Om offentlig markering av den kristne tro

I USA står politimestre, guvernører, politikere og offentlig ansatte frem på TV under ulykker og terroraksjoner og sier rett frem at de ber for dem som er involvert og oppfordrer folk til å be for familiene som er rammet. Uten å gå nærmere inn på innholdet av dette og den helt alminnelige offentlige hilsenen: «God bless America», så kan vi konstatere at dette i det minste er en sterk offentlig markering av troen på Guds eksistens og tillit til bønnens plass og virkning slik disse aktørene i det minste har lært kristendommen å kjenne.

Slike offentlige markeringer av den kristne tro og lære er helt borte i vårt land. Tvert imot ser vi at nyhetsmedier slår opp at samtlige ordførere fra Kristelig Folkeparti (som vi skulle tro var de som ville holde de klassiske kristne verdiene frem i offentlige markeringer) nå vil vie samkjønnede par. Så vidt jeg kan forstå er dette et tegn på at sekulariseringen får praktiske utslag også hos de som bekjenner den kristne tro.

Kongen strakk seg i sin nyttårstale til å snakke om «den store kraft og vilje» som skal smitte hver og en av oss til gode gjerninger, mens den danske dronning sluttet sin nyttårstale med å si: «Må Gud bevare Danmark».

I Spania kjører TV-stasjoner slow-TV av parader i gatene hele ettermiddag og kveld på Hellig Tre Kongers dag 6. januar. Der er fremstilling av kongene som kom til Stallen med sine gaver til Jesusbarnet – jødenes konge. Det harmonerer godt med tanken om epiphania som markerer Kristi åpenbaring som «en stor glede, en glede for alt folket».

Samme slags markeringer er det i Spania med parader og offentlig feiring av påske og om sommeren med store markeringer av seieren for de kristne som, etter mer enn 500 års styre av maurerne rundt 1500-tallet, på nytt kunne kalle seg et kristent land. Det feires med store parader i gatene og folk strømmer ut i gatene for å være med på de offentlige markeringer av dette.

Historisk sett har også vårt land sterke tradisjoner for å markere den kristne tro og troens plass i det offentlige rom. I forbindelse med slektsforskning har jeg lest en god del gamle kirkebøker som ligger tilgjengelig på digitalarkivet. Her finner vi tydelige tegn på den sammenhengen de kirkelige myndigheter så mellom liv og lære. For bare 150 år siden ble det notert at fadderne hadde avgitt et særskilt løfte om å ta ansvar for den kristne oppdragelse for barn født utenfor ekteskap. Det var en egen rubrikk i dåpsregisteret med trykt rubrikkoverskrift der det skulle skrives inn hvem som hadde ansvaret for oppsedingen i et slikt tilfelle.

Foruten høytidsfeiringene i kirkene, var 17. mai og mange steder også Olsok offentlige markeringsdager der kristen tro og kristendommens betydning som grunnvoll for samfunnet var markert. Disse dagene er nå i mindre grad kirkelige markeringer. Mange steder er det heller ikke gudstjeneste, og om der er gudstjeneste, så er den som regel ikke en del av den offentlige feiring. Vi ser også at landets lover i stadig mindre grad bygger på vår kristne arv.

Kirken selv har trukket seg tilbake fra det offentlige rom. Når kirken henvender seg til «folket» dempes det spesifikt kristne til mer allmenne temaer og innhold. Vi ser endog at fastegudstjenester byttes ut med karnevalsgudstjenester for barn for å bli mer i pakt med tiden.

Utfordringen i dette er å fornye forståelsen av sammenhengen mellom lære og liv blant de kristne. Deretter å skape rom for offentlig markering av den kristne tro.

Vi kan ikke forvente hjelp fra våre politikere eller samfunnspåvirkerne i mediene eller samfunnet for øvrig. Vi kan kanskje heller ikke vente hjelp fra store deler av beslutningstakerne i Kirken. Men vi kan rett og slett ikke vente lenger. Vi må skape en bevegelse innenfra – hos troens kjernetropper – som må komme seg over i en bekjennelsesmodus mer enn bare å bli betraktet som en protestbevegelse. Bare de som tror på muligheten til forandring kan ved Guds hjelp vinne frem, slik at markering av den kristne tro i det offentlige rom igjen blir legitimt også i vårt land, ja, kanskje også etterspurt igjen.

Gunnar Torset, pensjonert prest