Noter - De troendes prestedømme hos Luther

Noter

1 Se Hans-Martin Barth: Einander Priester sein. Allgemeines Priestertum in ökumenischer Perspektive, Göttingen 1990.

2 Se "Lumen gentium...", 34, i: Decrees of the Ecumenical Councils II, (ed. Normann P. Tanner S.J.), s.877, London 1990, se også Katechismus der Katholischen Kirche, s.234f, 264ff, 352f, München 1993.

3 Luther holdt fast ved den hele sitt liv. Så sent som i 1544 gjentok han den. Se WA 49.388ff, se også WA 38.229,19ff; 41.153,9ff; 205,5ff.

4 Se Daß eine christliche Versammlung oder Gemeine Recht und Macht habe, alle Lehre zu urteilen...,(1523) som var et brev til den evangeliske menigheten i Leisnig, Luthers Werke in Auswahl, utg.: Otto Clemen (Cl) 2. 395-403, Berlin 1967.

5 Om Luthers syn på det allmenne prestedømme finnes en omfattende litteratur. Her skal bare tas med et lite utvalg: H. Storck: Das allgemeine Priestertum bei Luther, München 1953; Carl Fr. Wisløff: Nattverd og messe, s.84-110, Oslo 1957; Hampus Lyttkens: Luthers syn på ämbete och allmänt prästedöme, Ny Kyrklig Tidskrift 1958, s.1-21, 76-112, 113-114; Klaus Tuchel: Luthers Auffassung vom geistlichen Amt, Luther-Jahrbuch 1958, s.61-98; Wilhelm Brunotte: Das geistliche Amt bei Luther, s.34-154, Berlin 1959; Hellmut Lieberg: Amt und Ordination bei Luther und Melanchthon, s.40-103, Göttingen 1962; G. Heintze: Allgemeines Priestertum und besonderes Amt, Evangelische Theologie 1963, s.617-646; Jan Aarts: Die Lehre Martin Luthers über das Amt in der Kirche, s.76ff, Helsinki 1972; Wolfgang Stein: Das kirchliche Amt bei Luther, Wiesbaden 1974; Ivar Asheim: Det alminnelige prestedømme og den kirkelige autoritet hos Luther, Tidsskrift for Teologi og Kirke 1976, s.1-19; Carl Fr. Wisløff: Martin Luthers teologi, s.171-191, Oslo 1983.

6 Nøyaktig gjennomgang av Luthers skriftgrunnlag hos Brunotte 1959, s.135f.

7 Se WA 4.260,4-16; 3.646,13-31; 647, 26-29. Se Stein 1974, s.5ff.

8 "Deo igitur reddere possumus (nihil) nisi sacrificium confessionis. Non enim requirit nostra sed nos. Est autem sacrificium confessionis agnoscere et confiteri omnia accepta Deo et sese prompte in vicem offere ex toto corde." Se WA 3.280,26 og 279,1. Se Stein 1974, s.38.

9 Se WA 3.280,29 og 3.383,7. Luther gikk til angrep på messen først etter at hans reformatoriske kamp hadde pågått en tid. Se Wisløff 1958, s.19ff.

10 Se WA 4.609f, og Aarts 1972, s.175ff.

11 Se brev til Spalatin 18/12, WA Br 1.595,26ff. Se til lærens fremvekst hos Luther, Brunotte 1959, s.134f.

12 Se Cl 1. 254,35ff; 302,5ff; 443,30ff. Se også Wisløff 1958, s.32ff.

13 Se Cl 1.305, 11-20; 444,20ff; WA 8.444,2ff. Se også Wisløff 1958, 42ff.

14 Se Cl 1.445,20ff.

15 Ibid. 449,29-450,12. Se Albrecht Peters: Realpräsenz. Luthers Zeugnis von Christi Gegenwart im Abendmahl, s.47ff, Berlin 1960. Andre arbeider til Luthers nattverdlære: Hans Grass: Die Abendmahlslehre bei Luther und Calvin, Gütersloh 1940; Tom G.A. Hardt: Venerabilis & Eucharistia. En studie i den Lutherska nattvardsläran under 1500-talet, Uppsala 1971; Armin-Ernst Buchrucker: Wort, Kirche und Abendmahl bei Luther, Bremen 1977; Oddvar Johan Jensen: Kristi person. Til betydningen av læren om Kristi person i Martin Luthers teologi 1520-1546, Bergen 1987.

