Offentlig regulering av ekteskap – grenser for lovgiverens makt

I 2008 vedtok stortinget at homofile kan inngå ekteskap. Ingen har stilt spørsmålstegn ved om denne type stortingsvedtak ligger innenfor det lovgiver har makt til å vedta. Vedtaket reiser spørsmål om grensene for lovgiverens makt.

Politikerne har i dette tilfelle endret et begrep som har usedvanlige lange og dype røtter i de fleste kjente kulturer.

Som mange andre fenomen, er det ikke politikere som har skapt ekteskapet. Det bestod lenge før det ble gjenstand for lovgivning, og ekteskapet forsvinner ikke om lovreguleringen oppheves. Ei heller det grunnleggende rettslige innhold forsvinner om loven skulle forsvinne.

Det grunnleggende spørsmål for ekteskapets vedkommende er hva som skal til for at et samliv skal være et ekteskap også i rettslig forstand.

Ekteskapet som fenomen er nært knyttet til videreføring av slekten.  Den ideologiske forutsetningen for begrepet ekteskap er at partene etter naturen kan få barn sammen. Det kan bare heterofile.

Det urgamle rettslige minimumsinnhold i ekteskapet er at kvinnens barn automatisk regnes som mannens barn, pater est regelen. Denne regel er skapt av menneskenes oppfatning gjennom uminnelige tider. Den innebærer at ektemannen, fordi han er ektemann, får ansvar for - og myndighet over barnet. På sin side får barnet rettigheter i forhold til morens ektemann, blant annet arverett.

Saken er den at lovgiver ikke har makt og myndighet til hva som helst. All makt ligger ikke i hendene på politikere, byråkrater og rettslærde. Det er med andre ord grenser for statens makt. Staten kan ikke forandre hva som helst etter eget forgodtbefinnende. F. eks. kan staten – og heller ingen annen for den saks skyld – bestemme at en fisk er en fugl, eller at en bil er et fly. Men akkurat dette gjør staten når den vedtar i lovs form at homofile kan inngå ekteskap. De homofile kan kort og godt ikke inngå ekteskap om de og alle andre aldri så mye vil.

Min uærbødige påstand er at da stortinget i 2008 vedtok at homofile kunne inngå ekteskap, og innførte begrepet medmor i barneloven istedenfor far, fattet de en beslutning som ligger langt utenfor deres myndighet og reelt sett er en nullitet. Lovgiver kan ikke bestemme at to kvinner eller to menn kan få barn sammen. Det må en mann og en kvinne til for å skape et barn. Denne livsloven kan en lovgiver ikke komme utenom. Ekteskap mellom homofile er derfor en nullitet. Deres samliv blir ikke ekteskap selv om staten aldri så mye betegner deres samliv med dette begrep.

Staten har myndighet til å vedta rettsregler for samliv mellom så vel heterofile som homofile.  Men hva som er et ekteskap kan staten ikke skalte og valte med. 

Den politiske korrektheten har fullstendig tatt overhånd i denne saken. Hvorfor var det ingen på stortinget som påpekte dette enkle faktum da loven ble behandlet? Hvor var kirken da loven ble vedtatt, og hvor er kirken nå? Jo, den er der at den vurderer å innføre vigselsliturgi for homofile! Kirken planlegger altså å lage en liturgi for et ekteskap som er en nullitet, og for et samliv som rimelig klart strider mot kirkens lære.

Det staten også har gjort ved endringen av ekteskapsloven i 2008, er å kaste blår i øynene på de homofile. Staten prøver til og med å innbille dem at de kan få barn sammen ved å innføre begrepet medmor. At de homofile selv vil det slik, er helt ubegripelig, men saken blir ikke bedre av den grunn. Det tilligger heller ikke dem å avgjøre hva som er et ekteskap.

Etter 1972 er ekteskapet deregulert i Norge. Slik er det for øvrig i de fleste vestlige land. Borgerne kan velge om de vil regulere sitt samliv uavhengig av det vedtatte lovgivning om ekteskapet. Den lovregulerte ordningen av ekteskapet er med andre ord sunket ned til å bli bare et frivillig alternativ.

Den forandringen som skjedde i 1972, burde for lengst fått som konsekvens at Den norske Kirke og alle andre kristne trossamfunn vurderte på ny ekteskapet i forhold til kristen tro. Samliv uten vigsel er teologisk problematisk. Men når staten har deregulert ektskapet, er det da nødvendig å inngå ekteskap i samsvar med den lovgivning staten har gitt for at et ekteskap skal være gyldig i teologisk forstand, eller kan ekteskap inngås uavhengig av det statlige alternativ?

Når staten i tillegg gjennom sin lovgivning har torpedert begrepet ekteskap, er det etter min mening teologisk ikke bare akseptabelt, men egentlig også påkrevet det skapes teologiske og rettslig holdbare alternativer til den statlige regulering av ekteskap.

I et samfunn hvor samliv er deregulert – hvor det er opp til partene å avtale form og innhold når det gjelder samliv, hvor den offentligrettslige reguleringen av samliv er blitt deklaratorisk – kan jeg vanskelig se noe teologisk til hinder for at gyldig ekteskap kan inngås på annen måte enn i samsvar med de krav til avtaleinnhold og form for avtaleinngåelse som er gitt av staten.

Det er ingen teologiske eller rettslige hindringer for at trossamfunnene etablerer sine egne ordninger for ekteskapsinngåelse uavhengig av statens deklaratoriske lov.  Ekteskap inngått uavhengig av statens regulering vil være teologisk gyldige. De kan gjøres like rettslig bindende som statens regulering.

Kirkesamfunnene bør lage sine egne regler for prøving av ekteskap, utarbeide egne avtalevilkår for ektefellene og ha sin egen vigselsordning. Ved dette kan det skapes kirkelig ekteskap og kirkelig vigsel virkelig et alternativ til statlig ekteskap og statlig vigsel. I et samfunn som har deregulert ekteskapet og tillatt alternative samlivsformer, kan ingen hindre dette.

Ved endringen i 2008 prøver staten å rive i stykker ekteskapsbegrepet og ekteskapet som rettsinstitutt ved å innføre kjønnsnøytralitet. Dette er en handling fra statens side langt utenfor dens myndighet. I denne situasjonen bør de kristne kirker etablere alternativer som bidrar til å holde ekteskapsbegrepet intakt og  bevare ekteskapet som rettsinstitutt.

Johan Haga, advokat

(Kronikk i Dagen 19.03.14)