Om "Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren" (1997)

FBB-betenkning:
Fra Teologisk Arbeidsgruppe. August 1997

Joint Declaration (JD) sier om seg selv:

"Den vil vise at dialogen nå har gjort det mulig for de underskrivende lutherske kirker og den romersk-katolske kirke å formulere en felles forståelse av vår rettferdiggjørelse ved Guds nåde i troen på Jesus Kristus. Den inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer om rettferdiggjørelsen, men uttrykker en samstemmighet i lærens grunnleggende sannheter, og viser at de ulikhetene som fortsatt eksisterer ikke lenger gir grunnlag for gjensidige fordømmelser." (JD 5)

JD legger til grunn at forskjellen mellom evangelisk-luthersk og romersk-katolsk rettferdiggjørelseslære ikke er kirkesplittende. JD 40 taler om ulikhet i språkbruk, teologisk utforming og aksentuering i forståelsen av rettferdiggjørelseslæren. Partene skal ha nærmet seg hverandre slik at de gjensidige lærefordømmelser fra reformasjonstida (i CA er det ingen fordømmelse av den romerske rettferdiggjørelseslæren (- noe JD også nevner i note 3)) er modne for å bli opphevet. I JD 13 heter det:

"Motstridende tolkninger og bruk av Bibelens budskap om rettferdiggjørelsen var en av hovedgrunnene til splittelsen i Vestkirken, med lærefordømmelser som resultat. En felles forståelse av rettferdiggjørelsen er derfor en ufravikelig forutsetning for å overvinne denne splittelsen. Ved å tilegne seg innsikt fra nyere bibelforskning og trekke veksler på moderne teologi- og dogmehistoriske undersøkelser, har den økumeniske dialog etter Annet Vatikankonsil (Vaticanum II) ført til en tydelig tilnærming når det gjelder synet på rettferdiggjørelsen. Resultatet er at denne Felleserklæringen er i stand til å formulere en konsensus når det gjelder de grunnleggende sannheter om rettferdiggjørelsen. I lys av denne konsensus er 1500-tallets lærefordømmelser ikke lenger treffende for dagens respektive motparter."

Dette er virkelig oppsiktsvekkende sett ut fra tradisjonell forståelse av forholdet mellom evangelisk-luthersk og romersk-katolsk teologi. Og det skal villig medgis at JD inneholder mye bibelsk og evangelisk stoff som gir grunn til glede. Det må likevel framholdes at det ikke er noen bevegelse i den romersk-katolske læreposisjonen. JD har ikke brutt med Trient-konsilets definisjon av rettferdiggjørelsen til fordel for den reformatoriske, slik den med utgangspunkt i Augustana og Apologien er videreført i Konkordieformelen.

Konkordieformelen balanserer på en knivsegg når den både fastholder at troen uten gjerninger rettferdiggjør, og at troen ikke er uten gjerninger. Sml. Ep. "Antithesis oder negativa" og SD III,23-26. Spørsmålet om rettferdiggjørelse er spørsmålet om vår stilling hos Gud, om hvordan vi blir rettferdige for han, hvordan vi blir frelst. Sml. SD III,29. Ved sida av den tilregnede rettferdighet har den troende en påbegynt gode gjerningers rettferdighet. Men den tilreknede rettferdigheten er blivende grunnlag for barnekåret. Sml. SD III,32; 52f. Trientkonsilets lære og Osianders lære avvises, sml. SD III,44ff. Rettferdigheten av Gud på grunn av troen er syndenes forlatelse og Guds nådige antakelse av fattige syndere alene for Kristi lydighets og fullkomne fortjenestes skyld (remissio peccatorum, gratuita acceptio peccatoris, propter solam obedientiam et meritum perfectissimum unius Christi). SD III,54.

Trientkonsilet distanserte seg fra den evangelisk-lutherske rettferdiggjørelseslæren. Hva lærer romerkirken i dag? "Den katolske kirkes katekisme" ble anerkjent av paven i 1992 og utgitt på hans befaling. Her heter det:

"2018. Rettferdiggjørelsen, på samme måte som omvendelsen, har to sider. Drevet av nåden omvender mennesket seg til Gud og bort fra synden, og slik får det tilgivelse og rettferd fra oven. 2019. Rettferdiggjørelsen innebærer syndenes forlatelse, helliggjørelse og fornyelse av det innvortes menneske."