16 "Quare, sicut repugnat, testamentum distribui, seu promissionem accipere, et sacrificare sacrificium, Ita repugnat Missam esse sacrificium, cum illam recipiamus, hoc uero demus. idem autem simul recipi et offeri non potest, nec ab eodem simul dari et acceptari." Cl 1. 456,18-22. Se forøvrig Luthers utvikling av dette tema. Ibid. 453-458.

17 Ibid. 453,38-43; 454,26-36.

18 "Postquam autem benedictus et consecratus est, iam non offertur, sed accipitur dono a deo." Ibid. 457,30-32; 457,2-4.

19 Ibid. 303,13-305,36.

20 Ibid. 303,21ff. Se også i De captivitate babylonica... , Ibid. 457,8-23.

21 Ibid. 312,18-28.

22 Ibid. 313,5-9.

23 Se Regin Prenter: Zur Theologie des Kreuzes bei Luther, Lutherisches Rundschau 1959/60, s.270-283, gjenopptrykk i Regin Prenter: Theologie und Gottesdienst, s.247-262, Göttingen 1977.

24 Se Cl 1.313,10-30.

25 Fader Vår har helt fra de første kirketider inngått i messeliturgien. Se Gregory Dix: The Shape of the Liturgy, s.94, 108, 130f. London 1978.

26 Det er grunn til å tro at Luther her alluderer til prefasjonsbønnen. Se hans egen formulering av den i 1523: "Vere dignum et iustum est, equum et salutare, nos tibi semper et ubique gratias agere, domine sancte, pater omnipotens, aeterne deus, per Christuum dominum nostrum." Se Formula missae et communionis. Se Cl.2.432,30-32.

27 "Das ist wol war/solch gepeet/lob/danck/uñ unser selbs opffer/sollen wir nit durch uns selbs fur tragen fur gottis augen/sondern auff Christum legen und yhn lassen dasselb furtragen/(..) uñ das allis durch Christû/den darumb ist er auch ein priester (..). das er fur uns bittet ym hymel/unser gepett und opffer emphehet/und durch sich selb/als ein frumer pfaff/fur gott angenehm macht/ (..)." Se Cl 1.313,31-41.

28 "(..) das wir nit Christû/sondern Christus uns opffert/ (..) das wir uns mit Christo opffern/das ist/das wir uns/auff Christum legen/mit eynem festen glauben seynes testaments/ (..)." Ibid. 314,3-7.

29 "(..) sondern das wir/durch unser loben/beeten und opffern/yhn reytzen/ursach geben/das er sich selb fur uns ym hymel und uns mit yhm opffer." Ibid. 314,13-15.

30 "(..) alßo opfere ich auch Christum/das ich begere und glaub er nehm mich/meyn lob und gepett auff." Ibid. 314,38f.

31 Ibid. 316,12ff.

32 "So wirts klar/das nit/allein d` priester die meß opffert/ßondern eynes yglichen solcher eygener glaub/ d` ist dz rechtt priesterlich ampt/durch wilchs Christ` wirt fur gott geopfert/wilchs ampt/der priester mit den euserlichen geperden der meß bedeuttet/und sein alßo/alsampt gleych geystliche priester fur gott." Ibid. 315,1-6; 19-22.

33 Se til tolkningen av offertanken hos Luther, Regin Prenter: Das Augsburgische Bekenntnis und die römische Messopferlehre, Kerygma und Dogma 1955, s.42-58, gjenopptrykt i Prenter 1977, s.175-194 og av samme forfatter: Eucharistic Sacrifice according to the Lutheran Tradition, Theology 1964, s.286-299, gjenopptrykt i anf.skr. 1977, s.195-206. Se også Wisløff 1958, s.92ff, der han kritiserer Prenters syn. Se også Karl-Hermann Kandler: Christi Leib und Blut. Studien zur gegenwärtigen lutherischen Abendmahlslehre, s.134ff. Hannover 1982.

