Om bekjennelsesskriftenes gyldighet

Werner Klän und Bernd Oberdorfer (Hrsg.),

Bekenntnisbildung und Bekenntnisbindung: Bestimmung und Geltung von abgeleiteten Grundsätzen im Normengefüge lutherischer Kirchen

Oberurseler Hefte Ergänzungsbände, Band 22, Edition Ruprecht, Göttingen 2019

ISBN 978-3-8469-0316-2 (Finnes også som e-bok: ISBN 978-3-8469-0317-9)

Som tittelen antyder, handler denne antologien om bekjennelsesskriftenes gyldighet i lutherske kirkesamfunns normstruktur. I forgrunnen står die Selbständige Evangelisch-Lutherische Kirche (SELK) og die Vereinigte Evangelisch-Lutherische Kirche in Deutschland (VELKD), som har samtaler med hverandre. Biskopene Gerhard Ulrich (VELKD) og Hans-Jörg Voigt (SELK) har skrevet hver sin fortale. Og boka kommer i forlengelsen av et seminar som de to utgiverne ledet i november 2016 med samme tematikk.

Av Tysklands mer enn 80 millioner innbyggere er 55-60% medlemmer i en kirke, de aller fleste enten Den romersk-katolske kirke eller die Evangelische Kirche in Deutschland (EKD) med 20-25 millioner medlemmer hver.

EKD, som ble etablert etter andre verdenskrig, er en union av lutherske, reformerte og unerte kirker som i vår tid har innbyrdes prekestol- og nattverdfellesskap. VELKD, med rundt ni millioner medlemmer, utgjør den lutherske grupperingen i EKD. SELK på si side har nærmere to hundre menigheter og rundt 35 000 medlemmer. SELK er med i the International Lutheran Council (ILC) og har nylig inngått kirkefellesskap med Missionsprovinsen og Det evangelisk-lutherske stift i Norge.

Artiklene i boka faller i tre grupper: 1) den lutherske bekjennelsens plass gjennom historien, 2) bekjennelsesforpliktelsen innenfor EKD, og 3) forholdet mellom Guds ord, Bibelen og bekjennelsen. Selv om konteksten i stor utstrekning er situasjonen i Tyskland, er det også et globalt utblikk og en prinsipiell drøfting.

Boka både gir og forutsetter kunnskap om tysk kirkeliv. Jeg hadde nytte av å gjøre søk på Internett under lesningen. Noen steder kan det være brukt mange ord på et relativt enkelt innhold, andre steder få ord på komplisert stoff. Men hva skjer egentlig i denne boka? En uttalt intensjon er en akademisk drøfting av den ulike bekjennelseshermenevtikken i VELKD og SELK. I den grad vi får en akademisk drøfting, er den etter min oppfatning for abstrakt og skygger for den kritiske situasjonen som mye av dagens protestantisme er kommet i som følge av bibelkritisk lære. Men jeg underslår slett ikke at boka gir mange interessante innblikk i fortid og samtid.

Den lutherske bekjennelses plass gjennom historien

Professor Christian Peters skriver om Melanchthons preg på bekjennelsesdannelsen. Skjematisk antyder han at bekjennelse for Luther er confessio, for Melanchthon doctrina og for Zwingli og Calvin credo. Reformatorene var overbeviste om at bekjennelsesskriftene var uttrykk for og i overensstemmelse med Bibelens lære. Den evangeliske læren virket formende på livet. Doctrina, den reflekterende og begrunnende lære, ble for Melanchthon også confessio, den levende personlige bekjennelse. Også det var av stor betydning for utbredelsen av reformasjonen. Den lutherske læren i Melanchthons form har øvet innflytelse også i reformerte kirker, i den anglikanske kirke og i romerkirken.

Professor Gilberto da Silvas lengre artikkel om den såkalte kurhessiske symbolstrid i 1839 behandler et historisk eksempel på spenning omkring forholdet mellom bekjennelse og kirkelig identitet. Om noen skulle tro at dette er litt kjedelig stoff og uten aktualitet for oss, må han tro om igjen! Denne case-study minner oss om at det etter nytestamentlig tid ikke er noe nytt under sola før Jesus kommer igjen. Tanken går uvegerlig til dagens kirkenød - og økumenikk.

