Nye Luthertekster på norsk

Det er alltid flott å få nye Luther-skrifter i norsk oversettelse. I jubileumsåret for Luthers teser i Wittenberg har vi fått en bok med flere av Luthers tekster som ikke tidligere har vært oversatt til norsk. Utvalget er gjort med tanke på å få med tekster som er sentrale for å forstå Luthers tenkning og som er mye henvist til i Luther-forskningen.

Stor takk til oversetterne for deres nitidige arbeid med å gjøre viktige tekster fra reformasjonen tilgjengelige for oss i norsk språkdrakt. Jeg er ikke språkkyndig nok til å kunne vurdere oversettelsen i forhold til originalen, men er imponert over å kunne lese en oversettelse som flyter så godt på norsk. Den som har lest norsk litteratur fra 1800-tallet, eller tyske bøker, har erfart hvor annerledes setningsoppbyggingen kan være. Her har oversetterne stort sett gjort en god jobb med å fjerne denne hindringen som i seg selv ville gjort Luthers tekst adskillig tyngre for dagens lesere.

Før jeg skriver litt om de enkelte skriftene i boken, og da mer som en presentasjon med smakebiter enn en anmeldelse, vil jeg si litt generelt om innholdet i denne boken som neppe er strandlektyre for de fleste. Men det er vel verdt innsatsen!

Boken gir god kjennskap til Luthers tankegang, og til hans bibelbruk. Noe kan nok virke litt krevende og fremmed for mange, både fordi formen og referanserammen er fremmed, og ikke minst fordi her er mye å tenke over som krever litt innsats. I møte med mange meninger om åndelige spørsmål i vår tid finner vi imidlertid hjelp for tanken, for om de ytre formene er annerledes, er likevel essensen i tankegangene vi møter ofte lignende. Martin Luther er en god veileder. Det er dessuten alltid godt for både hode og hjerte å tenke nøyere over Guds frelse.

Disse skriftene er skrevet for lenge siden på et annet språk. Måten å argumentere på og hele rammen rundt menneskelivet var også annerledes. Det som var selvinnlysende for Luther og dem han skrev / talte til, er ikke lenger like kjent. Takket være oversettelsen til norsk trenger vi ikke å kunne middelalder tysk og middelalder latin. Noter som forklarer navn og bibelhenvisninger er til god hjelp. Bibelversinndelingen kom først på reformasjonstiden, og derfor henviste Luther bare til kapittel – og selv det var da en relativt ny oppfinnelse. Oversetterne har dessuten lagt inn sidehenvisninger i teksten til den tyske Weimarutgaven i parentes. På den måten er det lett å finne frem, siden mange henvisninger til Luthers skrifter er nettopp til Weimarutgaven.

Luthers har selv gitt klar veiledning om hvordan vi skal forholde oss til hans skrifter:

«Kort sagt: Vi må passe oss så vi ikke opphever Den hellige skrifts autoritet. Vi må derfor skille både vidt og bredt mellom det som er overlevert i Den hellige skrift og det som er oppfunnet av mennesker i kirken; uansett hvor store de måtte være både i hellighet og visdom.»  (1520 sitert fra: Luther, Martin: Kirkens babylonske fangenskap i Martin Luther. Verker i utvalg Bind II Oslo 1979, s.161)

« I’d rather that all my books would disappear and the Holy Scriptures alone would be read. Otherwise we’ll rely on such writings and let the Bible go» 1532 sitert fra: Pelikan, J. J.. Oswald, H. C. Lehmann, H. T., (Eds): Table Talk i Luther’s works (electronic ed.) Bind 54 St. Louis, Missouri 1999, s. 311

Mot Latomus i Skrifter om Kristus, frelsen og kirken (1521) oversatt av Knut Alfsvåg:  

Da Luther satt skjult på borgen Wartburg etter riksdagen i Worms som en fredløs enhver kunne drepe, kom et skrift mot ham fra en professor ved universitetet i Leuven. Luther grep da pennen for å gi et svar til denne professoren ved navn Latomus. Dette svaret er oversatt her.