34 Se WA 12.169-196.

35 Ibid. 185,16-26.

36 "Esto itaque firmum ac fixum, Esse unicum illud sacrificium in Ecclesia, nempe corpus nostrum. Cum enim hodie nullum esse possit sacrificium, nisi quod verbo dei, mactatur et perficitur, verbum autem (uti diximus) commune est omnibus, et sacrificium commune esse oportet." Ibid. 185,33-36.

37 Se Martin Luther Studienausgabe (St), utg.: Hans-Ulrich Delius, 2, 260-309, Berlin 1982.

38 Ibid. 265, 6-9. Vår oversettelse er hentet fra Martin Luther: Verker i utvalg, v/Inge Lønning og Tarald Rasmussen, II, s.203, Oslo 1979. Se til forståelse av "frihetstraktaten", Wilhelm Maurer: Von der Freiheit eines Christenmenschen 1520/21, Göttingen 1949 og Martin Brecht: Martin Luther. Sein Weg zur Reformation 1483-1521, s.386-390, Stuttgart 1981.

39 Se St 2. 266-268.

40 Ibid. 268,32-270,15.

41 Ibid. 272,20ff.

42 Ibid. 274,1-278,16.

43 Ibid. 278,16-22.

44 Ibid. 278,22-35. "Ita nec sacerdotiu(m) eius consistit in vestiu(m) gestiu(m) q(ue) pompa externa, q(ua)le fuit humanu(m) illud Aronis, (et) nostru(m) hodie Ecclesiasticu(m) sacerdotiu(m), sed in spiritualib(us), per qu(a)e in c(o)elis inuisibili officio, p(ro) nobis interpellat apud deu(m), ibiq(ue) se ipsum offert, (et) omnia facit, qu(a)e sacerdote(m) facere oportet, sicut eu(m) describit Paulus ad hebr(a)eos ex figura Melchisedech. Nec solu(m) p(ro) nobis orat, (et) interpellat, sed (et) intus in spiritu nos docet, viuis doctrinis spiritus sui, qu(a)e duo sunt propri(a)e offitia sacerdotis, (..) " Ibid. 278,27-34. I utleggelsen av 1.Peters brev fra 1523 gjøres denne sammenligning mellom den troende på den ene siden og det romersk-katolske presteskap og kongene i denne verden på den annen enda mer utførlig. Se WA 12.317,21-318,22.

45 Se St.2. 274,37-276,38. Se også Alfred Adam: Lehrbuch der Dogmengeschichte 2, s.209ff, Güthersloh 1972, T. Beer: Der fröliche Wechsel und Streit. Grundzüge der Theologie Luthers 1-2, Leipzig 1974.

46 "Primu(m) quod ad regnu(m) pertinet, quilibet Christianus, per fide(m), sic magnificatur super omnia, vt spirituali potentia, prosus o(mn)i(u)m dominus sit, ita vt nulla o(mn)ino rer(um), possit ei quicq(uam) nocere i(m)mo omnia ei subiecta coguntur seruire, ad salute(m)." Se St 2. 280,7-11.

47 "(..) digni sumus cora(m) deo apparere, pro alijs orare, (et) nos inuicem ea qu(a)e dei sunt docere." Ibid. 280,30f.

48 Ibid. 280,13ff. Se også WA 57II.28,16ff.; 57III.190,27ff.

49 Se WA 10II.140,30ff.; 12.180,31f.; 7.628,31ff.; 630,1ff.; 634,13ff.

50 Se Jürgen Habermas: Strukturwandel der Öffentlichkeit, 13ff. (11.oppl.) Darmstadt 1980.

51 Se St 2. 280,15-28.

52 Ibid. 298,11-16; 304,12-15.

53 Ibid. 280,30f.

54 "Scriptura e(ni)m sancta nihil discernit inter eos, nisi q(uod) ministros, seruos, oeconomos appellat, (..). (..) Nam (et)si veru(m) est, nos omnes (a)equaliter sacerdotes esse, non tame(n) possumus, nec si possumus, debemus om(n)es publice seuire (et) docere, (..)." Ibid. 282,21f.; 24-26.

55 Se L. Enders: Luther und Emser. Ihre Streitschriften aus dem Jahre 1521, II, s.133-150, Halle 1889, og Henrik VIII: Assertio septem Sacramentorum adversus Martinum Lutherum (1521), Ridgewood - New Jersey 1966. Luthers debatt med Emser og Henrik VIII er analysert bl.a. av Stein 1976, s.94-101.

