Om bekjennelse ogbekjennelseskonferanser

Denne høsten har det blitt invitert til to såkalte bekjennelseskonferanser. Den ene i Oslo, den andre i Bergen. Timoteuskonferansen i Oslo ble avlyst på grunn av dårlig oppslutning. Bekjennelseskonferansen i Bergen trakk fulle hus. Det kunne sikkert vært interessant å analysere årsakene til denne forskjellen, men det er ikke det jeg ønsker å vie mest plass her. Snarere har jeg i kjølvannet av disse to tillyste arrangementene gjort meg noen tanker som vel så mye egner seg til selvransakelse som til kritikk av andres initiativ.

Først noen kommentarer til Timoteusmanifestet og den tillyste konferansen. Jeg ser det positive anliggende ved å samles om en positiv bekjennelse til viktige og aktuelle sider ved klassisk kristen tro. Muligheten for å knytte bånd av tillit på tvers av organisasjoner og sammenhenger på bakgrunn av en tilslutning til en slik "bekjennelse" skal heller ikke undervurderes.

Selvfølgelig kan man diskutere detaljer omkring innholdet i et slikt dokument, om hva som burde vært nevnt og ikke. Min påstand er at innholdet i seg selv i hvert fall kunne danne et godt utgangspunkt for en dialog om et bredt og samlende vitnesbyrd inn i kirkesituasjonen i dag. Den svake oppslutningen som prosjektet hittil har fått bør allikevel være en grunn til refleksjon blant initiativtagerne, også i forhold til det videre arbeidet.

Mange har kritisert Timoteus-manifestet for at det til tross for sine mange positive ja, mangler et tydelig nei til vranglæren. Dette er et vesentlig poeng. Kanskje nettopp når man, slik tanken tydeligvis var, ønsker å skape et bredt engasjement ikke minst blant ungdom, er det noen viktige spørsmål man må stille seg. Hvor viktig er dette? Handler det her om grunnleggende spørsmål i liv og lære? I tilfelle på hvilken måte? Hva slags konsekvenser får dette for våre handlinger, i våre egne sammenhenger og i møte med den større kirkelige sammenheng som vi befinner oss i?

Disse spørsmålene kan være ubehagelig å stille, men jeg tror de er helt nødvendige. Problemet i vår kirke er nemlig ikke at ingen har de "rette" meningene. Problemet er at vi har en total mangel på lærebevissthet som får konsekvenser i det praktiske kirkeliv. Det skaper lite engasjement når noen, om enn hvor mange, nok en gang går ut og proklamerer sine meninger, særlig når det er meninger de fleste har hørt før. Det blir lett bare nok en stemme i den etablerte pluralismen som i praksis er godtatt av alle. For å sette det på spissen: Folk reiser ikke mann av huse til Oslo for nok en gang å bekrefte sine (eller andres) meninger i enda en sammenheng, hvis dette nærmest bare blir en bekreftelse på status quo, nemlig at ingen tar noen praktiske konsekvenser av dette, men at vi kun får "døyvet" vår dårlige samvittighet for at vi ikke makter å ta konsekvensene av den kirkelige situasjonen.

De som inviterte til konferansen ønsket ikke at dette skulle få et kirkepolitisk fokus. Nettopp ved å fremstille det slik risikerer man å oppnå lite annet enn nettopp kirkepolitiske markeringer. En bekjennelse har nemlig alltid en handlingsside som innebærer et ja og et nei. Selve innholdet kan være svært enkelt, som i den eldste bekjennelsen vi har: «Jesus er Herre». Den ytterste konsekvens av en sann bekjennelse da som nå, er døden. Da som nå setter bekjennelsen grenser som er ubehagelige både i forhold til familierelasjoner og vennskap. Uten disse grensene blir "bekjennelsen" bare - nettopp en kirkepolitisk markering.

