Om forkynnelsens form og innhold

Teologisk debatt har en tendens til å dreie seg om prinsipper og grunnregler for lære og liv. Når det gjelder spørsmålet om hva som faktisk skaper og nærer den kristne tro, er imidlertid den forkynnelse som ukentlig lyder i kirke og bedehus adskillig viktigere enn det som debatteres blant teologer og på avissidene. Kanskje mer av vår oppmerksomhet derfor burde rettes dit?

I norsk sammenheng fins det to klassiske undersøkelser av den forkynnelse som faktisk lyder. Det er Olav Valen-Sendstads undersøkelse av en årgang prekener fra norske radiogudstjenester publisert i 1950, og Olav Skjeveslands Ord i det blå? fra 1987, som tar for seg en rekke morgenandakter i NRK. Begge undersøker altså først og fremst forkynnelsen i radio. Det har nok delvis praktiske grunner; radioprekener lar seg lett dokumentere uten at den som skal gjøre undersøkelsen selv må farte landet rundt. Samtidig er nok også Skjevesland interessert i medieforkynnelsens egenart og særpreg.

Undersøkelsene har nokså ulikt preg. Mens Valen-Sendstad også som prekentilhører primært er dogmatikeren som først og fremst er interessert i prekenens læreinnhold, er Skjevesland mer opptatt av sammenhengen mellom form og innhold. Valen-Sendstad er lite fornøyd med det han hører; omtrent 3 av 4 prekener er etter hans oppfatning læremessig likegyldige eller direkte misvisende (“falske” er det ord Valen-Sendstad bruker). Skjeveslands vurdering er noe mer positiv; han mener at hovedtyngden av de radioandaktene han har undersøkt er “sentralt evangeliske”. Hans hovedinnvending er at andaktenes temakrets samlet sett er for smal – livet i dets mangfold er altfor lite utfoldet. Samtidig mener han at mange av andaktsholderne burde ha arbeidet mer med det formelle, slik at andaktene kunne få en strammere form og et mer muntlig og personlig språk.

Det ville være av stor interesse å få en ny undersøkelse gjennomført etter lignende metoder som dem Valen-Sendstad og Skjevesland benyttet; alle som mer eller mindre regelmessig står på en prekestol i kirke eller bedehus ville ha mye å lære av det. Jeg har ikke foretatt noen slik undersøkelse, men vil i det følgende likevel framføre noen refleksjoner om forkynnelsens form og innhold basert på egne erfaringer som tilhører både i inn- og utland de siste årene.

Jeg tror Valen-Sendstad synspunkter når det gjelder læremessig uklar forkynnelse fremdeles er sakssvarende. Predikanter flest ønsker nok å forkynne i samsvar med den kristne tro. Å gjøre dette slik at radikaliteten i det bibelske budskap utlegges så det oppleves som relevant i tilhørernes liv, er imidlertid ingen enkel oppgave. En god preken formidler evangeliet om den ubetingede benådningen slik at tilhørerne gripes av den guddommelige kjærlighet og manifesterer den i sine liv. For å få det til, må predikanten ha arbeidet grundig både med teksten i dens bibelske sammenheng, kjenne sine tilhøreres livssituasjon, og ha reflektert over hvordan budskapet kan formidles på en levende og engasjert måte i den aktuelle sammenheng. Dette er krevende oppgaver som både krever tid til stillhet og ettertanke og godt kjennskap til prekenarbeidets håndverk.

Predikanter flest er imidlertid travle mennesker, og det kan derfor ofte være vanskelig å finne plass for den tid og konsentrasjon prekenarbeidet krever. Resultatet kan derfor, til tross for predikantens gode intensjoner, bli dårlig forberedte prekener. Og min erfaring er at dårlig forberedte prekener har en utpreget tendens til å ende i minst én av to fallgruver. Enten snakker predikanten om evangeliet i stedet for uttale det; en omtaler Guds løfter i stedet for å proklamere dem som virkelighet her og nå. Eller prekenene blir moralistiske. Evangeliets visjon om det gode liv som Guds gave blir til krav om å gjøre det og det og det. Kravene i seg selv kan være ubestridelig riktige: Mer tid til bønn og bibellesning, en mer aktiv tjeneste i og for menigheten, mer kjærlighet og omtanke for våre medmennesker. Men hvis ikke dette formidles på en slik måte at evangeliet om Guds ubetingede nåde blir sentrum og kjerne i det som sies, er det kristne budskap faktisk ikke rett formidlet.

Min erfaring er at dette i praksis er et større problem enn de bevisste læremessige avvik. Jeg har nok også hørt prekener hvor predikanten framfører synspunkter som faktisk ikke samsvarer med kirkens lære på ett eller flere punkt, enten nå grunnen er uforstand eller reell uenighet. Men hovedproblemet tror jeg ikke er vrangvilje eller bevisst vranglære; hovedproblemet er rett og slett evne og vilje til å gi prekenarbeidet det rom det må ha for å fungere etter hensikten.

Samtidig peker jo dette på en underliggende og sentral teologisk problemstilling, nemlig vår forståelse av og forventning til Guds ords virkekraft. Har vi mistet den grunnleggende overbevisning om at det er forkynnelsen som skaper og nærer troen, så blir ikke prekenarbeidet prioritert. Men hvis vi er overbevist om at det er “innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene” som er helt nødvendig for at vi skal komme til tro, slik det står i Confessio Augustana artikkel 5, og prioriterer prekenen, enten det er som predikant eller tilhører, i samsvar med dette, så vil troen skapes og næres. Både Valen-Sendstad og Skjevesland refererer i sitt materiale til gode eksempler på at det faktisk skjer. Det samme kan jeg bevitne ut fra mine tilhørererfaringer: Det holdes gode prekener, og de er til stor velsignelse for dem som lytter til dem.