56 Se WA 7.628f. "Dermaßen lügst du auch, daß ich alle Laien zu Bischöfen, Priestern und Geistlichen gemacht habe in dem Sinne, daß sie ohne Berufung das Amt ausüben könnten." Ibid. 647,7-11. "Höre zu. Ich habe in all meinen Schriften nicht mehr gewollt, als zu behaupten, daß alle Christen Priester seien, aber nicht, daß damit schon alle vom Bischof geweihet wären, auch nicht, daß alle predigen, Messe halten und das Priesteramt ausüben können, sie würden denn dazu beauftragt und berufen." Ibid. 250,31-251,2.

57 Luther bruker her uttrykk som "communio Euangelicae" og "fraternitas Christiana". Se Cl 1.501,8-10, 19.

58 "(..) nos omnes esse aequaliter sacerdotes, quotquot baptisati sumus, sicut reuera sumus, (..). Ibid. 510,22f.

59 "(..) qui spiritu sancto uncti sunt, (..)." Ibid. 501,10-14. "Denn das kann niemant leucken/das eyn iglicher Christen gottis wort hat/und von gott gelert/und gesalbet ist zum priester." (Joh 6,45; Sal 45,8). Se Cl 2.399,12-14. "Da hat er uns gekrönt, geweiht und gesalbt mit dem heiligen Geist, daß wir allzumal in Christo Priester seind und priesterlich Amt tun mögen, (..)." Se WA 10II,309,11. Luther bruker også uttrykket "viet" til prest. Se Cl 1.367,4, 34. I Taufbüchlein (1523) har Luther beholdt salvingen av barnet ved dåpen. Se WA 12.40A.

60 "Sacerdos enim novo praesertim testamento non fit, sed nascitur, non ordinatur, sed creatur. Nascitur vere non carnis, sed spiritus nativitate, nempe ex aqua et spiritu in lavacro regenerationis. Suntque prorsus omnes Christiani sacerdotes, et omnes sacerdotes sunt Christiani.." WA 12.178,9f.,26-29. Den troende blir født til prest, prestelig stand er en arv gitt med fødselen, fordi man er født av den prest som har brakt forsoningens offer. Dette er en åndelig, himmelsk fødsel. Av den grunn må det gjøres forskjell mellom embetet (biskoper, pastorer og predikanter) og den alminnelige kristenstand. Se WA 41.203,34ff; 204,28-31; 205,25-32.

61 "dan wo nit ein hoher weyen in uns were/den der Bapst odder Bischoff gibt, ßo wurd nymmer mehr durch Bapst unnd Bischoff weyhen ein priester gemacht, mocht auch noch meß halten/noch predigenn/noch absoluieren. (..) Solche groß gnad und gewalt der tauff uñ des Christlichen stands/haben sie uns durchs geystlich recht fast niedergelegt (..)." Cl 1.367,7-10 og 24-26. Se også 367,13 og 504,11f.

62 Ibid. 367,22f.

63 Se Sessio XXIII, 1563, Caput I: "(..) atque apostolis eorumque successoribus in sacerdotio potestatem traditam consecrandi, offerendi et minstrandi corpus et sanguinem eius, (..)." Det heter videre i fordømmelsen av den reformatoriske lære om det alminnelige prestedømme i Caput IV: "Quodsi quis omnes christianos promiscue novi testemanti sacerdotes esse, aut omnes pari inter se potestate spirituali praeditos affirmet:(..)." I Canon 1: "Si quis dixerit, (..) non esse potestatem aliquam consecrandi et offerendi verum corpus et sanguinem Domini, (..): a.s." Se Tanner 1990, s.742,9-11; 743,4f; 30-34.

64 "Primum igitur officium, nempe verbi ministerium, esse omnibus Christianis commune, (..). At Petrus illis non modo dat ius, sed praeceptum quoque, ut annuncient virtutes dei, quod certe est aliud nihil, quam verbum dei predicare." Se WA 12.180,17-23, se ellers 180,17-188,3 og WA 10III.395,22ff.

