Ny grunnspråklig utgave av de lutherske bekjennelsesskrifter

Die Bekenntnisschriften der Evangelisch-Lutherischen Kirche. Vollständige Neuedition. Herausgegeben von Irene Dingel im Auftrag der Evangelischen Kirche in Deutschland. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 2014. 1712 s., € 69,99.

Det er en begivenhet at det nå foreligger en ny grunnspråklig utgave av de lutherske bekjennelsesskrifter. Vi har til nå brukt utgaven fra 1930, som etter hvert er kommet i tretten opplag. Den forsøkte på grunnlag av tekstkritisk arbeid å rekonstruere den mest mulig opprinnelige tekst for de ulike bekjennelsestekstene. Den nye utgaven har imidlertid valgt en annen løsning. Den er en nyutgivelse av Konkordiebokens tekst som følger de opprinnelige trykte utgavene både når det gjelder den tyske og den latinske teksten. Dette er gjort ut fra ønsket om å gjengi den tekstform som faktisk ble resipert, fikk rettslig gyldighet og slik fikk sin virkningshistorie. Dette innebærer også at en har tatt med illustrasjonene til Lille katekisme fra den latinske utgaven av Konkordieboken fra 1584. Når en først skulle ta disse med, kunne en imidlertid ha ønsket at de var blitt gjort noe større.

Den største forskjellen ligger imidlertid på et annet plan. Det en umiddelbart legger merke til når en tar boken i bruk, er at den, til forskjell fra 1930-utgaven, ikke lenger gjengir de tyske tekstene med gotisk skrift. De tyske og latinske parallell-tekster står heller ikke i to spalter, men trykt på motstående sider. Mange vil oppfatte dette som et stort framskritt når det gjelder lesbarhet og anvendelighet. Sidetallene fra 1930-utgaven er oppgitt i margen, slik at den nye utgaven også kan brukes sammen med litteratur som viser til den gamle.

Noteapparatet til de enkelte tekstene er delt i tre: Et tekstkritisk apparat, som kommenterer de viktigste varianter og redaksjonelle inngrep når det gjelder lesemåte, et virkningshistorisk apparat, som kommenterer tekstlige endringer (utelatelser, omformuleringer etc. gjennom historien), og et apparat med saklige opplysninger (ordforklaringer, opplysninger om sitater og historiske sammenhenger). Noteapparatene er oversiktlige og lette å bruke. Avslutningsvis har boken registre over bibelhenvisninger og omtalte personer, og et sakregister. Til forskjell fra 1930-utgaven har en imidlertid ikke registre over de utenombibelske kilder. 

De oldkirkelige bekjennelser har korte historiske innledninger ved Adolf Martin Ritter, og gjengir tekstene på latin og tysk, for Nikenums vedkommende også den greske teksten. Dette må selvsagt være med, selv om ethvert spesialstudium av de oldkirkelige bekjennelser trenger mer omfattende kilde- og tekstutgaver enn det en får her. Forskjellene mellom den greske og den latinske Nikenum-tekst listes opp og kommenteres i noen grad, selv om dette ikke er stedet for å brette ut hele filioque-problemet.

Når det gjelder Confessio Augustana, som er bearbeidet av Gottfried Seebaß og Volker Leppin, har en veket av fra prinsippet om å følge 1580-teksten, fordi denne selv framstår som et (ikke helt vellykket) forsøk på rekonstruere den opprinnelige CA-tekst. En har likevel fastholdt prinsippet om å ikke å lage en tekstlig rekonstruksjon, men gjengi en tekst med autoritet og faktisk virkningshistorie, og har da landet på Editio princeps-teksten fra 1531. Den viktigste konsekvens av det er at artiklene i første del av CA ikke lenger har overskrifter. Noteapparatet gir her opplysninger både om forarbeidene og de historisk viktigste tekstendringer. Av hensyn til bokens praktiske anvendelighet har en her imidlertid gitt avkall på fullstendighet. For noen artikler, blant annet rettferdiggjørelsesartikkelen, artikkel 4, gis det en synoptisk oversikt over de viktigste tekstvariantene. Den latinske teksten er imidlertid gjennomgående mer stabil enn den tyske; her er det knapt endringer mellom 1930-utgaven og denne, mens det er noen mindre endringer i den tyske teksten.

Robert Kolb er ansvarlig for teksten til katekismene. Han er den eneste av redaktørene som ikke er tysker, men han er utvilsomt vel kvalifisert for oppgaven, ettersom han er en av utgiverne av den siste engelske oversettelsen av Konkordieboken, som kom i 2000. Katekisme-tekstene følger førsteutgaven av Konkordieboken, men har, i likhet med 1930-utgaven, også tatt med Traubüchlein (Den lille ekteskapsboken) og Taufbüchlein (Den lille dåpsboken), selv om disse mangler i førsteutgaven av Konkordieboken. (Disse står heller ikke i Jens-Olav Mælands norske utgave av Konkordieboken; de står derimot i den amerikanske 2000-utgaven). 

Utover dette inneholder boken de tekster som skal være med i et slikt verk: Apologien til CA, De schmalkaldiske artikler, Traktaten om pavens makt og primat og Konkordieformelen. Når det gjelder den kristologiske kildesamling som avslutter Konkordieboken, Catalogus Testimoniorum, har en gjort en forenkling; her gjengir en den tyske teksten med kildene på latin, og ikke, som 1930-utgaven, også den latinske teksten som også har de greske originaltekstene der dette er relevant.

Et av de største problemer med en slik utgivelse er å treffe den rette balanse mellom grundighet og anvendelighet. Det umiddelbare inntrykk er at redaktørene har gjort gode valg. Innledningene til de enkelte skriftene er presise og gode både når det gjelder historisk bakgrunn og den tekst- og overleveringshistoriske situasjonen, og de ulike apparatene gir gode og relevante opplysninger uten å bli for detaljrike og kompliserte. Sakregisteret virker også grundig og godt gjennomtenkt, slik at den som er interessert i hva de lutherske bekjennelser sier om det ene og det andre, her raskt får oversikt. For den som har behov for og forutsetninger for et grunnspråklig arbeid med de lutherske bekjennelsesskrifter er denne boken herved anbefalt.