En kan kanskje si at Luther i dette skriftet skriver om to saker, først og fremst om hvorvidt gode gjerninger er syndige, men for å kunne argumentere for dette må han også ta for seg spørsmålet om Skriften alene og kirkefedrenes begrensinger. Slik fører Luther oss her dypt inn i reformasjonens sentrale temata med Skriften alene og nåden alene. Skriftet er ellers et godt eksempel på reformatorisk teologi ved at Luther baserer sin lære på et grundig bibelarbeid utfra hva bibelteksten faktisk sier. Her kan vi følge ham i hans konkrete drøftelser av tre bibelavsnitt.

Luther mener Latomus bare er ute etter å slå fast at han og hans kolleger ikke kan ta feil: 

«Poenget i det Latomus vil fram til i forordet, kan derfor sammenfattes på følgende måte: "Vi er våre egne lærere, vi er dommere, vi kan ikke ta feil, og hele verden er skyldig å akseptere alt vi sier som en trosartikkel og som evangelisk og profetisk."» (s. 24) 

Ikke ulikt det en kan høre fra enkelte teologer også i dag når de henviser til vår tids erfaringer i stedet for Guds åpenbaring.

«ingen må tro at en med sin munn kan tale klarere og sikrere enn det Gud har gjort med sin.» (s. 111)

Og i møte med henvisninger til hva kirkefedrene skal ha sagt svarer han:

«Hva er galt i å drikke av kilden framfor av elvene? Vil du forby meg det? Det er to ting som opptar meg: For det første det at jeg vil ha Skriftene i deres rene kraft renset fra all menneskelig berøring, også de helliges. Jeg vil ha dem ekte uten jordiske tilsetninger.» (s. 92)

Luthers syn på et kirkelig lederskap som ikke verner menighetene mot vrang lære, kommer tydelig til uttrykk:

«Den som ikke vokter sauene mot ulven, er selv ulv.» (s. 21)

Luther mente Latomus og pavekirken ikke tok synden på alvor når de fokuserte på enkeltsynder og overså syndenaturen:

«Du står forgjeves de tilgivelige syndene imot hvis du ikke utrydder opptenningsved-synden; det er fra den synde-skuddene skyter fram.» (s. 101)

Om konsilene og kirken (1539) oversatt av Knut Alfsvåg og Sigurd Hjelde 

I dette skriftet tar Luther fatt på de viktige spørsmålene om hvem som har myndighet til å avgjøre hva som er sann kristendom, hvordan kirken skal være, ja, hva som er kirkens kjennetegn slik at vi kan vite hvor den sanne kristne kirke er å finne. Situasjonen på 1500-tallet og i dag er svært forskjellig, og mye virker ukjent og dermed misforståelig. Men den som tar seg tid til å lese innledningen og de mange forklaringene i notene, vil ha stort utbytte. For om den ytre situasjonen var annerledes enn vår, så har vi mange av de samme spørsmålene i dag. Luther omtaler kirkemøter 500-1000 år før ham selv, og i det perspektivet er vi i samme situasjon når det gjelder å forholde seg til tidligere tiders teologer og kirkemøter. 

Kirkemøter i vår egen tid bestemmer ny lære for kirken. Men kan kirkemøter det? Temaet er grundig behandlet av Luther i dette skriftet hvor han tar for seg kirkemøte etter kirkemøte og spør hvor de har sin myndighet fra. 

La oss ta med et sitat som kanskje også kunne beskrive vår egen tid:

«For det første er det åpenbart at konsilene ikke bare er ulike, ofte står de også i strid med hverandre. Og det samme gjelder kirkefedrene.

Skulle vi nå prøve å bringe dem i overensstemmelse med hverandre, da ville det sikkert oppstå en langt større krangel og meningsutveksling enn den vi har nå, en som vi aldri ville kunne komme ut av. For ettersom de (i slike saker) er ganske ulike og ofte i strid med hverandre, måtte vi for det første sette oss fore å finne ut hvordan man plukker ut det beste og gir slipp på det andre. Da ville striden straks bryte løs, Den ene ville si: «Vil man følge dem, må man følge dem helt og holdent eller ikke følge noen ting.» Den andre ville si: «Ja, dere plukker ut det dere liker, og lar det bli stående urørt som dere ikke liker.» Hvem vil være dommer her? ... Hvor mye verre skulle det ikke da gå oss dersom vi kom så langt at vi ville harmonisere beslutningene eller synsmåtene til alle kirkefedrene og konsilene? Det ville være spilt slit og møye, med elende og misnøye som resultat. Jeg vil ikke innlate meg på en slik diskusjon, for jeg vet at den ingen ende ville ta. Til slutt ville vi bli sittende igjen uten annet enn uvisshet og med tapet av spilt tid og fåfengt arbeid.» (s. 142)

