Ny likekjønnet vigselsliturgi som advent- og julebudskap

Midt i adventstiden kom presteforeningen med en uttalelse hvor de ønsket ny vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, og emnet er blitt en av de store førjulssakene i kristen rikspresse.

Bakgrunn

Presteforeningen tar utgangspunkt i bispemøtets uttalelse om at det fins læremessig basis for likekjønnet ekteskap, samt inkonsekvensen i at samme bispemøtet ikke går inn for ordninger som inkluderer dette. Saken har skapt en debattstorm på internett og i avisene. Det fins her mange gode analyser, som både berører ekteskapets kjønnspolaritet, embetssyn, luthersk kirkeforståelse, samfunnsanalyse og filosofisk basis for nyorienteringen som finner sted. Vi skal ikke her gjenta disse, men gjøre noen korte bemerkninger og se saken i sammenheng med hvor vi befinner oss i kirkeåret.

Prestens arbeidsforhold

Presteforeningen tar tak i arbeidsforholdene til den enkelte prest, noe som ikke synes helt urimelig for en forening for prester. Prestenes samvittighet må beskyttes, og det må legges til rette for arbeidsforhold hvor samvittighetstvang unngås. Med dette løftes prestens rolle frem som avgjørende læremarkør for den enkelte menighet. Andre ansatte, tillitspersoner eller menighetslemmer overses. Rent embetsteologisk er dette interessant å bemerke, da prestens i kraft av sitt embete settes over menigheten.  Interessant nok står dette i motsetning til det rådende embetssynet innenfor mye av norsk lutherdom i dag.

Kirken og embetet

Presteforeningen har som teologisk premiss bispemøtets uttalelse, uten videre problematisering av dette. Om dette skulle være den normale tilnærming til teologiske spørsmål, så har bispekollegiet fått tildelt en funksjon tilsvarende paven og kardinalene i romersk-katolsk tenkning. Læremessig mister således prestene en del av embetsansvaret som troens forsvarer etter sin ordinasjon, og som en direkte konsekvens er «Bibelen alene» ikke lenger normen for prestenes og kirkens selvforståelse. Det er vel få innenfor Dnk som vil hevde at pavens læreautoritet bør kopieres i norsk tenkning rundt biskopenes myndighet. Men så lenge en slike tilnærminger inngår i liberaliseringsprosessen i Dnk, så kan altså en slik pragmatisk fremgangsmåte forsvares, selv om handlingens ideologiske premiss i seg selv avvises. Videre er det slik at det læremessige forfall med dette institusjonaliseres ved at mulighetene for å motsi den liberale utviklingen i kirkens lederskap for den enkelte prest eller menighetslem reelt sett umuliggjøres.

Menigheten og den enkelte kristne 

Menigheten og den enkelte kristne kan komme i en skvis siden samvittigheten til den enkelte prest blir basis for handlingsgrunnlaget i likekjønnede ekteskapssaker og andre saker med teologiske implikasjoner. Det synes om å gjøre at prestene ikke på noen måter kan tenkes å måtte formidle et budskap som synes ubehagelig for enkelte mottakere. Slik kan en menighet, forsamling eller noen enkelte kristne bli de som stilltiende må ta kostnaden ved å stå for det tradisjonelle synet på ekteskapet. Denne kampen overses av de som roper høyt i avisene. Samtidig må det erkjennes at den stilltiende kamp for sitt syn har funnet sted blant personer og grupper som kan ha diametralt motsatte syn i forhold til hverandre. Det sjelesørgeriske fokuset synes uansett å være på prestens samvittighet, mens andre kristnes samvittighet forutsettes uberørt av hva kirkens prester gjør eller hva kirkens rådende lære, uttrykt med liturgiene, er.

