Om Jesu gjenkomst, endetiden og den evige dom

En uttalelse fra Teologisk Nemnd i FBB

v/Knut Alfsvåg, Odd Sverre Hove og Gunnar Johnstad

Det er en sentral del av den kristne tro at Kristus ved tidens slutt skal «komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde» og opprette sitt rike som «skal være uten ende» (Den nikenske trosbekjennelsen). Flere spørsmål i forbindelse med dette er omdiskutert, og kan derfor trenge en klargjøring. Samtidig må vi avfinne oss med at Bibelen ikke gir klare svar på alle spørsmål vi har i denne forbindelse. Her gjelder det prinsippet som i 5 Mosebok 29,29 er formulert slik: «Det som er skjult, hører HERREN vår Gud til, men det som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid.» Derfor avholder vi oss fra å spekulere over det som ikke er åpenbart.

1. Jesu gjenkomst

Den sentrale endetidsbegivenhet i Det nye testamente (NT) er Jesu gjenkomst, som der er omtalt over tre hundre ganger. De ord som på gresk er brukt om dette, er parousía, apokálypsis og epifáneia. Ingen av dem svarer direkte til det norske ordet «gjenkomst», men gjengis bedre med ord som «ankomst», «åpenbaring» og «tilsynekomst». Den Jesus-åpenbaring vi på denne måten ser fram til, innebærer imidlertid ikke at Jesus er fraværende i mellomtiden; etter oppstandelsen er Jesus alltid nærværende i kirken. Jesu andre komme blir heller ikke en reprise av det første; vi ser nå fram til at han skal komme i herlighet og makt, synlig for alle, som seierherre, konge og dommer (Matt 25,32; Åp 19,11-16).

De første kristne synes å ha forventet at Jesus skulle komme igjen etter kort tid (Åp 22,7), samtidig som det også i NT er formuleringer som peker i retning av at det kan ta en viss tid (Luk 19,11-27; 21,24-28; Matt 25,5). Uansett er tidspunktet ukjent (Mark 13,32; Apg 1,7), og «vårt salige håp» om at «Jesus skal komme i herlighet» (Tit 2,13) tåler en utsettelse, fordi dets grunnlag uansett står fast (Rom 5,5). Et vesentlig aspekt ved dette er at Herrens tidsregning er annerledes enn vår (2 Pet 3,8). Kort eller lenge, det bibelske poeng er uansett at livet i mellomtiden skal være styrt av årvåken forventning om Jesu komme (Mark 13,33-37; 1 Tess 1,9-10).

2. Dommen

Det sentrale budskap i NT er løftet om at vi inkluderes i Guds rike i kraft av Guds nåde og kjærlighet uten at det spørres etter fortjeneste og egne bidrag. Den som ved tro og dåp oppfatter seg selv om inkludert, vil derfor vite at dette skjer uten at en selv skiller seg fordelaktig ut fra andre. Vissheten om å være inkludert skaper derfor håpet om og troen på at alle vil inkluderes. Dette er en erkjennelse som kommer tydelig til uttrykk flere steder i NT, f.eks. i Rom 11,32: «Gud lukket alle inne i ulydigheten for å kunne forbarme seg over alle», og Fil 2,10-11: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Samtidig forteller NT at Jesus kommer igjen som dommer, og det alvor dette omtales med i NTs domstekster (Matt 25,31-46; 2 Tim 4,8), må ikke oppheves. Alle mennesker har brutt nestekjærlighetsbudet slik at andre mennesker lider under det de har gjort. Fordi våre medmennesker står under Guds beskyttelse, pådrar en seg på denne måten også skyld overfor Gud. Soningen for denne skylden er fullbrakt i og med Jesu død og oppstandelse, men soningsofferet gjøres ikke gjeldende for den enkelte synder før det har funnet sted et oppgjør i form av omvendelse og etterfølgelse. Tilgivelse uten soning, bot og omvendelse ville medføre at synden tildekkes uten at dens realitet erkjennes, og det er på bibelske premisser ikke akseptabelt. Synderen som ikke tar et oppgjør med egen synd, vil derfor rammes av Guds straff (Matt 13,42; 22,13). Den ild synderen da utsettes for, kan forstås som rensende og lutrende (1 Kor 3,13-15), men faren for at denne straffen kan være uten ende, er uttrykkelig fastholdt (Matt 25,41.46; Åp 20,10-15).

