Om kjærlighet

De fire typer kjærlighet Lewis skildrer, er hengivenhet (som Lewis kaller affection), vennskap, eros og agape (hos Lewis charity). Innledningsvis skiller han mellom behovskjærlighet og gavekjærlighet. Dessuten har han et kapittel om nytelser (pleasures), hvor han skiller mellom nytelser vi behøver (vann når vi er tørste) og nytelser vi verdsetter (gleden over en vakker hage eller et storslått landskap). Av dette trekker Lewis den konklusjon at det finnes en tredje kjærlighetstype, som han kaller verdsettende kjærlighet (appreciative love). Resten av boken bruker Lewis til å undersøke de fire former for kjærlighet med utgangspunkt i dette skillet mellom behovskjærlighet, gavekjærlighet og verdsettende kjærlighet.

Hengivenhet består av både behovs- og gavekjærlighet. Problemet med hengivenheten er at en kan ta den for gitt, og da kan den forvandles til sjalusi eller dominerende omsorg.

Vennskap er den forbindelse som oppstår mellom personer som deler en felles interesse. Mens de forelskede er vendt mot hverandre, står venner ved siden av hverandre og er opptatt av det samme. Lewis mener at vennskap er noe samtiden ikke setter tilstrekkelig pris på. Men også vennskap har sine farer, som stolthet og/eller ghettoisering. Vennskap har også et antiautoritært drag som gjør at herskere gjerne er skeptiske til vennefellesskap.

Lewis skiller mellom Eros og seksualitet, som han kaller Venus. Eros forvandler Venus fra behovsnytelse til verdsettende nytelse. Men Eros er moralsk tvetydig i den forstand at den kan lede både til det gode og til det onde; det er derfor viktig at en ikke gjør Eros til en avgud som dyrkes for dens egen skyld.

Agape er den form for kjærlighet som er ubundet av ytre omstendigheter, og som derfor eksisterer under alle forhold. De tre andre former for kjærlighet kommer først til sin rett når de utfoldes innenfor rammen av den guddommelige, forbeholdsløse kjærligheten. Skjer ikke det, tenker de for stort om seg selv. Dette er en kjærlighet vi aldri kan gripe fullt ut. Likevel gripes av den som noe å fryde seg over og strekke seg etter.

Skandinavisk teologi har frambrakt to skjellsettende verk om kjærlighet som fremdeles er blant dem som diskuteres og som det ofte vises til. Det er Anders Nygrens Eros og Agape fra 1930 og 1936, og Søren Kierkegaards Kjærlighetens gjerninger fra 1847. Sentralt i Nygrens verk er tanken om motsetningen mellom Eros, som elsker for sin egen del, og Agape, som er uselvisk. Lewis kjente godt Nygrens verk, og mente at Nygren framstilte forholdet mellom Eros og Agape på en altfor unyansert måte. En viktig målsetting for Lewis var nok derfor å korrigere Nygrens framstilling, selv om han aldri nevner Nygren direkte. Kierkegaards bok kjente Lewis så vidt jeg vet ikke. Det er likevel interessant paralleller mellom dem. Kierkegaards målsetting er å undersøke hva den guddommelige, ubetingede kjærligheten betyr som livsfundament og livsutfordring. Det opphever ikke betydningen av det han kaller forkjærlighet, som også Kierkegaard eksplisitt tematiserer som hengivenhet, vennskap og erotisk kjærlighet, men gir det en ny innramming. Budet om ubetinget kjærlighet til ens neste skal realiseres i alle relasjoner.

Den norske oversettelsen er forsynt med et forord av Victoria Bø, en norsk forfatter som blant annet har undervist i kreativ skriving på Danvik folkehøyskole. Hun gir en respektfull og nyttig innføring i Lewis’ bok, men synes likevel hun må gjøre leseren oppmerksom på at det Lewis skriver om kvinner i kapitlet om vennskap er utdatert og gammelmodig. Hun har selvsagt rett i at det som står her, er preget av forfatterens tid og erfaringsbakgrunn, som var de den gang svært mannsdominerte engelske akademikermiljøer. Men kanskje utgiverne skulle hatt den tiltro til leserne at dette var noe de klarte å finne ut selv? Samtidig tror jeg hun har rett i at det er kapitlet om agape som har tålt tidens tann best og som derfor er det som gjør sterkest inntrykk på vår tids lesere.

C. S. Lewis er en svært engelsk forfatter, fortrolig som han er med engelsk kultur- og litteraturhistorie. Jeg synes oversetteren gjør en god jobb med å forflytte ham til norsk både rent språklig og med de nødvendige forklarende noter som trengs for lesere som ikke er så fortrolig med engelske klassiskere som Lewis kunne forutsette at hans opprinnelige lesere var.

Dette er blitt en fin norsk utgave av en klassiker som fortjener mange lesere også i vårt land.