Om "denne klippen" i Matt. 16,18

Som Simon (Peter) i Matt. 16,16 erklærer at Jesus er Messias, den levende Guds Sønn, proklamerer Jesus i v. 18 at Simon er Peter. Alt ved det første møtet med Jesus fikk Simon dette navnet (Joh. 1), nemlig Kefas, og nå antyder Jesus hva som er meningen med det. Den greske formen Petros er en oversettelse av det aramaiske Kefa (Kefas), som betyr stein eller klippe.

I v. 18 brukes på gresk både hankjønnsordet ”Petros”, som navn på Simon, og hunkjønnsordet ”petra”, som betegnelse på klippen som Jesus vil bygge sin menighet på. Selv om de to orda kunne brukes i samme betydning, er ”petros” egentlig stein og ”petra” egentlig klippe. Rent bortsett fra om klippen i Matt. 16,18 likevel skulle forstås om personen Peter som bekjenner og forkynner, gir dette stedet selvsagt ikke noe holdepunkt for den forestillingen at verdigheten og funksjonen som kirkens klippe er gått i arv fra Peter til paven. Dessuten var Peters apostolat begrenset til de omskårne (merk nøye Gal. 2,6-8). Så hvorfor skulle ”Peters etterfølger” da være tilsynsmann for oss av de andre folk i verden? Måtte han ikke ha sete i Jerusalem som leder for de jødekristne eller messianske jøder?

Men vi gjør nok trygt i med Luther å skille mellom personen Peter og klippen som menigheten er bygd på. Jesus ville nok ikke kalle den han taler til, for "denne klippen" istedenfor "deg". Men som Jesus i Joh. 2,19 med "dette templet" mener sitt legemes tempel, kan han med "denne klippen" i Matt. 16,18 mene seg selv. Og det var den vanlige tolkningen i oldkirken – f. eks. hos Augustin – og i middelalderen. Se også hva Peter selv sier i 1Pet. 2,4ff.

Paulus bruker ordet ”petra” om Kristus som den åndelige klippen som fulgte Israel i ørkenen (1Kor. 10,4). På klippegrunnen som er Kristus selv, eller troen gitt av Gud, eller bekjennelsen Peter på apostlenes vegner avla, bygger Kristus sin menighet av levende steiner med Peter og hans apostelkolleger som noen av de første. Nettopp som Kristi apostler har de en grunnleggende lærefunksjon (sml. Apg. 2,42; Ef. 2,20). Den menigheten som holder fast på apostlenes lære, er i verden under kors og trengsel, men aldri skal den dø ut.

Inntatt i ”Dagen” 08.01.2018, s. 19.