Om kritisk – og selvkritisk – teologi

Debattene har først og fremst dreid seg om forhold ved MF og NLA, men også MHS, som er den institusjon jeg selv tilhører, har vært trukket inn (http://www.vl.no/samfunn/eiere-bekymret-over-liberalt-homosyn-ved-misjonsh%C3%B8gskolen-1.132623). Men uansett hvilke institusjoner som først og fremst kommer i fokus, dreier dette seg om problemstillinger som er sentrale for teologisk forskning og undervisning. Dette er derfor viktige debatter, selv om de ikke alltid føres på en slik måte at det bidrar til klargjøring.

Et første bidrag til en slik klargjøring kunne kanskje være å reflektere over det forhold at teologiens dobbelte identitet som både en kirkelig og en vitenskapelig disiplin ikke nødvendigvis er så spenningsfylt som en i første omgang gjerne tenker seg. Kravet om at teologien skal ha en identitet forankret i kirkens trosbekjennelse og kravet om at den vitenskapelige frihet skal gjelde også for teologiske forskere er nemlig ikke er to forskjellige krav, men ett og det samme krav uttrykt på forskjellige måter. Kravet om forskningens frihet er nemlig et krav om at forskningen skal være ubundet av institusjoner og tradisjoner, og i stedet la seg føre dit kilder og problemstillinger tar en. Nøyaktig det samme kravet melder seg for teologi som er seg bevisst sin kirkelige forankring, for den vet at den arbeider med guddommelig åpenbaring, som heller ikke er bundet av menneskelige institusjoner og tradisjoner. Blant alle de ulike fag som det forskes og undervises i ved universiteter og høyskoler er altså teologi det fag hvor kravet om forskningens frihet burde gjøre seg gjeldende med størst tyngde.

Nå vil nok ikke alle som driver med teologisk forskning uten videre være enige i at det er guddommelig åpenbaring som står i fokus for deres faglige interesse. Mange har mer beskjedne ambisjoner, og forstår teologisk forskning som arbeid med teologisk relevante tekster uten at åpenbaringsaspektet nødvendigvis er sentralt i enhver sammenheng. Teologi som har som overordnet målsetning å tjene kirken kan imidlertid, for sin egen saklighets skyld, ikke la være å tenke gjennom hva det betyr at det er bekjennelsen til den éne Gud og Herre som er kjerne og sentrum i den kristne tro, og dermed også utgjør teologiens faglige forankring. Er det ikke slik, er det ikke lenger teologi i klassisk forstand vi har med å gjøre, men kristendomshistorisk, eventuelt religionshistorisk relevant filologi og historieforskning.

Sakssvarende teologi vil altså alltid og i enhver sammenheng framstå som tradisjonskritisk. Denne kritikken må imidlertid gå i ulike retninger. Den må være selvkritisk i den forstand at den stiller spørsmålet om den kirkelige formidling av guddommelig åpenbaring har foregått på en måte som ivaretar åpenbaringens egenart. Denne selvkritiske bearbeidelse av tradisjonen må være så nærgående at den også prøver å tematisere de bærende elementer i den tradisjon en selv står i. Fedrene er ikke ufeilbarlige autoriteter. Og selv om de har sagt riktige og viktige ting, er det sikkert at vi forvalter vår oppgave med troskap bare ved å gjenta det?

For å kunne svare på det, må teologien imidlertid også rette sitt kritiske blikk utover mot samtidens kulturelle og livssynsmessige preferanser, og spørre hvordan det bibelske evangelium skal formidles i dag. I forhold til vår tids livssynspluralisme, som i stor grad enten oppfatter seg som forankret i det rent menneskelige eller har en forståelse av guddommelig åpenbaring som ikke legger til grunn bekjennelsen til Jesus som Guds Sønn, vil det være naturlig å forvente en stor grad av motstand mot kirkens budskap. Fordi Vesten historisk sett har vært preget av livssynsmessig homogenitet med sterk kirkelig påvirkning, vet vi ikke alltid hvordan vi skal håndtere dette mangfoldet. Desto viktigere er det å være seg denne problemstillingen bevisst.

Men det antagelig aller viktigste feltet for teologisk tradisjonskritikk er det som åpner seg når en stiller spørsmålet om i hvor stor grad samtidens forutsetninger har kommet til å prege kirkens egen selvforståelse både innenfor og utenfor den akademiske konteksten. Protestantisk teologi etter opplysningstiden er svært rik på eksempler på hvordan samtidens forutsetninger har kommet til å prege den teologiske forskning og formidling på måter som neste generasjon umiddelbart gjennomskuet og forkastet. I denne sammenheng må altså kravet om den vitenskapelige frihet formuleres som et krav om kritisk bevissthet i forhold til samtidens akademiske moter og preferanser. Det er ingen tvil om at den protestantiske, og i denne sammenheng ikke minst den lutherske, teologis historie gir oss grunnlag for å si at dette er blitt forsømt. Mye tyder på at dette feltet heller ikke i vår tid får den oppmerksomhet det trenger. Prinsippet om forskningens frihet er til lite hjelp om det ikke praktiseres.