Dette gir et spenningsfylt gudsbilde, hvor Guds universelle frelsesvilje (jf. 1 Tim 2,4; 2 Pet 3,9) og dommens to utganger (jf. Matt 13,49; 25,31-32; 2 Kor 5,10) fastholdes samtidig. Sett fra vårt perspektiv framstår problemet som uløselig, og Bibelen oppfordrer oss også sterkt til ikke å prøve å lage noen løsning (jf. Rom 11,33: «Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!»). En løsning på våre premisser vil enten innebære en preferanse for tanken om alle menneskers frelse som svekker alvoret i kravet om bot og omvendelse, eller den vil medføre en bevisst eller ubevisst forståelse av at de som inkluderes i det evige gudsrike på en eller annen måte har gjort seg fortjent til det. Begge disse antagelser er uholdbare. Det er i seg selv en god grunn til at vi avholder oss fra alle forsøk på å ville forstå sammenhengen mellom Guds rettferdighet og Guds kjærlighet og i stedet konsentrerer oss om oppdraget Jesus ga sine disipler, nemlig å forkynne evangeliet for alle folkeslag (Matt 28,19; Mark 16,15).

3. Jødene og folkeslagene

Det er en del av dette oppdraget at evangeliet også skal forkynnes for det folk som først mottok løftene om Guds frelse, nemlig jødene, slik at det skapes ett fellesskap av jøder og hedninger (Ef 2,14-16). Det blir derfor misvisende både å tale om to ulike frelseshusholdninger for jøder og hedninger, slik det gjøres innen såkalt dispensasjonalisme, og å si at den hedningekristne kirke erstatter jødene som Guds folk (såkalt erstatningsteologi). Men skal Guds nåde i Jesus forkynnes på en god måte overfor jøder, forutsetter det at hedningekristne forholder seg til det jødiske folk med ydmykhet og respekt og avviser alle former for antisemittisme (Rom 11,22-24). Denne apostoliske formaning har kirken ikke etterlevd. Noen vil derfor hevde at evangelieforkynnelse for jøder er noe kristne i dag bør avstå fra. Etter vår oppfatning er denne konklusjonen ikke holdbar. Det er et hovedpoeng i NT at Jesus er Frelser både for jøder og hedninger, og budskapet om dette skal forkynnes for alle. Det fratar ikke jødene deres særstilling, men dommens grunnlag er det samme for alle mennesker.

Når Paulus i Romerbrevet 9-11 drøfter det utvalgte folkets stilling på den nye pakts premisser, er han hele tiden ute etter å få fram at Gud er trofast mot alle sine løfter, også dem som ble gitt det utvalgte folk i den gamle pakts tid. Det reiser spørsmålet om også løftene om et spesielt landområde for det jødiske folket har en plass i en kristen endetidsforståelse. Om dette er det ulike oppfatninger. Noen vil forstå avsnittet om tusenårsriket i Åpenbaringsboken 20 slik at det skal opprettes et jordisk rike i tiden mellom Jesu gjenkomst og den endelige dom (premillennialisme), og også gjerne tenke at et gjenreist Israel under Jesu herredømme skal spille en viktig rolle i dette riket. Andre følger Augustin og Luther i å forstå Åpenbaringsboken 20 som en beskrivelse av kirkens tid (amillennialisme) og vil legge mindre vekt på konkrete tolkninger av endetidsprofetiene. Felles for disse oppfatningene er forståelsen av at enden kommer i Guds tid og på Guds premisser, og at kristne ikke kan framskynde dette ved å realisere et høyere nivå av åndelighet eller ved å opprette et gudsrike på jorden (postmillennialisme). Denne siste oppfatning er også uttrykkelig avvist i Confessio Augustana artikkel 17.