Det er viktig å være oppmerksom på hvordan den romersk-katolske kirke ser på ekumeniske læresamtaler. Et klart uttrykk for dette finner vi i encyklikaen "At de må være ett" ("Ut unum sint"), som Johannes Paul II. promulgerte 25. mai 1995. Her kommer det tydelig til uttrykk at romerkirken ser på seg selv som reelt katolsk kirke med fylden av de åndelige gaver og den åndelige arv og ser på kirker og kirkelige fellesskap som ikke er i kommunion med dem, som brødre og søstre som har mer eller mindre av kirkens åndelige skatter, og at det i dette ligger et driv mot enhet med den katolske kirke. Det advares bestemt mot å bygge det ekumeniske arbeidet på læremessige kompromisser og læremessig depresisering. Kirkens læreinnhold er ufravikelig, men formene læren uttrykkes i, kan variere med tid og sted. Johannes Paul II. er forvisset om at kirkene gjennom bønn hver for seg og i fellesskap, studier og felles samfunnsinnsats vil komme nærmere hverandre og til sist finne sammen under ledelse av det "petrinske" embetet og manifestere den synlige enhet ved eucharistifellesskap. Han ser nemlig dette som Guds vilje og mener at det andre Vatikan-konsilet har åpnet for romerkirkens sterke prioritering av ekumenikken i vår tid. Det er påfallende at Johannes Paul II. i encyklikaen ikke nevner rettferdiggjørelseslæren blant de spørsmål som han mener må studeres grundigere. Derimot skriver han:

Jeg tror det er nødvendig å tolke det romerske bidraget i JD på en slik bakgrunn. For evangelisk-luthersk teologi gjelder det en artikkel som kirken står eller faller med. For de romerske har ikke spørsmålet en slik sentral status. (Sml. JD 18) Men vi trenger ikke være i tvil om at Vatikanet våker over at bilaterale læredokumenter er i overensstemmelse med Trient-konsilets lære.

Ulik forståelse av rettferdiggjørelsen på luthersk og romersk side henger sammen med ulik helhetskonsepsjon. Syndefallet, frelsen og frelsestilegnelsen oppfattes forskjellig. Menneskets situasjon forut for rettferdiggjørelsen oppfattes forskjellig (sml. JD 20-21). Likeså menneskets vilkår på dommens dag (sml. JD 38-39). Synd, nåde, tro og rettferdiggjørelse tolkes forskjellig. Mens rettferdiggjørelsen på romersk side forstås både som syndstilgivelse og forvandling, forstås den på luthersk side som en erklæring om en tilreknet rettferdighet til forskjell fra den påfølgende aktive rettferdighet som et kristen utviser i troens gode strid.

Konkordieformelen er nøye på at artikkelen om rettferdiggjørelsen avgrenses til Guds nåde, Kristi fortjeneste og troen. Sml. Sol. Decl. III:

25. "Denn nicht alles, was zur Bekehrung gehört, auch zugleich in den Artikel der Rechtfertigung gehört, in und zu welchem allein gehört und vonnöten ist Gottes Gnade, der Verdienst Christi, der Glaube, so solchs in der Verheißung des Evangelii annimbt, dardurch uns die Gerechtigkeit Christi zugerechnet wird, daher wir erlangen und haben Vergebung der Sünden, Versühnung mit Gott, die Kindschaft und Erbschaft des ewigen Lebens."

32. "Es wird auch recht gesaget, daß die Gläubigen, so durch den Glauben an Christum gerecht worden sind, in diesem Leben erstlich die zugerechnete Gerechtigkeit des Glaubens, darnach auch die angefangene Gerechtigkeit des neuen Gehorsambs oder der guten Werk haben. Aber diese beide müssen nicht ineinander gemenget oder zugleich in den Artikel der Rechtfertigung des Glaubens für Gott eingeschoben werden. Dann weil diese angefangene Gerechtigkeit oder Verneuerung in uns von wegen des Fleisches in diesem Leben unvollkommen und unrein, kann damit und dadurch die Person für Gottes Gericht nicht bestehen, sondern allein die Gerechtigkeit des Gehorsambs, Leidens und Sterbens Christi, so dem Glauben zugerechnet wird, kann für Gottes Gericht bestehen, also daß allein umb dieses Gehorsams willen die Person (auch nach ihrer Vorneuerung, wenn sie schon viel guter Werk hat und im besten Leben ist) Gott gefalle und angenehm werde und sei zur Kindschaft und Erbschaft des ewigen Lebens angenommen."