Hva betyr disse generelle overveielser for de problemer som for tiden diskuteres? De betyr for det første at jeg tror det er grunn til å ha begrensede forventninger til i hvor stor grad teologiens saklighet lar seg sikre gjennom det et styre og eventuelle bekymrede eiere kan foreta seg. Enhver forskningsinstitusjon har en faglig profil som den skal ivareta ved tilsettinger og andre former for prioriteringer. Men kravet om kritisk brodd også mot egen institusjon og dens historie gjør at dette ikke kan praktiseres stramt og firkantet. Forskning bedrives etter sin definisjon ved det ukjentes grense; å tilsette forskere etter at en først har latt dem krysse av på en liste over styre-godkjente oppfatninger, er derfor neppe forenlig med et ønske om å stimulere til kreativ forskning og fagutvikling. Og et styre kan definitivt ikke ta mål av seg til å overprøve synspunkter det ikke liker hos de forskere de allerede har ansatt. Én ting er at det er juridisk problematisk; det er etter mitt skjønn også uforenlig med teologiens selvforståelse som en kritisk disiplin.

Derfor tror jeg vi skal være glade for den utvikling vi har sett i retning av en sterkere vekst på den enkelte forskers integritet og selvstendighet også ved teologiske institusjoner. Den såkalte Henriksen-saken gav her en avklaring for MFs del, men den er åpenbart relevant også for MHS, NLA og Fjellhaug. Jeg tror ikke vi skal ha noen innvendinger mot dette, blant annet fordi at om det kirkelige konformitetspress skulle bli enda sterkere enn det vi i dag opplever, vil denne frihet for teologisk forskning kunne være et viktig middel til i det hele tatt å sikre klassisk kristen teologi en røst innenfor den akademiske konteksten.

Dette innebærer imidlertid også at jeg ikke ser så mye nytte i de deler av debatten som primært er opptatt hvorvidt oppfatninger hos de nåværende lærere ved MF eller NLA er forenlig eller ikke forenlig med oppfatninger hos tidligere generasjoners lærere. Som bidrag til nyere norsk kirkehistorie kan dette sikkert være viktig nok, forutsatt at de spørsmål en stiller er tilstrekkelig presise. Men som svar på hvordan teologi i dag skal ivareta sin oppgave er ikke dette nødvendigvis den mest fruktbare problemstilling.

For det andre tror jeg imidlertid det kan være god grunn til å rette et kritisk søkelys på den måten de faglige miljøer selv har ivaretatt og ivaretar den selvkritiske oppgaven. I et historisk perspektiv er det ikke vanskelig å se at vi alle har hatt våre blinde flekker i forhold til våre egne styrende forutsetninger. Vi som kommer fra MF-tradisjonen (jeg studerte selv på MF fra 1975 til 1981) har alltid sett dette lettest på TF. Men hva om vi for troverdighetens skyld snudde blikket litt mot oss selv? Har norsk pietisme og vekkelsestradisjon kommet til å prege deler av norsk teologi på måter som vi i dag ser kan ha virket uheldig? Har deler av MF-miljøet de siste 15-20 år hatt for lite av et kritisk blikk på den folkekirke-ideologi som nå langt på vei har erstattet vekkelses-tradisjonen som premissleverandør for Den norske kirkes ledelse? Jeg er tilbøyelig til å tenke at svarene på disse spørsmålene er ja.

Om det er riktig, må konklusjonen imidlertid være at vi trenger mer, ikke mindre akademisk frihet i norsk teologi. Frihet, nemlig, til å stille kritiske spørsmål til forutsetninger og implikasjoner også ved vår tids innflytelsesrike ideologier, først og fremst slik de gjør seg gjeldende i teologisk og kirkelig sammenheng. Om MF og TF er blitt mer like – og jeg tror det er mange gode grunner til å hevde det – er antagelig ikke det mest problematiske at prinsippet om at den akademiske frihet er gjort gjeldende begge steder, men at det begge steder anvendes på den samme, til dels ukritiske måten. Kirkelig relevant teologi som er seg bevisst at dens oppgave er å formidle guddommelig åpenbaring, vil se det som en utfordring og prøve å gjøre noe med det.

Knut Alfsvåg

Professor i systematisk teologi ved MHS og nestformann i FBBs sentralstyre