Økumenisk nattverdteologi med Luther som omdreiningspunkt

Tjørhom har gått sin vei med lutherdom i bunnen, opprinnelig i bedehustapning, økumenisk engasjement og medvirkning til Porvoo-erklæringen på veien foruten et femtenårs langt medlemskap i den romersk-katolske kirke. Han har også tidligere tatt til orde for det han omtaler som en «materialistisk spiritualitet», konsentrert om objektive, ytre midler, uavhengig av følelser. For den usynlige «nåden forblir ikke usynlig.» Boka er frisk i formen, lettlest og uten mye teknisk terminologi (dessuten ordforklaringer bak i boka). Det historiske materialet er begrenset til et nødvendig minimum.

Jeg vil gjerne høre Tjørhom om nattverden med erfaringene han har høstet på sin vei og refleksjonene rundt det. Omtalen legger jeg opp i fem etapper: Først litt om bokas setting i Den norske kirke (Dnk) i dag, dernest om den fundamentale nattverdteologiske aksen, realpresens og fellesskap. Jeg redegjør så kort for Tjørhoms bruk av henholdsvis luthersk og økumenisk teologisk tradisjon i boka før jeg til slutt drøfter noen sider ved det sterke sosialetiske aspektet i Tjørhoms nattverdteologi som etter min mening kaller på visse presiseringer.

Nattverdteologien for Den norske kirkes siste liturgirevisjon (2019)?

Utgitt på Vårt Land Forlag og med takk til blant annet tre bispedømmer i Dnk og Presteforeningen, er den grunnleggende kirkelige konteksten klar for boka. Dessuten spiller Svein Ellingsens salmer som tolker sider ved fromheten i Dnk siden 1970-tallet, en rolle her. Tjørhom gjengir ved et tilfelle også en av de nye takkebønnene for nattverden i Dnks liturgi. 

På den andre siden peker flere trekk ved boka bort fra aktuell teologi og praksis i Dnk. Vi trenger ikke gå lenger enn til mangel på referanse til realpresensen i forslaget til liturgier fra 2011 som jeg for flere år siden pekte på, noe som imidlertid ble endret. Piggene i Dnk er kanskje ikke like tydelig ute mot konsekvens i behandlingen av (henholdsvis de konsekrerte og ikke konsekrerte) nattverdelementene som de var tidligere, og her har Tjørhom etter min oppfatning gode anliggender. Disse hevder han med en lay back-holdning: mot «overdrevent hysteri»; konsekrert og ukonsekrert for seg, uten å gjøre mye vesen ut av det! Det samme gjelder spørsmålet om andre enn presten kan forrette nattverden («presten leder normalt feiringen»).

Realpresens og fellesskap

I sentrum for Tjørhoms nattverdteologi står realpresensen. Denne er ved siden av nattverdens fellesskapsside bærebjelke i Tjørhoms bok. Ikke bare det objektive, men også det kollektive er med andre ord et hovedanliggende for ham. Med det siste gjør han ikke bare front mot pietistisk individualisme, men også mot de private andaktsformene i den romerske messen tidligere.

Bokas første setning er «Jesu aldri sviktende nærvær i hans ofte sviktende kirke er nattverdens kjerne». Dette er rammen for Tjørhoms tekning om realpresensen. Denne mynter han aldri ut ontologisk. Selv om den sene middelalderens naturfilosofiske spekulasjoner om realpresensen fremstår som mindre interessante for oss som lever i dag, trenger vi å klargjøre forholdet mellom de konsekrerte nattverdelementene og Jesu historiske legeme. Tjørhom henviser likevel til tanken i moderne økumenisk og romersk-katolsk teologi om at Kristi offer «representeres» i nattverden. Denne tanken sier riktignok ikke mye om «legemet», men mer om offerakten. Carl Fr. Wisløff som Tjørhom for øvrig ikke omtaler i polemiske ordelag, står på sin side ifølge ham i fare for å isolere offeret i en fjern fortid. At messeofferet tradisjonelt forstått ikke lenger er romersk-katolsk lære, som Tjørhom skriver, vil det være noe ulike meninger om. Det er uansett fortjenstfullt at Tjørhom i en rikdom av aspekter ved nattverden (vil bort fra et ensidig fokus på elementene) holder fast ved at alt springer ut av realpresensen.

Anliggender fra luthersk sjelesorg

Luthersk teologi med vekt på sjelesorg basert på Guds løfter og trøsten i evangeliet er den ene rammen Tjørhom setter nattverdteologien inn i. Nattverden er bare i annen rekke en trosbekjennelse, slik den ofte i praksis har blitt i vår tradisjon; «ikke et botssakrament» selv om «anger og bot» er viktig «tilknytning … som utgangspunkt for den tilgivelsen som formidles.»

Innenfor denne rammen legger Tjørhom vekt på det kollektive etter som det er, skriver han, en sammenheng mellom rettferdiggjørelsen og fellesskapet; «vi får del i den rettferdigheten Kristus vant på et personlig plan. Men det skjer ikke løsrevet fra fellesskapet»; det blir «kollektivt manifestert» og har en «sosial dimensjon». Nattverd for udøpte er «problematisk», som han skriver, og vel så det, vil jeg si, etter som den er en følge av livsfellesskapet med Kristus som begynnes i dåpen. Men at «det er jeg som er rettferdiggjort, verden får seile sin egen sjø», mener jeg knapt treffer norske kristne for hvem misjonen har vært et anliggende.

