Om Kirkelig Fornyelse

Gunnar Rosendal, Kyrklig förnyelse. Helsingborg: Gaudete forlag, 2015. 192 s. inkludert studieplan.

I fire korte kapitler skildrer Rosendal hovedtrekkene ved det han oppfatter som kravet på kirkelig fornyelse: Den er bekjennelsestro, sakramental, hierarkisk og liturgisk. Få, om noen, vil i dag reagere på det han skriver. Men i samtiden var det åpenbart kontroversielt å tenke seg kirkelig fornyelse som gudstjenestefornyelse, nattverdfornyelse, sakramental og liturgisk bevissthet og forståelse for det kirkelige embetets særtrekk. Heller ikke kravet om at lekfolkets tjeneste må forankres liturgisk, fortrinnsvis gjennom tidebønn, vekker særlig oppsikt i dag.

Noe av det mest oppsiktsvekkende med denne boken er altså hvor lite oppsiktsvekkende den er. Svært mye av det forfatteren gjør seg til talsmann for, og som i hans samtid åpenbart fortonet seg som kontroversielt, vil i dag være allment akseptert langt utenfor rekkene av de mest trofaste FBB’ere og KF’ere. Idealene fra Kirkelig Fornyelse har hatt en breddevirkning i nordisk kristenliv som vi sjelden tenker over, nettopp fordi de er blitt selvfølgelige. Det er ikke sant at alt var bedre før; mye er faktisk bedre nå, ikke minst takket være innsatsen til fader Gunnar og hans meningsfeller.

Saklig sett vil en FBB’er i dag derfor ha lite å innvende mot det Gunnar Rosendal skriver. Det måtte da være hans forståelse av den apostoliske suksesjon, som i hans fremstilling er svært tett knyttet til ordinasjonsuksesjonen. I dag vil få framstille dette slik; det er også i den katolsk-lutherske dialog i dag enighet om at suksesjonen primært må forstås som læresuksesjon. Men ellers virker hans argumentasjon svært livsnær og bærekraftig også i dag.

Et interessant trekk som også viser at tidene har forandret seg, er at Rosendal i 1935 fant det nødvendig å avslutte boken med et kapittel hvor han går opp grensen mellom den romersk-katolske kirke og hans egne fornyelsesidealer; han er åpenbart engstelig for å beskyldes for "katolisisme". Også det kapitlet er en interessant påminnelse om at tidene har forandret seg; Det annet Vatikankonsil og dialogen i dets kjølvann har brakt våre to kirker nærmere hverandre. Uten at det betyr at alle problemer er løst, er det ingen lutheraner som i dag vil føle det naturlig å uttrykke seg slik om den romersk-katolske kirke som Rosendal gjør her. Det er ikke bare forståelsen av det liturgiske som har vunnet fram og blitt kirkelig allmenneie, det har faktisk også forståelsen av det økumeniske.

Hva konteksten angår, er denne boken derfor i dag først og fremst et vitne om en fortid ingen av oss ønsker tilbake. Hva den mer prinsipielle argumentasjon angår, er det imidlertid lite å innvende mot Rosendals argumentasjon; på det planet leses boken med godt utbytte den dag i dag.

VID/MHS 26. januar 2016

Knut Alfsvåg