«… om at være fornøjet …»

Lars Boje Sønderby Jensen (red), Verdens forvaltere, med gudgivet mandat

Credo: Fredericia (DK), 2022

207 sider

Kristeligt Forbund for Studerende i Danmark (= Laget i Norge) engasjerer seg i spørsmål om forvalteransvaret, og utfordrer oss alle til å oppdage vårt gudgitte mandat. Foreliggende bok er en samling relativt selvstendige artikler, men alle gir ulike perspektiver på spørsmål om bærekraft og forvalterskap. Forfatterne er ikke i direkte samtale med hverandre. Felles er utgangspunktet i en kristen tenkning, men ulike tyngdepunkt gjør at de i noen grad også kan dra i litt ulik retning.

Etter et innledende kapittel der tidligere KFS-medarbeider Jens Ole Christensen avklarer at det ikke finns noe «nestefritt» område av våre liv, går Peter Søes ved MF i Danmark løs på selve bærekraftsbegrepet. Han gjør greie for hvordan det ble til i FN-rapporten Vår felles framtid under ledelse av Gro Harlem Brundtland og setter deretter begreper som forvalteransvar og bærekraft inn i en sindig teologisk drøfting. Forestillinger om skapelse og nyskapelse er fraværende i den sekulære beærekraftstenkingen, men Søes legger vekt på at de er sentrale i vårt kristne bidrag til tenkningen. Han viser til Erling Utnems teologi i disse spørsmålene som det «bedste» han har lest, og som Utnem er han ikke redd for å utfordre oss på vårt ansvar for å leve bærekraftig og ta på alvor at vår «klimaskyld» er reell.

Nils Andersen, også fra MF, gir en interessant innføring i Francis Schaeffers tidlige vektlegging av behovet for teologisk arbeid med økologien. Margrethe Winther-Nielsen og Mads Bøndergaard Kobbersmed gir de naturfaglige perspektivene i boka, knyttet til karbonavtrykk og viljen til politisk handling for å etablere økologisk bærekraft. Winther-Nielsen tydeliggjør hvorfor de menneskeskapte klimaendringene vi lever midt oppe i er helt ulik tidligere svingninger i klimatiske forhold, fordi de i hovedsak er direkte forårsaket av materielt overforbruk. Derfor utfordrer hun til både politisk og privat handling.

Kobbersmed går et skritt lengre i å utfordre politisk. Hans guide i det danske politiske partilandskapet vil for en norsk leser skape refleksjoner om vårt eget partilandskap. Han bruker særlig den britiske økonomen Kate Raworths smultringsmodell for å forklare utfordringene og peke i retning mulige løsninger.

Der Kobbersmed utfordrer ganske sterkt til å utforme en alternativ politikk til kapitalismens avhengighet av materiell velstandsvekst, representerer Manuel Vigilius (COWI) et tydelig ja til økt kristent engasjement for næringsvirksomhet. Han er urolig for at kristne lett havner i teologi og humaniora, omsorg og helse heller enn å engasjere seg i business. Han gir også en oppfordring til å balansere klimakampen mot andre viktige verdikamper som ytringsfrihet, kampen for menneskeverdet og kampen om kjønn og samliv. Under dette ligger et kritisk spørsmål til om bærekraft er «blevet en form for erstatningsreligion» og en tydelig understrekning at kirkens misjon «ikke er at redde klimaet, men sjæle for evigheden».

Økonomen Amar Raljevic skriver kort om hvordan kirken praktisk kan engasjere seg i å sette opp lokale tiltak rettet mot bærekraft. Studentsekretær Lars Boje Sønderby spør om det er forsvarlig å spise kjøtt. Han bruker mest krefter på å forsvare dette prinsipielt ut fra den grunnleggende forskjell på mennesker og dyr som ligger i rasjonalitet og moralsk status, og fastslår at kjøtt er en gave fra Gud. Slik markerer han seg mot veganisme og prinsipiell vegetarianisme. Det han skriver mindre om, dog litt på slutten, er de mer konkrete spørsmål knyttet til vårt vestlige overforbruk av kjøtt, selv om dette er en langt mer aktuell problemstilling for de fleste av oss enn om vi skal bli veganere.

De to avsluttende kapitlene utfordrer oss på våre verdier knyttet til glede, enkelhet og tid. Studentsekretær Lisa Rom Boye skriver med en svært god penn om et enklere liv og lavere forbruk, men med rom for fest, glede og nytelse av skapergodene. «Å leve enklere handler ikke om at lade sig nøje, men om at være fornøjet ...» Professor i vitenskapshistorie, Peter Øhrstrøm, skriver til slutt tankevekkende om vårt forhold til (forbruk av) tid og om nødvendigheten av å fri seg fra koblingen mellom tid og penger, et mønster som marxismen og kapitalismen grunnleggende sett deler.

Kvaliteten på bidragene i boka varierer noe, men etter denne anmeldes mening er flere av bidragene vel verd å lese og grunne på. Jeg dras sterkere mot de bidragene som taler med størst alvor om klodens kritiske tilstand og de som skisserer alternativer for samfunnsutviklingen og savner ofte dybden og nødvendigheten i engasjementet hos mange evangeliske kristne for dette.

På den andre side må vi ta på alvor Vigilius’ utfordring til å løfte kallet til aktivt engasjert i næringslivet. Jeg ser likevel ikke poenget hans med å kalle arbeidet med økologisk bærekraft «en form for erstatningsreligion». Han står i fare for å skape en falsk dikotomi mellom omsorgen for skaperverket og vår globale neste, og oppdraget med å forkynne evangeliet. Dersom evangeliet har Guds rike som mål, kan det ikke være feil av en misjonal kirke å forkynne og leve ut de verdiene som setter Guds rike først. I kjærlighet til Gud og vår neste er det et ganske mye enklere liv enn vi her nord på kloden innrømmer oss selv.

Rolf Kjøde