Økumenisk teologi

Den andre rammen er det økumeniske perspektivet. Dette er Tjørhoms spesiale. Det åpne nattverdbordet er et kjerneanliggende for ham. Fremskrittene som allerede er gjort gir ham håp og viser at tålmodighet trenges i dette stykket. Her retter han kritikk mot den romersk-katolske kirke for mangel på åpenhet. Tjørhom er for øvrig en av få som tør å kritisere denne kirken.

Han går imidlertid lenger enn til å ønske økumenisk inklusivt nattverdfellesskap. I et slikt fellesskap er både nattverdfeiringen og nattverdteologien på sitt beste, skriver han. Slike initiativer har imidlertid kommet mest nedenfra og møtt motstand på topplan i kirkene selv om dette ikke kan rokke ved at «kirkene i dag [særlig den katolske og lutherske] står nærmere hverandre enn noen gang». På dette punktet nevner jeg som en gevinst leseren vil ta med seg henvisningene i teksten til viktige økumeniske dokumenter om saken.

Tjørhoms sorg over at smerten over det splittede nattverdbordet langt på vei er gått tapt, er av bokas viktigste påminnelser. Her ser jeg for min del to hensyn å ta. En fulltonende feiring er økumenisk ifølge forfatteren etter som nattverden «ikke [er] adskilte kirkesamfunns eiendom». Det hører til nattverdens vesen å feires «på tvers av alle menneskelige grenser, inkludert kirkegrensene». Det «åpne» blir således en del av sakramentets vesen.

Dette har en god ange. Det er for eksempel forfriskende at Tjørhom fokuserer mye på saken, realpresens osv., og ser at lutheranere ikke er alene om den. Men han er svært optimistisk. «Nattverdfellesskap med anglikanere, metodister og reformerte har vært til stor berikelse. Drømmen om at dette fellesskapet en gang også skal omfatte våre katolske og ortodokse trossøsken må holdes levende.» Er det så enkelt? Det består en dynamisk spenning – og smerte – i forhold til den delen av kirken man ikke har full kommunion med. En døpt troende er meg ikke fremmed. Likevel kommer nok ikke det antagonistiske perspektivet til sin rett i Tjørhoms bok. Vi kan, slik jeg ser det, ikke møte lærepluralisme med hegeliansk dialektikk hvor alt støtter hverandre og til slutt går opp i en høyere enhet. Kirken har alltid også avvist lære. Og hva med de nye stridsspørsmålene i kirken? Kan kirkefellesskapet her noen ganger bli brutt - med bortfall av sakramental kommunion som resultat? 

Det trinitariske perspektivet i nattverden (i takksigelsen) er Tjørhom inne på, men kunne etter min oppfatning gjort mer ut av. Slik kunne han også fått en grundigere drøftelse av om epiklese (påkallelse av Den hellige ånd over nattverdelementene) er berettiget

Sosialetisk dimensjon: Presiseringer nødvendig

Tjørhoms økumeniske perspektiv på nattverden føres videre til et perspektiv på verden som «inngår i feiringen» når ting står rett til i kirken. Dette er den ytterste horisonten for enheten, den «gjenforente menneskeheten». Forfatteren nevner eksplisitt inspirasjonen fra Karl Rahners tanke om kirken som sakrament for verdens frelse («sacramentum mundi»). «Og ikke nok med det», som han skriver, «sakramentet retter seg til syvende og sist mot hele Guds skaperverk og dets behov». Hva mener han konkret med dette?

Et perspektiv Tjørhom selv trekker ut av dette er den etiske implikasjonen av det å feire nattverd. Selv om han er seg bevisst at nattverden ikke kan løse alle diakonale og sosiale behov, slutter han seg til det som er omtalt som eukaristisk delingsøkonomi. I fortsettelsen kommer han inn på ekstrem fattigdom. Med nattverden som mønster skal mennesker dele broderlig, og denne setter dem faktisk fri til å tjene generøst. Tjørhom nevner enkelte politikere på den internasjonale høyresiden som eksempel på det motsatte sammen med økonomen Milton Friedman, mens han nevner det marxistiske idealet om å yte etter evne og få etter behov. Det er ingen fronter mot venstre her. Med utgangspunkt i den oldkirkelige sammenhengen mellom nattverdfeiringen og diakonien er det imidlertid ikke vanskelig å se fruktene som flyter ut av sakramentet, også i forhold til vår neste.

Men hva ligger for eksempel i Leonardo Boffs «livssakramenter» som Tjørhom anfører, hvor også en kopp kaffe i lag blir formidling av nåde? Rett forstått, ja. Det gjelder også utsagnet at frelsen ikke kun formidles «innenfor kirkens vegger», og at «Kristi soningsverk kan ha større rekkevidde enn vi aner». Gud er fri, som han sier, selv om frelsen «som regel [skjer] i kirkens rom». Dette er en karakteristisk spenning i Tjørhoms tenkning: den materielt tilbudte frelsen gjør ikke Gud ufri i forhold til denne. Her blir jeg nysgjerrig. Tjørhom går riktignok ikke inn for interkommunion med representanter for de andre religionene, som han skriver, men de åpne formuleringene i boka fører til spørsmålet: hvordan blir menneskeheten gjenforent?

Ola Tjørhom (2020), Nattverd, Vårt Land Forlag, 205 s.

Ole Fredrik Kullerud