Slik læreforskjellene er framstilt i JD, kan det være vanskelig å få øye på bakenforliggende motsetninger. Jeg tror imidlertid at det er rett å se et vannskille mellom evangelisk og romersk teologi der Luther så sakens kjerne (cardo rerum) i striden med Erasmus: om mennesket formår noe eller overhodet ingenting i frelsestilegnelsen (sml. JD 19-21). De ulike svar partene fra gammelt har gitt på dette, korresponderer med de ulike - og uforenlige - utforminger av rettferdiggjørelseslæren i Tridentinum og Konkordieformelen. Der de romerske taler om en forberedende nåde og rettferdiggjørelsens utfoldelse i gode gjerninger, sier de lutherske at verken forutgående anger eller etterfølgende gjerning har noen plass i læren om rettferdiggjørelsen. Antropologien og læren om frelsestilegnelsen henger nøye sammen. Jeg minner om at Den augsburgske bekjennelse sier i art. 20 at den evangelisk-lutherske rettferdiggjørelseslæren må føres tilbake til kampen i den forskrekkede samvittighet, og at den ikke kan forstås uten denne kampen. Det viser hvordan luthersk antropologi og luthersk rettferdiggjørelseslære forholder seg til dialektikken mellom lov og evangelium.

Den lutherske posisjon fra gammelt er altså at rettferdiggjørelsen er en rettferdigerklæring, der Gud erklærer synderen for rettferdig å være, ikke ved gjerninger, men ved troen alene. JD 22-24 (eller kap. 4.2) har overskriften: "Rechtfertigung als Sünden vergebung und Gerechtmachung". Denne overskriften er vel det nærmeste JD kommer en felles definisjon av rettferdiggjørelse. Og art. 22 viser at JD i likhet med romerkirken fra gammelt beskriver rettferdiggjørelsen både som syndstilgivelse og fornyelse (sml. Trient-konsilets dekret om rettferdiggjørelsen (1547), kap. 7). Etter mitt syn må dette fra luthersk side bestrides eksegetisk ut fra den paulinske rettferdiggjørelseslæren og sjelesørgerisk ut fra spenningen mellom anfektelse og frelsesvisshet (sml. CA 20). For evangelisk-luthersk teologi er frelsesvissheten en uløselig del av den kristne tro, mens romersk-katolsk teologi stanser ved vissheten om Guds frelsesvilje (sml. JD 34-36). Heller ikke formuleringen i JD 24 "daß Gottes Gnadengabe in der Rechtfertigung unabhängig bleibt von menschlicher Mitwirkung" innebærer noe brudd med Trientkonsilets dekret.

JD 25 uttrykker en felles bekjennelse av rettferdiggjørelsen ved tro. Troen kan ikke være uten håp og kjærlighet. "Aber alles, was im Menschen dem freien Geschenk des Glaubens vorausgeht und nachfolgt, ist nicht Grund der Rechtfertigung und verdient sie nicht." Denne formuleringen virker reformatorisk, samtidig som den kan forstås på bakgrunn av Trient-konsilets lære om causae justificationis (sml. dekretet om rettferdiggjørelsen, kap. 7).

JD munner ut i at underskriverne takker Herren for den oppnådde konsensus og ber om at Den Hellige Ånd leder fram til synlig enhet. En synlig enhet betegnes som Kristi vilje. (JD 44) Det er grunn til å spørre om dette ekumeniske idealet beror på den samme semipelagianske antropologien som den romerske rettferdiggjøreløseslæren. Evangelisk-luthersk teologi er korsteologisk og rekner med at her i verden må det være partier (1Kor. 11,19). Den romersk-katolske kirke er nok en ekumenisk aktør som ikke tar lettvint på læreforskjeller og nøyer seg med såkalt konvergens, men det spørs om ikke både dette kirkesamfunnet og protestantenes organiserte kirkeekumenikk er preget av theologia gloriae. Den sanne kirke er etter luthersk syn skjult (ecclesia abscondita), men den kjennes på at evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett (CA 7).

