Om ordinasjon i Den norske kirke og i Oslobispedømme.

Ni personer i Oslo bispedømme henvendte seg ultimo februar (26.2.02) til bispemøtet i Den norske kirke ved daværende preses biskop Odd Bondevik med en forespørsel om retten til å reservere seg mot å medvirke ved vigsling og ordinasjon. Foranledningen var ordinasjonen av en person som lever i homofilt partnerskap, av biskop Gunnar Stålsett i desember 2001.

De ni skriver: "Etter det vi har kunnet bringe på det rene, er spørsmålet om en kan reservere seg mot å assistere en biskop ved vigslingshandlinger ikke avklart rent kirkerettslig. Prester og lekfolk vil ut fra sin overbevisning og lojalitet med kirkens ordninger ikke kunne delta ved vigslinger av homofile som lever i partnerskap. Noen vil ha vansker med i det hele tatt å delta ved vigslinger foretatt av Oslo biskop. Det synes uavklart om dette er noe en kan tvinges til, fordi biskopen kan gi "bindende pålegg" (§ 1 i tjenesteordning for biskop)."

Biskop Odd Bondevik svarte i brev av den 3. juni 2002: "Oslo biskop har i samtale med meg gjort klart at han ikke har til hensikt å gi bindende pålegg eller på annen måte kreve medvirkning ved ordinasjon av homofile som lever i partnerskap/homoseksuelle forhold. Det ville også selvsagt være utenkelig å kreve av prester at de skal bryte et vedtak i vår kirkes høyeste organ. Vi kan da konstatere at problemstillingen som er reist i brevet, heldigvis ikke er aktuell."

I forlengelsen av dette svaret gjenstår likevel et spørsmål om hvordan det kirkerettslig forholder seg med ordinasjoner som bryter (og har brutt) med vedtak i Den norske kirkes høyeste organ. Selv om handlingen utføres av en biskop, er det grunn til å reise spørsmålet om den som ordineres kan godkjennes som "riktig kalt" ("rite vocatus") i henhold til den lutherske bekjennelse CA 14 som sier: "Om den geistlige stand lærer de at i kirken bør ingen offentlig lære eller forvalte sakramentene, uten å være riktig kalt." En kan anføre at ordinasjonshandlingen bryter med biskopens tjenesteinstruks og de vilkår vigslingsliturgien og de bibelske formaninger stiller til den som skal ordineres til prest, ved siden av at den bryter med et vedtak i kirkens høyeste organ.

Gjennomføringen av slike ordinasjoner - nå senest av Rosemarie Köhn den 1. september 2002 uten at andre biskoper var orientert, - reiser ikke bare spørsmål om retten til å reservere seg mot å medvirke. Den reiser også spørsmål om en biskop overhodet har rett til å innkalle/be prester og lekfolk om å assistere ved slike handlinger. Utvalget av personer biskopen velger å innkalle til å assistere, anfekter også legitimiteten, siden alle som deltar, er med på å bryte vedtak fattet i kirkens høyeste organ. På denne måten oppretter slike biskoper og deres hjelpere sin egen motkirke i kirkens struktur og under skinn av å være "rettelig kirke".

På mange måter er det som skjer lovløse tilstander, siden biskopen setter seg ut over både Bibel og bekjennelse, kirkens liturgier og instrukser. Disse handlingene utføres under skinn av juridisk legitimitet. Men har de det når de undergraver tilliten til kirkens gudstjenestelige handlinger og respekten for tjenesteordningene? Det er nødvendig slik de ni nå har gjort, å sikre fritak fra pålegg fra en biskop om å delta. Men det er enda mer nødvendig at kirken ikke fritar seg fra å gripe inn overfor biskoper som egenmektig etablerer sin motkirke gjennom slike ordinasjonshandlinger som bryter med bibelske retningslinjer, tjenesteinstrukser og vedtak i kirkens høyeste organ.

Vi vil sammenfatte vår henvendelse i tre spørsmål som vi ber om å få svar på:

• Godkjenner bispemøtet slike ordinasjoner som vi her har nevnt, som gyldige ordinasjoner?
  
  
• Hva slags reaksjon vil det få at Gunnar Stålsett og Rosemarie Köhn som biskoper bryter vedtak i kirkens høyeste organ?
  
  
• Hvilke tiltak vil bispemøtet iverksette for å forhindre at slike ordinasjonshandlinger finner sted?
  
  

For sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB)

Olav Myklebust (formann) og Boe Johannes Hermansen (sekretær)