65 Se WA 12.180,17f og de følgede steder der det alminnelige prestedømmes "officium" bestemmes. "Da secht ir das das Euangelium gemeine ist.." Se WA 10III.395,30; 41.32-38.

66 Luther slutter seg her til en tradisjon som var levende i kirken fra Augustin og fram til de senmidddelalderlige konsiliarister. Se Stein 1974, s.87ff og der anførte litteratur. Se også Lieberg 1962, s.77ff.

67 "Also es sein sechs brüder, die haben ein gutt zu teylen, sie haben alle teil daran, also ist dem auch: Den gewalt den gott hie im Euangelio austrückt, der ist unser, unser aller." Se WA 10III. 396,21-23. Se også Cl 1.367,14ff.

68 Ved den romersk-katolske oppfatning av ordinasjonssakramentet, som altså gir den ordinerte en "uutslettelig karakter" og en hierarkisk posisjon i forhold til "folket", går det kristne brorskap til grunne. "(..) quo clerici et laici plus discernerentur quam coelum et terra, ad incredibilem baptismalis gratie iniuriam, et Euangelicae communionis confusionem." Se Cl 1.510,8-10; 19.

69 "Proinde, id quod ipsi pro singulari sacrificio iactant, vere est singulare sacrificium sui singularis sacerdotii, (..)." Se WA 12.185,27f.

70 Av referanser fra 1520-tallet: "Das noch Christus und der Apostel einsetzen/ein ygliche stadt/ein pfarrer odder Bischoff sol haben/wie klerlich Paulus schreybt Tit. 1 (..)." Se Cl 1. 395,40-396,2. "Alßo lerenn wir auß dem Apostel klerlich/das in der Christenheit solt alßo zugahenn/das einn ygliche stat auß der gemeinn/eynen gelereten frumenn burger erwellet/dem selbenn das pfar ampt befihle/ (..)." Ibid. 396,10-12. De samtidige biskoper er ikke etter "götlicher ordnung", men av en djevelsk ordning. Alså finnes det embetsbærere i pakt med Guds ordning. Se WA 10II,138,33ff og 138,36f. Å være Kristi tjener er "eyn ampt furen, das Christus yhm befohlen hatt, nemlich das predigen, es ist eyn dienst, der von Christo, nicht tzu Christo gehet und der nit von uns, ßondern tzu uns kompt (...)." Se WA 10I/2.122,19ff. "Er (Paulus) nennetts aber darumb Christus dienst und sich Christus diener, das er solch ampt von yhm empfangen hatt und yhm befohlen ist tzu predigen. Alßo sind alle Apostelln unnd Bisschoffe Christus diener, das ist: Christus prediger, Christus boten, Christus amptleutt tzu den menschen mit seyner bottschaft abgefertiget (..)." Ibid. 123,1-5. Se forøvrig WA 50.647,28ff; 30III.519,23-26. Bibeltekster Luther fremfor alt bruker i denne sammenheng er: Matt 28,19-20; 1 Kor 14,40; Tit 1,5f.; Ef 4,8 og 11. Ytterligere kildemateriale finnes hos Brunotte 1959, s.118ff og Lieberg 1962, s.104ff. Se også Regin Prenter: Die göttliche Einsetzung des Predigtamtes und das allgemeine Priestertums bei Luther, Theologische Literaturzeitung 1961, sp.321-332, gjenopptrykk i Regin Prenter 1977, s.207-221.

71 Se Cl 1.367,11ff.

72 "Darumb ist des Bishoffs weyhen nit anders/den als wen er an stat und person der ganzen samlung/eynen auß dem hauffen nehme/die alle gleiche gewalt haben/und yhm befilh/die selben gewalt/fur die andern außzurichten/ (..)." Se Cl 1.367,11ff. "(..) ministri sunt ex nobis electi, qui nostro nomine omnia faciant." Ibid. 501,22ff. Når en enkelt får embetet, er det altså ikke de enkelte individers "makt" som adderes og deretter overdras som en "innsamlet" bemyndigelse til den ene, nei, "arven" er allerede i utgangspunktet felles.