Frihetsgudinnen er ikke et folk, det er et enkelt individ

Samfunnet individualiseres, og slik menighetene på apostlenes tid ikke stod upåvirket i forhold til samfunnsutviklingen, så er heller ikke dagens menigheter uten merker fra de ideologiske strømningene. Det er først i den moderne tid, de siste århundrer, at individualismen har stått i høysetet. Før tenkte man kollektivt, også i kirken, noe som ligger til grunn både for forståelsen av nådegavene og menighetslemmene som Herrens legeme, nattverdlæren og fremveksten av statskirkeforståelsen. Det er ikke lenger kirkens felles lære, men individenes forståelse som er norm. Dette står fortsatt midt i en spenning som har sin rot i Bibelen, og fins blant mye av den norske kirkefolk, som anser kirken som fellesskapet med Jesus som Herre, et fellesskap som bygges på tilliten til Guds ord. Handlinger på bakgrunn av den ideologiske individualismen i kirkens ledelse får stadig mer spillerom grunnet i den forsinkelse i samme utvikling blant kirkens lemmer og menighetene, samt individualismens stadig økende popularitet. Det vil med andre ord si at den organisatoriske legitimitet som gis kirkens lederskap og prestene har røtter i et premiss de i stor grad selv har forlatt. Kirkens ledelse søker å bli lik frihetsgudinnen, og står foran et etterdiltende folk.  Samtidig er det også folkets ønske å unngå hensynet til kollektivet, men alle ønsker oppfylt sitt egoistiske ønske om selvets frihet, og dermed selv bli en egen frihetsgudinne. Dette sparker grunnen vekk for en kirke som ønsker å fremstå som et fellesskap basert på en fellesfaktor hvor «Jesus alene», «troen alene»  og «Ordet alene» er de bærende elementer. Lærepluralismen umuliggjør dette.

Samvittighetens luthersk grunn

Hos Luther finner vi stadige henvisninger til å ikke handle på tvers av samvittigheten, slik vi også finner det i debatten om likekjønnet vigselsritualet. Men Luther forutsetter at samvittigheten er bundet av Guds ord, som alene står fast i all evighet. En kristen samvittighet er ikke bundet av noe annet, og en henvisning til samvittigheten som uavhengig instans må ses som et utslag av individualismen, og i luthersk forstand et uttrykk for vantro. En slik forståelse vitner i bunn og grunn om en egosentrisk virkelighetsforståelse som har avsatt kirkens Herre.

Kirkens advent- og julebudskap

Hele denne debatten får et interessant perspektiv om vi ser på kirkeåret og de bibeltekster som er normalt anvendes og har vært anvendt for denne tiden. Adventen handler om mysteriet om Gud som kommer til oss som et menneske, et lite barn til en fattig familie. Men det er også mysteriet om Ordet, som er Gud, og som kommer til oss. Både barnet og Ordet kommer til oss i en lite ærefull skikkelse, men er mysteriet som krever vår tilbedelse og tillit, for ved disse to knytter Gud seg til oss. Ved dette opprettes og bevares Gudsforholdet. Prestenes samvittighet knyttes ikke lenger til Ordet, og forventes kanskje heller ikke å gjøre det. Presteløfte ved ordinasjonen blir et spill for galleriet, hvor vel kanskje mange av det før nevnte etterdiltende folk sitter, som anser de høytidelige løfter fra prestens munn som ord hans samvittighet forplikter seg på. Når disse og andre ord ikke lenger anses som forpliktende, så har prestene ved sine handlinger gitt sannhetsbegrepet et flersidig innhold, hvor løgn, skjulte agendaer og virkelig sannhet alle er en del av det vi kaller sannheten. Som et paradoks i hele julebudskapet kommer 2. juledag, Stefanusdagen, som forteller oss hvor mye det kan koste å holde fast ved Guds ord. Når vi svikter og forlater et lite barn, vil det tilslutt miste livet. Parallellen i kirkeårets tekster gjør at vi må spørre oss: hva skjer når vi svikter og forlater Guds ord? Kan livets ord dø? Mellom oss kan det muligens det, selv om Ordet i seg selv aldri kan dø, for det er evig. Men vi har kanskje forlatt Ordet, så det står alene. Selv blir vi sittende med det vi mener er livets ord, men som i virkeligheten kan vise seg å være noe annet.En meditasjon over sammenhengene i kirkeårets tekster kan dermed synes å være en nyttig øvning. Sant er det ord som sier: Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det! For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg. (1 Tim 4,16). Ja, stort er troens og gudsfryktens mysterium (3,16)! Og det mysteriet vi taler om er dypest sett ekteskapet mellom menigheten og Jesus (Ef 5,32), innstiftet ved Ordet, som vi akter som så lite verdifullt at vi forlater det. Hans kjærlighet gikk dog så langt, at vi med rette må si at den var selvdestruktiv. Men vi tenker så ofte på vårt eget beste, preget som vi er av samfunnets normer. Selv står vi på Stefanusdagen, martyrdagen, og synes synd på kristne som lider i Kina, Syria og Nord-Korea. Men egentlig var det en dag vi burde stått med luen i hånden og erkjent at vi ikke våger kostnaden ved å ligne en Stefanus.