Striden i Hessen gjaldt hvor langt prestenes forpliktelse på bekjennelsesskriftene og især Augustana strakk seg. Striden brøt løs da Johann Wilhelm Bickell (1799-1848) i juni 1839 offentliggjorde sin kirkerettslige betenkning om saken. Han argumenterte for en strengere binding til de oldkirkelige bekjennelsene samt Augustana og Apologien, som fra reformasjonstida hadde vært forpliktende i Hessen, uten at ethvert utsagn i Augustana og Apologien måtte forstås som bindende. Bickell måtte tåle å bli anklaget for å være en fiende av framskritt, fornuft og trosfrihet. Bak denne type angrep lå en oppfatning om at evangeliet måtte tolkes av den enkelte og i lys av samtidig (”deistisk”) virkelighetsforståelse som inkluderte tro på Guds eksistens, på udødelighet, og på rett livsførsel som veg til fred for tid og evighet. Fra hegeliansk filosofisk hold fikk Bickell høre at evangeliet betyr at det indre og åndelige seirer over det ytre og menneskebundne. Det gjenfødte mennesket er fritt i Kristus og må følge samvittigheten framfor andre menneskers definisjoner av læren.

Men Bickell fikk også støtte, blant annet fra August F. C. Vilmar (1800-1868). Motstanden mot bekjennelsesforpliktelsen kom dypest sett fra tidsånden eller ”verdensånden”, som gikk til angrep på den kristne kirkes fundamentale læresetninger, hevdet han. Læresetningene i Augustana var for det meste uoppgivelig, felleskirkelig lære, og ellers var Augustana teologisk og rettslig grunnlag for den evangeliske kirken i Kurhessen. De som var uenige i læren, kunne ikke motarbeide dem som holdt fast ved den.

Imidlertid bærer de bekjennelsestro etter da Silvas syn preg av stor teologisk usikkerhet omkring den internprotestantiske spenningen. Han mener at Bickell konstruerte en historisk harmoni i en kirke som levde med spenningen mellom Augustana og Heidelberg-katekismen, og således stilte seg laglig til for hogg. Bickell la opp til en kirkerettslig debatt, snarere enn en teologisk. Heller ikke Vilmar gikk inn i en nærmere drøfting av spenningen mellom luthersk og reformert i Hessen. Mens rasjonalistiske motstandere gikk til angrep på bekjennelsesskriftenes lære. At de kan gi inntrykk av at de bekjennelsestro stiller Bibel og bekjennelse på lik linje, må, mener da Silva, settes i sammenheng med at Konkordieformelen med sin hermenevtiske refleksjon om bekjennelsen, ikke var resipert i den hessiske kirken. Dertil mener han at Bickell opererer med en distinksjon mellom substans og bokstav som er egnet til å inkludere de reformerte samtidig som en avgrenser seg mot rasjonalistene og de romersk-katolske, en tilnærming som kan peke i retning av Leuenberg-konkordien.

Freden i Westfalen i 1648 sidestilte romersk-katolsk, evangelisk-luthersk og reformert bekjennelse i Tyskland. Pietismen og rasjonalismen virket nok begge til å relativere de konfesjonelle forskjellene mellom lutheranere og reformerte. Og ved trehundreårsfeiringen i 1817 av reformasjonen gikk kong Friederich Wilhelm III. av Preussen inn for en liturgisk union med nattverdfellesskap mellom de to parter samtidig som de beholdt hver sin læremessige profil. Kongens kirkepolitikk møtte motstand blant de såkalte gammellutheranerne (forløpere for SELK). I en annen av de lengste artiklene i boka går Henning Theißen inn på utviklingen i Rheinland og Westfalen. Disse områdene var gjennom Wienerkongressen i 1815 tilfalt Preussen. De lutherske og reformerte menighetene i disse vestlige provinsene ble samlet i en ”unert” kirke. Lutherdommen, som legger vekt på læremessig enighet som forutsetning for kirkefellesskap, blir utfordret.

Som politiske forfatningsspørsmål var på dagsorden etter revolusjonsåret 1848, så også spørsmål om kirkelig selvstyre og forfatning. Bekjennelse og forfatning blir symboler på selvstyre. Unionen endrer seg fra et teologisk kompromissprosjekt til en samling om Den apostoliske trosbekjennelse med avgrensning mot liberalteologien. En presbyterial-synodal ordning ble et kirkelig motstykke til et politisk folkestyre.

