Ny bok om sjelesorg

Det som særpreget den boken var innføringen i sjelesorgens historie. I tillegg kategoriserte Grevbo de ulike retningene innen dette fagområdet i dag (i 8 kategorier). Han lanserte også uttrykket «Viatorisk sjelesorg» og utfoldet dette – for å løfte fram sitt eget ideal: At sjelesorg både er lyttende medvandring og innspill med kristelig forsvarlig visdom fra sjelesørgerens side.

Den nye boken er ikke mindre imponerende. Knyttet til tre personlig formulerte setninger vil jeg her beskrive hvordan jeg opplevde denne boken:

1 Jeg ble imponert

Boken er inndelt i ni hovedkapitler med mange underkapitler. Her behandles store tema som sjelesorgens profil og sjelesørgerens basiskompetanse. Et kapittel inneholder en omfattende (og drøftende) kultur- og samfunnsanalyse for å beskrive den verden konfidentene befinner seg i. Til dette kommer et kapittel med tverrfaglige synspunkter (først og fremst relasjonen til psykoterapien). Grevbo har gjennom årene tilegnet seg stor kunnskap om psykovitenskapene og ønsker god kontakt mellom sjelesorgen og psykoterapien. Men sjelesorgens kirkelige og kristelige forankring skal ikke settes på spill. Et langt kapittel er derfor viet sentrale dogmatiske tema som gudsbilde, synd og skam, menneskesyn, treenhetslære, kristologi, nådegaver – og refleksjoner om teologisk refleksjon (!) i møte med konfidenter.

Han går relativt lite inn på de tverrkulturelle utfordringene, men har for øvrig flere kapitler om sjelesorgens midler og sjelesorgsamtaler i praksis. (Inkludert bruken av humor!)

Litteraturlista inneholder rundt 1200 bøker/artikler. Han synes faktisk å ha fanget opp hovedmomenter i alle disse kildene. Noen steder kommer svært nyttige oppsummeringer fra andres fagbøker, f.eks. om hva sjelesorg og skal være (s.35). Ikke engang Leif Andersen i Danmark kan skilte med en sånn bredde. Her er fruktene både av et langt liv som prest og sjelesørger og et like langt liv som nysgjerrig lesehest og professor!

Noe av stoffet utredes i spennende ekskurs, og innen ekskursene kan det igjen finnes petitavsnitt! Her er mye å lære. Mye.

2 Jeg ble oppmuntret

Flere steder aner vi en teologisk grunnposisjon med en sterkere forankring i Skriften og bekjennelsen enn tilfellet er i mange sjelesorgbøker i vår samtid (jf. også forordet). Dette kommer ikke bare til uttrykk i kapitlet om dogmatiske tema som sjelesørgere bør speile sin sjelesorg i – og hente impulser fra (s.125-218). Flere steder i boken avspeiles Grevbos eget ståsted fra studietiden rundt 1970 – et ståsted farget av de dominerende synspunktene hos faglærerne ved MF i den tiden. Tross sprik i mange spørsmål fastholdt de den gangen de grunnleggende trossannhetene i bibelsk kristendom. Jeg synes nok han noen steder blir diffus (se nedenfor), men likevel: Her er mye å besinne seg på for nyere generasjoner av teologer.

Oppmuntrende er det også at han gjennom hele boken opererer med en bred forståelse av begrepet sjelesorg. Den sjelesørgeriske dimensjon ved forkynnelse og gudstjenesteliv, salmesang, liturgi osv. har en viss plass flere steder. Slik sett er boken et viktig bidrag til den praktiske teologien generelt. Her er mye å gruble på for dem som vil ta pulsen på tiden.

Enkeltavsnitt i boken var særlig berikende. Grevbo vektlegger nå korttidssjelesorgen (s.338-353) og erkjenner at det innen kirken og kristne bevegelser i praksis er flest korttidssamtaler! Grevbo har mange refleksjoner knyttet til slike enkeltsamtaler og gir råd for de særlige krav både til observant lytting og respons fra sjelesørgers side.

Grevbos egen erfaring fra praksis avspeiles, især i den siste og mest lettleste delen av boken (s. 269-466). Også denne gir mange tankevekkere.  Her er det flere avsnitt som vil kunne egne seg som pensum for kr.doms-studenter på bachelornivå. Det aller siste kapitlet med «Sjelesorg for sjelesørgere» var trøstefullt å lese (s.451-465).

3 Jeg ble lettere frustrert

Liksom boken Sjelesorgens vei har denne boken stor tyngde – i dobbel forstand. Å ligge på divanen og lese en så tung bok er krevende så vel for musklene i armer og fingre som for hjernecellene. Bokens undertittel inneholder uttrykket «mange perspektiver». Blir det for mange?

En hel del ‘hjelpevitenskaper’ trekkes inn og gjøres greie for – med tanke på hva de kan hjelpe oss med som sjelesørgere: Filosofi, sosiologi, pedagogikk, litteraturvitenskap, kirkehistorie, religionspsykologi mm. Noen vil falle av lasset også fordi oppsett og omfang er så kompakt. Samtidig er skrivestilen flere steder noe pratete. Viktige anliggender står i fare for å drukne i alle sidespor, refleksjoner, sitater, overveielser.

Bokens styrke er dermed dens svakhet. Men det er mitt syn. Jeg trives bedre med bøker som er mer konsise i sin skrivestil, og som våger å legge fram synspunkter uten alltid å reservere seg mot ensidigheter. Det er mye «på den ene siden – på den andre siden» i Grevbos undervisning. I likhet med sin danske kollega Andersen viser han stor forståelse for folk i andre teologiske tradisjoner. Men sjelden kommer det til noe rystende oppgjør.

Dette har selvsagt noe med den nødvendige mykhet som skal kjennetegne sjelesørgere. Det han skriver om ‘ambivalenstoleranse’ (s.23-24) er avgjørende for sjelesorgen. Men innen kirken i dag er det behov for en vekker slik at ikke «du vet vel om at du er verdifull» og skapelsesteologien blir det eneste og dominerende aspekt. Boken har mange ansatser til avgrensning fra en liberal kristendom, men her er en ‘leisetreten’ (forsiktighet) som jeg mener burde ha vært skjerpet. Han går heller ikke grundig inn i spenningspunktet mellom bibelsk etikk og samtidens familieoppløsende samlivsetikk. Her savner jeg en drøfting f.eks. av hvordan være empatisk sjelesørger når konfidenten fastholder (eller har kjørt seg fast i) et liv i strid med Guds bud. ‘Tyngdeforskjellen’ mellom åpenbaringen i Skriften og kirkens tradisjon kunne også vært tydeligere uttrykt.

Grevbos mangeårige og brennende innsats for sjelesorgen som fag fortjener stor takk. Igjen har han levert en kjempebok. Den blir ikke folkeeie, men er en meget verdifull fagbok, især for dem som sysler med undervisning i dette fagområdet. Andre som virkelig vil fordype seg faglig i sjelesorgens teori og praksis, kommer heller ikke utenom denne boken.

Tor Johan Grevbo

Sjelesorg i teori og praksis. En lærebok og håndbok med mange perspektiver.

Luther 2018.

(Tidligere trykt i Dagen)