Det er vel slik den kirkelige debatten i vårt land gjennom de siste tiårene oppleves av mange. Hvem vil være dommer over de mange meninger og vedtak som er fremmet? Luther argumenter klart og tydelig frem til sin konklusjon:

«Derfor må vi ha noe mer og sikrere for vår tro enn konsilene. Og dette som er mer og sikrere, det er Den hellige skrift.» (s. 218)

«Om du har alle konsilene, er du dermed likevel ingen kristen; de gir for lite. Om du også har alle kirkefedrene, så gir heller ikke de deg nok. Du må likevel inn i Den hellige skrift, der alt er raust og rikelig gitt, eller i katekismen, der det er gitt i kortform, men likevel langt mer enn det som er å finne i alle konsil og hos alle kirkefedre.» (s. 231)

«Hvis kristentroen skulle stå og falle med menneskene og være grunnlagt på menneskers ord, hvilken bruk hadde vi da for Skriften, eller hvorfor har Gud gitt den?» (s. 164)

Hva kan så et kirkemøte gjøre? Luther svarer blant annet: 

«Et konsil har: For det første ingen makt til å oppstille nye trosartikler, selv om Den hellige ånd er der. ... For det andre har et konsil makt og plikt til å stanse og fordømme nye trosartikler etter Den hellige skrift og den opprinnelige tro, ...» (s. 221).

I siste del av dette skriftet skriver Luther om hva kirken er, og hvor den er å finne. Han presenterer syv kjennetegn. Han konkluderer etter dette med ordene: «Slik har vi nå sikkerhet om hva, hvor og hvem den er, den hellige kristne kirken, det vil si det hellige kristne gudsfolket. Her kan vi ikke ta feil.» (s. 257). Disse syv kjennetegnene har ofte vært listet opp omtrent slik i kortform:

1. For det første kjennes det kristelige, hellige folk på om de har det hellige Guds ord, selv om det forkynnes på forskjellig måte.

2. For det andre kjenner man Guds folk eller det kristelige, hellige folk på dåpens hellige sakramente, hvor det blir forkynt, trodd og brukt rett etter Kristi innstiftelse.

3. For det tredje kjenner man Guds folk eller et hellig, kristelig folk på alterets sakramente, hvor det blir gitt, trodd og mottatt rett etter Kristi innstiftelse.

4. For det fjerde kjenner man Guds folk eller de hellige kristne på nøklene, som de bruker offentlig.

5. For det femte kjenner man i den ytre kirken på at den innvier eller kaller kirketjenere eller har embeter, som den skal besette. For man må ha biskoper, prester og predikanter som offentlig og privat kan gi, rekke og utøve de fire ting eller legemidler på kirkens vegne og i kirkens navn og enda mer ut fra Kristi innstiftelse.

6. For det sjette erkjenner man i det ytre det hellige, kristelige folk på bønnen, på det å love og takke Gud offentlig.

7. For det syvende erkjenner man i det ytre det hellige, kristelige folk ved det hellige korsets legemiddel, at det må bære all ulykke og forfølgelse, all anfektelse og ondt (som Fadervår ber) fra djevelen, verden og kjødet, sørge skjult, være usikker, forskrekket, i det ytre fattig, foraktet, syk og svak, for at det kan bli sitt hode, Kristus, lik.

Men hva mente han med disse punktene? På hvilken måte er de aktuelle for oss i dag? Her kan vi lese mer fyldig hvordan Luther forklarer disse kjennetegnene slik at vi kan prøve vår egen kirkelige virkelighet på dem.