73 Se Cl 1.367,34f.

74 "(..)omnes nos aequaliter esse sacerdotes, hoc est, eandem in uerbo et sacramento quocunque habere potestatem. Verum, non licere quenquam hoc ipsa uti, nisi consensu communiter, nulus singulariter potest sibi arrogare, donec vocatur." Ibid. 504,10-15. "Dan weyl wir alle gleich priester sein, muß sich niemant selb erfur thun/und sich unterwinden/an unßer bewilligen und erwelen/das zuthun/des wir alle gleychen gewalt haben/Den was gemeyne ist/mag nimandt on der gemeyne willen und befehle an sich nehmen." Ibid. 337,35-39. Se også WA 12.189,17-27. Luther stiller seg her inn i den gamle kirkelige tradisjon at "folket" gjennom sitt kall er delaktig i innsettelsen i embetet. "Quod omnes tangit, ab omnibus tractari et approbari debet." Se Stein 1974, s.92.

75 Menigheter som hadde sluttet seg til reformasjonen, og som ønsket å innsette evangeliske predikanter i embetene, støtte snart på vansker i forhold til den kirkerettslige ordning i riket. I den evangeliske menighet i byen Leisnig var det abbeden i klosteret nær ved som hadde (patronats)retten til å besette embetet. Og han ønsket selvsagt ingen evangelisk predikant. Menigheten vendte seg da til Luther som belærte dem om hvilken "makt" og "rett" menigheten har i kraft av det alminnelige prestedømme. I denne nød må de bruke den til å skaffe seg tjenere for Ordet. Se Cl 2.395- 403.

76 Se Cl 2. 395,5-396,14; 399,3ff.

77 Hovedkriteriet på kirkelig nød er for Luther fravær av de frelsesnødvendige nådemidler - Ordet og dåpen. Den enkelte kristne kan være alene i hedenske omgivelser eller stå overfor situasjoner som for eks. krever dåp eller bruk av Ordet fordi embetsbæreren er fraværende eller svikter. Da må den enkelte handle uten kall og oppdrag fra andre og forkynne og døpe. En gruppe kristne kan være isolert fra andre og har ikke noen i sin midte som er satt til tjenesten med Ord og sakrament. Da må de selv kalle en i gruppen til tjenesten. En kristen menighet kan være uten embetsbærer fordi episkopatet svikter. Biskopen avviser å ordinere den menigheten har kalt, eller er ute av funksjon på andre måter. Da må menigheten selv kalle og innsette embetsbærere. Kall kan også utgå fra øvrigheten eller bare biskopen. Når det i kirken handles ut fra nødrett, skjer det alltid i kraft av det alminnelige prestedømme. Se Cl 2.399,29-400,28; 1.367,17-29. Se Brunotte 1959, s. 167ff; Lieberg 1962, s.132-167.

78 WA 10III.396,11-14.

79 "Das ist ia war, wir mügen alle tauffen, absolvieren, predigen und alle andere ding thun, Das gebürtt aber nit einem iczlichen. Also dan wir haben Pfarner und priester verordent, darümb das die selben sölchen dinst für uns und an unser statt thun sollen, und die söllen den gewalt von unsert wegen tragen, dan es gehört nit einem iczlichen zu predigen." Se WA 10III.395,38-396,3.

80 WA 12.318,25; 41.123,29ff; 40I.56,24ff; 10III,397,1f; 28.479,38f; 478,35ff; 477,3; 37.381,13ff; 45,310,26ff; 41.543,28f. Se Lieberg 1962, s.121-126; Stein 1974, s.80f.

81 "Sacerdotes uero uocamus, ministri sunt ex nobis electi, qui nostro nomine omnia faciant." Se Cl 1.501,29f; WA 10III.396,6ff.