En del lutheranere som la sterk vekt på bekjennelsen, fant å måtte bryte ut av den statskirkelige rammen og danne frikirker. Innenfor unionen fikk alle menigheter i den preussiske landskirke lokalt selvstyre i 1875. Sentralt var rett til å velge prest og rett til å la seg representere på lekmannssynoder. Men er det et liberalt demokrati eller en harmoni av nådegaver som skal styre menigheten? Theißen hevder at kirkelige synoder bør unngå å overkjøre samvittighetene og bestrebe seg på å komme fram til konsens. Det handler jo om å avlegge vitnesbyrd om Guds ord.

Missouri-teologen Robert Kolb er opptatt av hva det er å være luthersk. Han innleder sin engelskspråklige artikkel med noen personlige ord om hvordan han som ungdom ble introdusert for Konkordieformelen av en lekmann, og fortsetter med å fortelle om en ikke liten interesse for Konkordieboka blant engelsktalende prester og lekfolk. Men det betyr ikke nødvendigvis at innholdet er forstått eller tilegnet. Globalt har Lutheran Heritage Foundation bidratt sterkt til å spre de lutherske bekjennelsesskrifter, og i særlig grad Den lille katekisme, på mange språk. Unge i den tredje verden spør ”what it means to be Lutheran”. Wittenbergsk teologi er høgaktuell i evangelisering, i ekumenikk, i oppbygging av kristenfolket.

Kolb skriver: ”Theology is a discipline, like medicine, law and engineering, that begins with the fundamental insights and moves toward the application. Therefore, confessing the faith of the Lutheran confessions means, then, that we are continually moving from the text of the confessional document into Scripture and then into the lives of those around us, whether in the congregation or outside it, whether part of the household of faith or outside it.” (S. 100)

Kolb mener tydeligvis at Konkordieboka aldri, heller ikke i ortodoksiens tid, har fått den oppmerksomheten i den lutherske kirke som den burde ha. C. F. W. Walther pekte i si tid på at i Danmark-Norge motvirket Niels Hemmingsen aksept av Konkordieformelen, men andre teologer omfavnet dens teologi og motvirket kryptokalvinisme. (Jeg er ikke så sikker på at Cort Aslakssen hører helt med i denne kretsen (s. 96). Det er forresten litt pussig at Norge blir forvekslet med Sverige i Werner Kläns tyske Zusammenfassung av Kolbs artikkel (s. 106).)

Robert Kolb er opptatt av og reflekterer rundt formidling av bekjennelssesskriftenes teologi i vår tid, i ulike kulturer og overfor både troende og ikke-troende. Formidlingen må bæres av vissheten om at Guds ord som Den Hellige Ånds sverd er virkekraftig.

Presten og privatdosenten Johannes Hund skriver om hvordan Konkordieboka er blitt behandlet i tre ulike historiske perioder: i ortodoksien, i den såkalte opplysningstida og i det 19. århundret.

Hund tar et oppgjør med den forestillingen at Konkordieformelen regelmessig avgjorde lærestrider som kom opp i ortodoksiens tid. Hund poengterer at Konkordieformelen ikke hadde svar på ethvert spørsmål. Hans omtale av de forskjellige stridighetene er sørgelig kortfattet for den som ønsker å lære om dem (men han har noen litteraturreferanser). Videre er han opptatt av at trettiårskrigen (1618-48) synes å føre til en langt mer legalistisk bruk av bekjennelsesskriftene, og det da som følge av fyrstenes enevelde. Og bekjennelsesskriftene var i ferd med å bli teologiske kildeskrifter. Annerledes var tendensen i den såkalte opplysningstida, men på 1800-tallet skjedde det en tilbakevending til Bibel og bekjennelse.

Til illustrasjon av tidsskiftet etter Napoleons-krigene stiller Hund opp mot hverandre to aktører ved Augustana-jubileet i 1830. På den ene side en navnløs sekstiårig teolog som stiller opp en rasjonalistisk bekjennelse i 21 artikler, og på den annen side en jubileumspreken av den 27 år gamle presten Gottfried Thomasius i Nürnberg. Den unge presten (senere teologiprofessor i Erlangen) kaller folk tilbake fra fornuftsdyrkelse og individualisme til Bibel og bekjennelse. Det illustrerer igjen en vekkelsesbevegelse som finner plass i en konfesjonell lutherdom som kom til å prege mye av Tyskland på 1800-talet.

