Om frelse og fortapelse

Bibelen lærer oss at Gud er kjærlighet, og at han sendte sin Sønn til verden som Frelser. Samtidig forteller Bibelen at Guds Sønn også er verdens dommer, og at resultatet av dommen for noens vedkommende ikke vil bli frelse, men evig straff. Hvordan henger disse tingene sammen? Og hvordan kan vi ta dette fram i forkynnelsen på en slik måte at det skaper trygghet og glede uten å svekke alvoret i det Bibelen har å si om dommen?

Utgangspunktet for alt Bibelen har å si om menneskene er at vi er skapt i Guds bilde. Det betyr at det sant menneskelige bare virkeliggjøres gjennom en trygg og levende gudsrelasjon. Det innebærer et ansvar – vi er kalt til å være Guds representanter på jorden. Men det gir også muligheter for å oppleve verden som Guds skaperverk og stedet for hans nærvær, og dermed også for å møte sine medmennesker med Guds egen omsorg og kjærlighet.

Denne muligheten er imidlertid noe vi mennesker ikke uten videre ivaretar. Tvert imot har vi en utpreget tilbøyelighet til å prioritere våre egne, kortsiktige mål framfor å forstå oss selv som redskap for Guds kjærlighet og Guds makt. I stedet for å forvente alt godt fra Gud og forholde oss til verden og våre medmennesker i samsvar med det, gjør vi det Gud har skapt til gjenstand for vår tillit og vår lengsel i stedet for Gud selv.

Dette gjør at verden ikke framtrer for oss som stedet for Guds godhet, men som stedet for slit, strev, nederlag og død. Samtidig opplever vi heller ikke Guds nærvær som kilde til håp og velsignelse, men som angst og anfektelse. Gud trekker seg nemlig ikke bort fra oss selv om vi trekker oss bort fra ham. Da måtte han slutte å være Skaper og verden ville bli til intet. Men når vi ikke møter ham med tillit, blir hans nærvær ikke trøst, men trussel. Det er som når to instrumenter som var ment å klinge sammen, ikke lenger gjør det, fordi det ene er blitt falskt; resultatet blir ikke samklang, men smertefull dissonans.

Evangeliet om syndenes forlatelse innebærer at det tapte gudsforholdet gjenopprettes. Mennesker på vei bort fra Gud kalles tilbake til ham og gis dermed en ny mulighet til å oppleve hans nærvær som trøst og velsignelse. Mennesket stemmes på ny i sin guddommelige, opprinnelige toneart. Bibelen framstiller dette som en ny skapelse; Gud griper selv inn og etablerer den virkelighet som mennesker ikke har mulighet for å etablere. Flere steder i Bibelen kommer denne ensidighet i det guddommelige frelsesverk til uttrykk gjennom tanken om frelse av nåde.

For mange mennesker er dette imidlertid noe de aldri får oppleve. For noen skyldes dette at de aldri har hørt budskapet om Jesus som Frelser. Andre har hørt det, men fatter ikke interesse for det, eller kommer etter en tid til den konklusjon at det er uinteressert eller irrelevant. Andre igjen får aldri tak i poenget med det bibelske frelsesbudskap selv om de prøver; de ser på troens verden som en mulighet for håp og trøst, men opplever likevel aldri den positive gudsrelasjon som gjenopprettet for sin egen del.

Det ser fra Bibelen ut som denne tilstand, hvor noen mennesker realiserer den mulighet som ligger i å være skapt i Guds bilde mens andre ikke gjør det, vil forbli permanent. Ikke bare forutsettes dette skillet å være et kjennetegn på livet i denne verden. Det ser også ut til å bestå gjennom Guds dom ved tidens slutt, og dermed bli et permanent kjennetegn også ved den nyskapte verden når Guds rike og dermed menneskenes gudsfellesskap fullt ut skal realiseres.

Dette reiser for oss en rekke store og omfattende spørsmål. Hvordan kan tanken om Gud som evig kjærlighet forenes med tanken om evig straff? Hvordan kan forestillingen om Guds allmakt forenes med at det alltid vil forbli mennesker uten en positiv gudsrelasjon? Hvordan kan Bibelens budskap om Jesus som verdens Frelser forenes med tanken om at dette bare blir virkelighet for noen av dem?

Disse spørsmålene skal vi ikke la være å stille. Tvert imot skal vi gi dem rom som naturlige uttrykk for den angst og anfektelse mennesker nødvendigvis vil føle når de fra sitt utgangspunkt prøver å nærme seg den evige Gud.

Men vi skal ikke prøve å gi dem endegyldige og definitive svar. For ethvert forsøk på å gi slike svar fører til at vi underlegger den evige Gud våre menneskelige målestokker. For oss ser disse spørsmålene uløselige ut. Men å slutte fra det til at de dermed også skulle være uløselige for Gud, eller at de bare la seg løse ved å tilpasses de muligheter vi ser, er en formastelig tanke som i seg selv er uttrykk for vantroens brutte gudsrelasjon.

Bibelens utsagn om evig dom og evig fortapelse skal imidlertid heller ikke brukes til å sortere mennesker med. Dette er Guds dom og ikke vår, og resultatet vil nok overraske oss. Det Jesus gir oss, er tydelige anvisninger på domsgrunnlaget, som er troens bekjennelse (Matt 10,32; Rom 10,9) og kjærlighetens gjerninger (Matt 25,34-36; Rom 2,7). Men får han direkte spørsmål fra disiplene om hvordan gruppene av frelste og fortapte tallmessig vil forholde seg til hverandre, avviser han spørsmålet og ber disiplene konsentrere seg om seg selv og sitt eget gudsforhold (Luk 13,23-24).

Jesus er i sin forkynnelse tydelig på faren for det evige utenfor. Hvem er da vi om vi kunne tenke oss å ville prøve å forbedre hans forkynnelse ved å ta dette momentet bort? Men han er samtidig tydelig på at det primært er tenkt som en formaning til selvprøvelse og omvendelse. Alle andre spørsmål som reiser seg i forhold til Bibelens forkynnelse om frelse og fortapelse kan vi trygt overlate til ham som både har en kjærlighet og en visdom som langt overgår vår.

19. desember 2011
For FBBs teologiske nemnd
Knut Alfsvåg