82 Luthers holdning til ordinasjonen er på den ene side preget av hans oppgjør med den romersk-katolske ordinasjonsoppfatning. Der er ingen vielse til tjeneste med Ord og sakrament, men til et offerprestedømme. Se Cl 1. 501, 34ff; 12.172ff. Og der gis en sakramental-pneumatisk gave som opphever dåpens betydning. Se Cl 1.501,10ff.; WA 38. 228, 6ff; 230, 24ff; 234, 24ff. Men Luther forlanger ingen reordinasjon av de tidligere ordinerte evangeliske "predikanter". Det viser på den annen side at han på sine premisser aksepterer den kanoniske ordinasjonshandling. En "renset" utgave av denne ble da også lagt til grunn da reformasjonskirken selv begynte å ordinere. Ordinasjonen som skal skje ved bønn og håndspåleggelse i menighetens forsamling, er fullbyrdelsen av menighetens kall til tjeneste. Og ved "sacra ordinatio", som skjer på grunnlag av Skriften og apostlenes eksempel og forordning, innsettes den som er kalt, i embetet med den offentlige forvaltning av nådemidlene, og ved bønnen om Helligånden blir ordinanden gitt Åndens gave som utrustning til tjenesten. Se WA 10II. 220, 34ff; 12.173,1ff; 38.430,5ff; 429,26ff. Se også Lieberg 1962, s.168ff., og der anført litteratur.

83 Se til Luthers syn på det offentlige: Ernst Wolf: Zur Verwaltung der Sakramente nach Luther und lutherischer Lehre, i: Perigrinatio, s.243ff., München 1954; Brunotte 1959, s.159ff; Lieberg 1962, s.62-74. Til debatten i Norge: Bernt T. Oftestad: Lekmannsprekenens kirkelige legitimitet, Tidsskrift for Teologi og Kirke 1980, s.189-206.

84 Se Von Schleichern und Winckelpredigern, WA 30III, 518-527. Samme tematikk tas opp i Wochenpredigten über Joh. 16-20 (1529), WA 28.471,18-38 og i utlegningen av Salme 82 (1530), WA 31I.210ff. Som bekjent stiller Confessio Augustana (CA XIV) krav om at den som forvalter Ord og sakrament offentlig i menigheten, skal være rettelig kalt. Kan hende av taktiske grunner unnlot man å ta med læren om det alminnelige prestedømme i CA. Melanchthon anså heller ikke denne læren som en av "fundamentalartiklene", men også hos ham er den å finne. Se De potestate et primatu papae (1537), 67-69, Die Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche, 4.oppl. s.491, Göttingen 1959; Corpus Reformatorum I, pg.477-481; II, pg.182f.; XXI, pg.222. Se også Hans Jörg Sick: Melanchthon als Ausleger des Alten Testaments, p.101ff, Tübingen 1959; Lieberg 1962, s.259-285; Klaus Handler: Wort und Glaube bei Melanchthon, p.99f, 362-369, Gütersloh 1968.

85 Se Von der Winckelmesse und Pfaffenweihe, WA 38.195ff.

86 "Öffentlich", som ble det tyske ord for det antikke "publicus", har på samme måte som ordet "offenbar" sin bakgrunn i det gammelhøytyske "offen". På 1500-tallet blir så "öffentlich" dannet av ordene "offanlih" og det middelhøytyske "offenlich". Det som er offentlig, ligger altså "klart" og "åpenlyst i dagen" og er dermed erkjennbart for alle. Denne betydning av ordet er historisk sett primær. Se Jacob & Wilhelm Grimm: Deutsches Wörterbuch VII, pg.1180-1183, Leipzig 1889; Hildebert Kirchner: Beiträge zur Geschichte der Entstehung der Begriffe "öffentlich" und "öffentliches Recht", s.9ff, Göttingen 1949; Lucian Hölscher: Öffentlichkeit, i: Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexicon zur politisch-sozialen Sprache in Deutschland, 4, s.413-467, Stuttgart 1978, se særlig s.416. Se også av samme forfatter: Öffentlichkeit und Geheimnis, s.30, Stuttgart 1979.

87 Se WA 13.642,34f; 32.344,19; 351,3; 17II.134,38-135,1. Se Wilhelm Maurer: Historischer Kommentar zur Confessio Augustana 1, s.217ff, Gütersloh 1976.

88 "(..) qui vice et nomine omnium, qui idem iuris habent, exequantur officia ista publice, (..). Aliud enim est ius publice exequi, aliud iure in necessitate uti: publice exequi non licet, nisi consensu universitatis, seu Ecclesiae. In necessitate utatur quicunque voluerit." Se WA 12.22-27.