På denne bakgrunn foreslår jeg at FBB's sentralstyre uttaler:

"Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren", som er blitt til i et samarbeid mellom Vatikanets råd for fremme av kristen enhet og Det lutherske verdensforbund, vil bli behandlet på Den norske kirkes kirkemøte i november 1997. Felleserklæringen vil vise at forskjellen mellom evangelisk-luthersk og romersk-katolsk rettferdiggjørelseslære ikke er kirkesplittende. Partene skal ha nærmet seg hverandre slik at de gjensidige lærefordømmelser fra reformasjonstida er modne for å bli opphevet. Felleserklæringen forstår seg selv som et viktig ledd på veg mot synlig kirkefellesskap.

Vi vil for vår del minne om at kirken etter evangelisk-luthersk lære "er de helliges forsamling, der evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett", og at enighet om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning er nødvendig og tilstrekkelig for kirkens sanne enhet (Augustana 7).

Vi finner mange bibelske og evangeliske tanker i Felleserklæringen, og det gleder vi oss over. Felleserklæringen bekjenner uten omsvøp at vi er helt avhengige av Guds nåde om vi skal bli frelst. En del av det spesifikt romersk-katolske tankegodset kommer bare dempet til uttrykk. Det blir sterkt framholdt at det er en indre sammenheng mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, tro og gjerninger, og det vil vi også som evangelisk-lutherske kristne understreke. Men vi våger ikke å si at evangeliet læres rent i Felleserklæringen. Til tross for at Felleserklæringen handler om rettferdiggjørelseslæren, leter vi forgjeves etter en felles definisjon av hva rettferdiggjørelsen er. Derimot finner vi rettferdiggjørelsen beskrevet på tradisjonell romersk-katolsk måte som på den ene side syndstilgivelse og på den annen side fornyelse. (Sml. art. 22-24) Dette svarer til den grunnleggende romersk-katolske forståelsen av rettferdiggjørelsen, nemlig at et urettferdig menneske omdannes til et rettferdig.

Den evangelisk-lutherske forståelsen er derimot at rettferdiggjørelsen er en rettferdigerklæring, der Gud erklærer synderen for rettferdig å være, ikke ved gjerninger, men ved troen alene. I de lutherske bekjennelsesskrifter slås det fast at "verken forutgående anger eller etterfølgende gjerning" har noen plass i læren om rettferdiggjørelsen.

Ut fra apostelen Paulus' lære om rettferdiggjørelsen ved troen fastholder vi at rettferdiggjørelsen skjer "for himmelens domstol" når Gud erklærer synderen rettferdig ved troen alene. Rettferdigheten blir tilreknet synderen for Kristi skyld. Selv om troen ikke er alene, men alltid sammen med håp og kjærlighet, og selv om den tilreknede rettferdighet følges av en utøvet rettferdighet i en kristens nye liv, må vi protestere mot å forstå skapelsen av det nye liv som en del av rettferdiggjørelsen som sådan (sml. Konkordieformelen, art. III).

Under spenningen mellom loven og evangeliet lever vi også i spenningen mellom anfektelse og frelsesvisshet. Den bibelske og lutherske rettferdiggjørelseslæren har særdeles stor sjelesørgerisk betydning og svarer nøye til den anfektede samvittighets kamp (sml. Augustana 20). For evangelisk-luthersk teologi er således frelsesvissheten en uløselig del av den kristne tro, mens romersk-katolsk teologi stanser ved vissheten om Guds frelsesvilje (sml. Felleserklæringen, art. 36).

Det er ikke noen bevegelse i den romersk-katolske læreposisjonen. Felleserklæringen har ikke brutt med Trient-konsilets definisjon av rettferdiggjørelsen til fordel for den reformatoriske slik som den med utgangspunkt i Augustana/Apologien er videreført i Konkordieformelen. Dersom Det lutherske verdensforbund hadde hatt Konkordieformelens rettferdiggjørelseslære som en forpliktende referanseramme, ville neppe Felleserklæringen ha blitt til.

I Den norske kirkes bekjennelsesskrifter fra reformasjonstida, Augustana og Luthers lille katekisme, er det ikke fordømmelser av den romerske rettferdiggjørelseslære, men det går et vannskille i menneskesynet og læren om frelsestilegnelsen. Nå som den gang må vi avlegge vitnesbyrdet om rettferdiggjørelsen av nåde alene, ved tro alene, for Kristi skyld alene og kalle den romerske kirke til å bekjenne troen sammen med oss.

Forfatterens adresse:

Sokneprest Ragnar Andersen,
Bjørnstadvn. 64,
1712 Grålum.
Tlf. 69 14 43 08