Når det gjelder bekjennelseskonferansen i Bergen har jeg kun summariske referater å forholde meg til, men jeg har forstått at konferansen tiltrakk fulle hus, og at engasjementet der var høyt. Slik jeg har fått det referert er det ikke èn lærer ved våre teologiske utdanningssteder som i følge hovedtaler Aksel Valen Sendstad har en tilstrekkelig bibeltro undervisning og forkynnelse. Det er mulig, men jeg er fristet til å kaste ut en brannfakkel: Denne påstanden kommer fra en som i beste fall er utydelig på det spørsmålet som Bo Giertz i sin tid gjorde til et testspørsmål i bibeltroskap; nemlig kvinneprestspørsmålet. Jeg mener ikke av den grunn at Valen_Sendstad ikke er verdt å lytte til. Han har bidratt med mye positivt både med sin teologiske forskning og sin forkynnelse. Men dette faktum kan allikevel være en spore til selvransakelse: Er vi i vår bekjennelseskamp for avhengig av de skiftende "høvdingers" fortolkninger av skrift og bekjennelse, og deres "grensesettinger"? Våger vi å innse at vi selv er et produkt av en teologisk tradisjon med styrker og svakheter, og at vi i vår tid ikke bare bør, men må stå i dialog med en større kirkelig tradisjon enn vår egen "andedam"? Blir vår bekjennelseskamp kun en selvbekreftelse hvor vi ikke er i stand til et selvkritisk blikk på vår egen tradisjon både av nyere og eldre dato?

Mitt poeng er at det egentlig dypest sett ikke finnes noen egentlig konfesjonell kristen bekjennelse. Alle bekjennelser, også de lutherske, har ett eneste sikte: Å fastholde den ene, enkle apostoliske tro, og den tradisjon som har overlevert denne troen uforfalsket til oss. Den formidable utfordringen vi står overfor i dag viser oss kanskje ikke minst fruktene av de konfesjonelle splittelsene og fragmenteringen av den kristne lære og praksis som disse har medført. Dette medfører selvfølgelig ikke at vi uten videre skal oppgi vår lutherske identitet i et ukritisk enhetsprosjekt. Men jeg mener vi i en fornyet og fordypet bekjennelseskamp trenger en langt sterkere ydmyk selvransakelse i møte med hele kirkens erfaring også i andre kirkelige konfesjoner.

Jeg tror også at vi må innse at en del av dagens opprør mot læren er en frukt av foregående generasjoners grensesettinger. Disse har manglet en tilstrekkelig økumenisk og bibelsk læreautoritet, men har vært mer preget av lokale "høvdingers" bestemte syn. Dette tror jeg faktisk vi må erkjenne for at vår bekjennelseskamp skal være troverdig, og komme inn i et konstruktivt spor, slik at vi ikke bare kjemper for å bevare en stadig mer forfallen festning. Vi må selv være villige til å rive og bygge på nytt der fundamentet er for dårlig.

Den norske kirke er herjet av en falsk kristendom. Dette bildet er ikke entydig. Som alle former for falsk kristendom dreier det seg om en blanding av det som er rett og det som er galt. Dette flertydige bildet er svært vanskelig å orientere seg i. Hvor mye er jeg selv preget av dette? Hvor henter jeg autoritet til å sette mine grenser? Dette er spørsmål som melder seg, og som ikke må få gjøre oss handlingslammet og forhindre oss fra å avvise vranglæren i troskap mot vår Herre. Men vi kan ikke gjøre dette alene. Bekjennelsesfora av ulike slag blir et surrogatfellesskap når kirken svikter. Samtidig er det kirke vi skal være. Det er vårt mål å være byggestener i og lemmer på Jesu ene sanne legeme. Egentlig er det kun denne ene kirken som har full autoritet til å avvise vranglæren. I den grad vi selv gjør det, gjør vi det på vegne av denne kirken. Derfor må bekjennelseskampen ha enheten mellom alle troende i en sann apostolisk kirke som sitt egentlige, dypeste mål. Og vi må mer enn noen være villig til en prøvning av våre egne lærestandpunkter i lys av hele kirkens apostoliske tro.

Vi har i løpet av det siste tiåret opplevd en sterk fragmentering av bekjennelsesbevegelsen i Norge. En viss optimisme ved dannelsen av Samråd på Kirkens Grunn for ti år siden er avløst av en situasjon hvor mange har valgt hver sine løsninger og veier, mens andre fortsatt venter på en "felles vei", eller velger å forholde seg kun til lokalmenigheten eller bedehuset.

For mange er det fristende å nærmest forsøke å glemme eller overse den faktiske situasjonen i mangel av reelle alternativer. For andre er det nettopp alternativene som er problemet. Hvilken av de veiene som andre har gått, så langt jeg kan skimte sporene, er den vei jeg tror samsvarer med etterfølgelsen av Herren selv? Kanskje er det ikke mulig å gjenskape en felles vei.

Men i respekt for dem som har stått i front i bekjennelseskampen vil jeg utfordre oss alle til, i ydmykhet, selvransakelse og bønn, å alltid søke med stor iver mot fellesskap med alle kirkens bekjennere i vår tid og til alle tider.