Enhet i organisert mangfold?

I to artikler skriver professor Christine Axt-Piscalar om EKD som en kirkelig ramme. Som fellesskap av kirker er EKD også en kirke (som det nå uttrykkelig heter i en endring av grunnordningen i 2015; sml. s. 143, n. 35). Den ivaretar enheten ved å anerkjenne sitt organiserte mangfold: ”Es ist die Aufgabe der EKD, die Einheit der Gliedkirchen unter Anerkennung der gestalteten Vielfalt der bekenntnisgebundenen Gliedkirchen und gliedkirchlichen Zusammenschlüsse zu wahren, darzustellen und zu fördern.“ (S. 121) Klarer EKD å styrke bandet mellom medlemskirkene samtidig som den verner om de konfesjonelle egenarter, kan den foregripe det som Christine Axt-Piscalar mener må være kirkeekumenikkens mål.

Christine Axt-Piscalar virker begeistret for Leuenberg-konkordien. Medlemskirkenes tilslutning til denne betyr for henne at det er enighet om evangeliets rene lære og den rette forvaltningen av sakramentene. Hun mener det vil være feil av EKD å anta Augustana som sin egen bekjennelse ettersom EKD er forpliktet på de oldkirkelige bekjennelsene og skal være et fellesskap av lutherske, unerte og reformerte kirker. EKD (som også har sluttet seg til Barmen-erklæringen fra 1934) må teologisk forstås ut fra dette fellesskapet og ikke ut fra en bestemt reformatorisk bekjennelse.

Christine Axt-Piscalar er tydeligvis en innflytelsesrik økumenisk teolog innen VELKD. Men argumentasjonen i artiklene pløyer ikke særlig dypt. I den første artikkelen bruker hun mange ord på en relativt enkel, om ikke særlig overbevisende, argumentasjon.

I den andre artikkelen, som er et eldre innlegg ved VELKDs generalsynode i 2013, sier hun mye det samme. Kristus er kirkens grunnvoll, og han konstituerer kirkens enhet i et utformet mangfold (gestalteter Vielfalt) av kirker og tjenester, hevder hun. Denne desentraliserte kirkemodellen svarer da til evangeliet, og det gir EKD dens teologiske begrunnelse, mener hun. Dette svarer også til Leuenberg-konkordien: ”Sie will gerade kein Unionsbekenntnis sein, sondern vielmehr Kirchengemeinschaft unter Anerkennung der konfessionellen Verschiedenheit begründen.“ (S. 133)

Friedrich Hauschildt, tidligere leder av VELKDs administrasjon, spør om de lutherske bekjennelsesskrifter fortsatt har gyldighet i de lutherske medlemskirkene dersom EKD blir anerkjent som kirke. Hauschildt skjelner mellom tro og lærebekjennelse. Troen er en Guds gave, et bekjennelsesskrift er den troendes refleksjon over troen. Lærebekjennelsen forutsetter evangeliet. Slik sett er bekjennelsen ikke grunnlag for kirkefellesskap, men kriterium for å se om grunnlaget er til stede. Å være bundet av bekjennelsen er da å være bundet av bekjennelsens perspektiv på evangeliet. Men evangeliet er ikke bundet til vårt perspektiv. Lærebekjennelsen tar form i en historisk kontekst og er feilbarlig.

Om de tre artiklene i denne delen av boka ikke vakte særskilt begeistring, bet jeg meg merke i noe prinsipielt interessant om partikularkirke og universalkirke, som Hauschildt skriver på s. 143. Guds kirke er alltid større enn en konkret kirke. Partikularkirken må både forvisse seg om at den er i samsvar med kirkens utspring slik at den har del i Kristi kirke, og den må på egnet måte pleie fellesskap med andre partikularkirker og unngå en falsk absoluttering av seg selv. En må vel si seg enig i dette så langt det rekker.

Kirkelærens normgrunnlag

SELK-teologen Werner Klän orienterer om skillet i tysk lutherdom mellom dem som gikk inn i EKD, og de kirker som så på EKD som fortsettelse av 1800-tallets unionsbestrebelser og distanserte seg fra den. En kunne nevne Hermann Sasse (1895-1976) som et internasjonalt kjent eksempel på det siste.