4. Legemets oppstandelse og det evige liv

De klassiske kristne trosbekjennelser avsluttes ved å bekjenne troen på «legemets oppstandelse og det evige liv.» Jesus har overvunnet døden og kaller og fører derfor mennesker til et evig gudsfellesskap uten synd, sykdom og sorg. Også dette er en fysisk eksistens, hvor kroppen skal bli «satt fri» fra forgjengelighet (Rom 8,23) og bli som den kropp Jesu har etter oppstandelsen (1 Kor 15,43-48; Fil 3,21). Det bibelske endetidshåp er derfor ikke et håp om befrielse fra det kroppslige og konkrete, for også dette er en del av Guds gode skaperverk. Men det vil være en livsform som i mangt skiller seg fra den vi i dag er fortrolige med. Derfor vil troens forventning for det evige liv først og fremst være en forventning om det Gud i sin godhet og kjærlighet vil gi oss.

Et utvalg litteratur

Alfsvåg, Knut. «‘For jøde først’: Om kristen misjon til jøder og hedninger.» Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 73 (2019), 5-15. https://journals.mf.no/ntm/article/view/4450/3764

Andersen, Ole. Hva med Israel? Bibelens profetier og verdenshistorien. Oslo: Lunde forlag, 2018. https://www.nb.no/items/c9bc85a95fc5f0d6d15f6a91896e6b05

Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket og Einart Lorenz, Jødehat: Antisemittismens historie fra antikken til i dag. N.W.Damm & Søn, 2006. https://www.nb.no/items/cec36b37f5e060d5a1f42022ccaf1060

Hegstad, Harald. Gud, verden og håpet: Innføring i kristen dogmatikk. Oslo: Luther forlag, 2015, 253-278. https://www.nb.no/items/91d60189cb5f219e060f4535e9785ea0

Hove, Odd Sverre. «Det moderne Israel som politisk og teologisk utfordring». Foredrag fra 2006. https://www.fbb.nu/artikkel/det-moderne-israel-som-politisk-og-teologisk-utfordring/

Hvalvik, Reidar (red.). Det jødiske folk, evangeliet og løftene: En prinsipperklæring om kirkens forhold til det jødiske folk og om dette folkets plass i Guds frelseshistorie. Utarbeidet av Teologisk Nemnd i Den Norske Israelsmisjon, Oslo 2004. https://www.israelsmisjonen.no/_service/316/download/id/90/name/PRINSIPPERKL%C3%86RINGEN+febr+2004+A4.pdf

Johnstad, Gunnar. «Er kirken det nye Israel?» Fast Grunn 65 (2012), 337-344.

Mæland, Jens Olav og Gunnar Haaland, Debatt om landløftene i Bibelen, Luthersk kirketidende 2011, nr. 8-13. https://mfopen.mf.no/mf-xmlui/handle/11250/2771028

Prenter, Regin. Skabelse og genløsning, København: G.E.C. Gads forlag, 1975, 588-624.

Skarsaune, Oskar. Tusenårshåpet: Endetidsforventning gjennom 2000 år. Oslo: Verbum, 1999. https://www.nb.no/items/e6d31dc21a4a1234a80812c1507bef19

Utnem, Erling. Visst skal jorden bli ny: Det bibelske framtidshåp. Oslo: Luther forlag, 1987 https://www.nb.no/items/2a3cb34622acbb1cbb8382be9e8cfaee

Valen-Sendstad, Aksel. Kristen dogmatikk. Oslo: Luther forlag, 1979, 368-391. https://www.nb.no/items/af08dc83b609cde34cf590455e9ac70b

Ådna, Jostein. «Landløftet for Israel i Bibelen», Norsk tidsskrift for misjon 56 (2002): 247–262. journals.mf.no/ntm/article/view/4052/3373