89 Men også uttrykket for det som var felles, ble tvetydig. "Gemeyn" kan på den ene side stå for det som er tilgjengelig for alle, på den annen for det å ikke inneha offentlig rang og myndighet ("den gemene mann"). Også det private blir et tvetydig begrep. En individuell rettighet som allmennheten ikke har, er privat. Men privat kan også uttrykke fravær av rettighet i forhold til det å ha offentlig herredømme og myndighet. Se Habermas 1980, s.17ff.

90 Fra middelalderen av var nøddåp akseptert. Se Thomas: Summa Theol. IIIa, q67, a.3; IIIa Suppl. q.6 a.1; q8 a2. Ifølge kanonisk rett kan nøddåp forrettes også av udøpte, så sant de har kirkens intensjon.

91 Se WA 12.22-27.

92 "Itaque et mulieres, dum baptisant, legitimo fungintur sacerdotio, idque non privato opere, sed publico et Eclesiastico ministerio, quo ad solum sacerdotem pertinet." Ibid. 181,30-32.

93 Ibid. 318,25-319,6.

94 Se WA 41.211,15-25.

95 "Denn ob wir wol nicht alle im offentlichem Ampt und Beruff sind, so sol und mag doch ein jglicher Christ seinen nehesten Leren, (..)." Ibid.211,14-19. Se også Cl 2.399,20ff.

96 "(..) das yhr solchs offentlich verkundigt und yderman ruffet zu dem liecht.(..)" Se WA 12.319,1f.

97 "Denn wo der rechtgeschaffen Glaub ist, da lässt der Geist dich nicht ruhen. Du brichst heraus, wirst ein Priester und lehrest ander Leute auch (Ps. 116,10)." WA 10III. 234,311,27ff; Se også 234,3 og 45.540,17.

98 Se WA 11.414; 413,6; 12.173,3ff; 41. 214,27ff; WA Br. 7.338,1ff. Se også Lieberg 1962, s.73 og 136ff.

99 "(..) das die schrifft, on alle glose ist die sonne und gantzis licht, von wilcher alle lerer yhr licht empfahen, und nit widderumb." Se WA 7.639,1f.

100 Se WA 30III, 518-527.

101. Han underbygger den ved steder som Sal.18,29 ("Herr, du erleuchtist meyn latern.") og Sal. 119,105 ("Deyn wort ist meyn licht".). Ibid. 639,6 og 16f.

102 Ibid. 641,33ff.

103 Se Cl 1.366,33-37; 368,9-18.

104 "Ich gleube, das da sey ein heiliges heufflein und gemeine auff erden eiteler heiligen unter einem haupt Christo, (..)" Se WA 30I.190,4.

105Se Cl 1.196-212.

106 Ibid. 197,13-198,27; 202,10-203,35; Se til menigheten som "communio", Ibid. 685ff; WA 2. 601ff; 6.130; 10I.2,67; 10III.217 og 238; 12.486; 15.494. Se også Buchrucker 1972, s.223-238 og Peters 1966, s.166ff.

107 Se også WA 2.692,27; 693,19,29; 694,22. Se Paul Althaus: Die Theologie Martin Luthers, s.256-270, Güthersloh 1963, og til innlemmelse i Kristi legeme, Buchrucker 1972, s.231ff.

108 Se WA 30III.518-527, se særlig 519,37-520,7.

109 "Also wird denn eben das rechte Priesterlich opffer jnn den Christen volbracht, das sie Christi, jres Heubts und hohen Priesters Exempel nach und umb seiner ehre willen sich selbs mit leib und leben dahin oppfern." WA 41.157,22-26.

110 Se Von den Konziliis und Kirchen, St 5. 604,28-605,13.

111 Se WA 32.344,19-39; 346,14ff; 348,2ff.

112 "Sic ergo faciatis, primum orationibus tum privatis tum publicis deum queretis, nam res illa magna est, nec me tam movet eius novitas quam magnitudo, hoc est, quod neque viribus neque prudentia vestra velim hicquicquam tentari, sed cum timore et tremore in humilitate aggrediemini querentes et confitentes miserima et captivitatem vestram peccatis vestris meritam, coram propitiatorio dei et throno gratiae eius, qui est Ihesus Christus, Episcopus animarum nostrarum, supplicantes et orantes, ut spiritum suum in corda vestra mittat, (..)." Se WA 12.193,22-32.