Til slutt skriver Luther om sjelefiendens taktikk i møtet med den sanne kirke. Her er en liten smakebit fra dette:

«Da djevelen så at Gud bygde en slik hellig kirke, tok han ikke fri, men bygde sine kapell ved siden av, større enn Guds kirke. Og slik gjorde han det: Han så at Gud tok ytre ting, slike som dåpen, ordet, nattverden, nøklene osv. og helliget sin kirke med dem. Ettersom han alltid er Guds apekatt, vil gjøre alle ting slik som Gud, men gjør dem bedre enn han, tok også djevelen ytre ting til hjelp. ... Å, med sakramenter, profeter, apostler og evangelister er djevelen langt, langt rikere utrustet enn Gud, og kapellene hans er langt større enn Guds kirke! Han har også et langt større folk i sin hellighet enn Gud. Stilt overfor hans løfter, hans sakramenter og hans profeter tror man også lettere og villigere på ham enn på Kristus.» (s. 258)

To disputaser

Det akademiske livet var noe annerledes på Luthers tid, og som doktor i teologi var han forpliktet til ikke bare å forelese for studentene, men også disputere. Der skulle han formulere en rekke vitenskapelige påstander for så å argumentere for eller mot disse. Disse ble så gjerne trykt og spredt vidt omkring. De to disputasene som nå er oversatt til norsk, gir et spennende innblikk både i denne formen for teologisk arbeid, og et møte med den reformatoriske lære om Kristus. Disse disputasene er oversatt til nynorsk, og det er forfriskende å kunne lese Luther også på nynorsk. Enkelte begreper fra filosofien kunne kanskje med fordel vært oversatt slik som i Luthers Works, for å bli lettere tilgjengelig for dem som ikke er velkjent med filosofisk ordbruk. Slik som i Argument 20 der det handler om «dialektikken» (s 286-87), mens Luther Works (bind 38 s 257) oversetter til «The art of logic». 

Ellers er det også her mange gode noter til teksten som hjelper en til å forstå konteksten dette er sagt inn i, og til å få tak på hvilket tankegods det henvises til som i dag er ukjent for de fleste.

Ordet vart kjøt (1539) oversatt av Joar Haga

I den første av disse disputasene starter Luther med å slå fast at det som er sant i ett fag ikke er sant i et annet. «I teologien er det sant at Ordet vart kjøt, medan i filosofien er det beint fram umogleg og meiningslaust.» (s. 271) I innledningen til argumentasjonen skriver Luther at «Årsaka til denne disputasen er dette: At Gud ikkje skal bli forstått ut frå fornuft og logiske slutningar, men snarare ut frå Guds ord og trua.» (s. 275) M.a.o. er tematikken fortsatt svært aktuell.

«Vi kan ikkje og skal heller ikkje tole at hovudsaka i teologien kjem frå filosofien eller menneskelege påfunn, men at dette eine og åleine er gjeve i Skrifta. Det handlar fyrst og fremst om rettferdiggjering, forlating for syndene og frigjering frå evig daude.» (s. 279) 

Om Kristi guddomlege og menneskelege natur (1540) oversatt av Joar Haga

I denne disputasen handler det om forholdet mellom Kristi to naturer. Her leder han oss inn i noe av det vanskeligst fattbare i Skriften, nemlig at den ikke er en bok vi kan forholde oss til - men Kristus som handler med oss. Den er ikke gamle menneskelige ord som uttrykker for lengst døde menneskers opplevelser og meninger, men Kristi levende ord her og nå til deg og meg:

«Kristus er ikkje eit matematisk eller fysisk ord, men Guds eige ord. Det er ikkje skapt, og tyder ein substans og ein person, ettersom det guddomlege ordet er guddommen. Kristus er eit guddomleg ord. Ergo er han guddomleg, det vil seia, han er sjølv substans og person. I filosofisk forstand tyder ord lyd eller stemme, men taler ein teologisk, så tyder ord Guds Son. Det hadde ikkje Aristoteles tillate, dette at ordet skulle tyde ein sann Gud.» (s. 302)

Det er vel på denne bakgrunn han skriver:

«det er naudsynt å holde fast ved formuleringane som Den heilage ande har føreskrive» (s. 309)

Takk til forlaget som har utgitt boken som jeg anbefaler til enhver som vil vite mer om hva Luther selv sa, og ikke bare det mange mener han sa.

Alf Danbolt

pastor i Den lutherske kirke i Norge og rektor for Ad-Fontes pastorutdanning