Om 22. juli som Guds straff

Av Knut Alfsvåg

Noen har hevdet at terrorangrepet 22. juli skal forstås som uttrykk for Guds vrede over Norge fordi norske politikere har tatt feilaktige avgjørelser i viktige spørsmål.

Ut fra den kristne tro kan en imidlertid ikke forholde seg til livets ulykker og prøvelser på denne måten. Vi kjenner Guds vilje ut fra det han har åpenbart for oss i sitt ord. Om vi dessuten hevder å kjenne hans hensikt med bestemte begivenheter i vår samtid, gir vi inntrykk av å vite noe vi ikke vet. Vi blander sammen vår tolkning av begivenhetene med Guds forståelse av dem. Dermed tillegger vi Gud motiver han ikke har fortalt oss noe om, og når vi gjør det, så bryter vi det 2. bud.

Men denne måten å fortolke 22. juli på er også dypt problematisk av en annen grunn. I kristen bot og kristen syndsbekjennelse begynner en alltid med seg selv. Det er jeg som står som synder for Guds ansikt, ikke naboen eller de politiske ledere. Å se i livets prøvelser en straff for det de andre har gjort, kan nok være en fristelse det er lett å falle for, men når vi gjør det, viser vi bare at vi selv er fanget av syndes realitet i minst like stor grad som dem en på denne måten kritiserer.

Det er slett ikke galt å forstå 22. juli som et kall til bot og syndsbekjennelse, men da må det være ut fra en forståelse av at det er våre egne synder vi kalles til å bekjenne, ikke andres. Det er en måte å tenke på som i første omgang kan virke forvirrende. De grusomheter Anders Behring Breivik da gjorde seg skyldig i, ligger jo langt bortenfor det de fleste av oss noen sinne har følt oss fristet til, langt mindre utført. De færreste av oss har noensinne ønsket noe som helst vondt for ungdommer på AUFs sommerleir på Utøya, og det er uansett ikke så mange av oss som føler behov for å skyte med skarpt mot ubevæpnede mennesker. Hvordan kan da det Breivik gjorde kalle oss til anger og bot?

Fordi det viser oss menneskets potensiale for ondskap og grusomhet. Det er slik vi er. Og selv om det Bibelen kaller “lysten til det onde” for de aller, aller fleste av oss manifesterer seg på måter som er betydelige mer sublime og sosialt aksepterte enn det vi så 22. juli, så er den der. Og selv om den kan ha mer brutale uttrykksformer hos mange andre, så blir den ikke borte hos oss heller.

Det som skjedde den dagen, viser oss hvor galt det kan gå. På det kan vi reagere på en av to måter. Vi kan si: “Takk for at jeg ikke er slik som han.” Da gjør vi oss skyldige i fariseer-synden, som ut fra Jesu måte å tenke på er den største av dem alle. Eller vi kan si, og etter det vi lærte den dagen, kan vi si det med større innsikt enn vi setter pris på: “Gud, vær meg synder nådig.” Og da er det håp for oss også.

Og den som nå synes jeg setter saken på spissen, kan slå opp i Luk 18,9-14 og finne hvordan Jesus selv kommenterer slike dagligdagse og svært aktuelle hendelser.