Bekjennelsen er for Klän samtidig uttrykk for troen, norm for forkynnelsen og uttrykk for teologien, altså skriftforståelsen og skriftutlegningen. Mot romerkirken framhever han Skriften som kritisk prøvende instans overfor kirken. Samtidig kritiserer han EKD for å skille mellom rettferdiggjørelseslæren som troens grunn og bekjennelsesskriftene som uttrykk for troen. Leuenberg-konkordien er de facto bekjennelsesskrift for EKD, og tilhengerne mener at bekjennelsen til Augustana 7 kan kombineres med å ta avstand fra Augustana 10! For de lutherske medlemskirkene i EKD går Leuenberg-konkordien faktisk foran Augustana. SELK kan ikke gå med på kirkelig fellesskap uten læremessig enighet.

Med tilknytning til Augustana 4 (editio princeps 1531) framhever Klän den forensiske rettferdiggjørelseslæren, men vil ingen minimalistisk tolkning av bekjennelsen. SELK hevder at Konkordieboka er i overensstemmelse med Skriften, og derfor har kirken bundet seg til den. Kirkefellesskap kan bare inngås når det er enighet i læren. Men med sin ”konkordielutherske” posisjon går  SELK gjerne i dialog med andre for å overvinne uenighet.

Professor Bernd Oberdorfer mener å måtte skjelne mellom Guds ord og Bibelen og støtter seg da til Luthers kanonforbehold. Bekjennelsesskriftene utfolder teologiske og kirkelige konsekvenser av det i Skriften som framtrer som Guds ord. Konkordieformelen setter Augustana Variata til side og tolker evangelisk-luthersk lære i antireformert retning, til forskjell fra Leuenberg-konkordien. Denne sistnevnte legger derimot til grunn at lutherske og reformerte kan beholde hver sin bekjennelse, og at uenigheten ikke er kirkesplittende. Leuenberg-konkordien utelukker at den lutherske bekjennelse kan påberopes til å avvise den reformerte tradisjon. Bekjennelsen må prinsipielt følges med forbehold om at den holder mål ut fra Skriften, ellers kan norma normata bli norma normans. De lutherske bekjennelsesskrifter bærer preg av situasjonen på 1500-tallet og må tolkes i sin historiske kontekst, men de inneholder grunnleggende innsikter. Lutherske kirker lærte gjennom erfaringer med nazismen å skille en antipasifistisk tolkning av Augustana 16 fra de reformatoriske grunninnsikter. Læren i Augustana 17 om evig helvetesstraff er i mainstream protestantisme ifølge Oberdorfer mer eller mindre avløst av en apokastasislære, og han mener at helveteslæren vanskelig lar seg forene med læren om rettferdiggjørelsen. Noen lutherske Landeskirchen har tatt inn den teologiske Barmen-erklæringen av 1934 i sin forfatning. Det lar seg gjøre fordi den ikke motsier den lutherske bekjennelse, men ønsket om å ha den med i dagens situasjon er kanskje mest kirkepolitisk motivert og henger sammen med homogeniseringstendensen i tysk protestantisme, tenker Oberdorfer.

De to siste artiklene i antologien stiller altså tydelig opp mot hverandre to ulike tilnærminger til enhetsspørsmålet.

Denne bokmelder ble overrasket over at SELK går såvidt sterkt inn i drøfting med VELKD som denne boka vitner om. Jeg lar meg nok også overraske av at diskusjonen om skillet mellom luthersk og reformert, så viktig det enn er, faktisk synes å overskygge skillet mellom bibelorientert og liberalteologisk kristendomsoppfatning. Det er da også vanskelig å skjønne at VELKD-teologer kan mene at det er tilstrekkelig læremessig enighet i EKD, som ikke bare har konfesjonelle spenninger, men som er sterkt liberalisert i likhet med Den norske kirke.

Og til slutt: Denne bokmelder har dessverre ikke mye tro på at prinsipielle betraktninger og fine ord om kirkestyret danner noe effektivt vern mot liberalteologiske, neososialistiske og kulturrevolusjonære strømninger. En konkret bakgrunn for det er mitt kjennskap til en avskjedssak i die Evangelische Kirche im Rheinland, som jeg har skrevet om i Dagen (se: http://www.home.labarnaleve.org/randersen/page129.html).