Om teologien i Søren Kierkegaards altergangstaler

Niels Jørgen Cappelørn, Forligelsen: Om teologien i Søren Kierkegaards altergangstaler. Fredriksberg: Eksistensen, 2021. 626 sider.

Når Søren Kierkegaard gikk til nattverd, var det vanligvis ved nattverdgudstjenesten i Vor Frue Kirke fredag formiddag. Noen få ganger var han også selv predikant. Sjangeren «tale ved altergangen om fredagen» ble viktig for ham, og han gav i tiden fra 1848 til 1851 ut tretten slike taler. Disse er dels de talene han selv hadde holdt; dels er det rent litterære produkter tilordnet denne bestemte sjangeren. Fordi fredagens nattverdgudstjeneste inviterte til et nært Kristus-fellesskap, kan Kierkegaard omtale altergangstalene som målsettingen for hele forfatterskapet.

Det er disse talene som er tema for denne boken. Forfatteren har arbeidet med Kierkegaard-utgivelser og vært knyttet til Søren Kirkegaard Forskningscenteret i mange år. Han er derfor vel kvalifisert til oppgaven som veileder i Kierkegaards tekster og tankeverden. Han gir historiske realopplysninger og setter talene i kontekst. I et appendiks informerer han om utviklingen av dansk skriftemåls- og nattverdpraksis fra reformasjonstiden til det 19. århundre. Hvordan ble skriftmål og nattverd forrettet, og hvor mange var til stede? Et annet appendiks plasserer Kierkegaard inn i denne tradisjonen ved at vi får vite tid og sted for hver eneste gang Kierkegaard var til alters; skriftemålsprotokollene gav den gang nøyaktig oversikt over slikt.

I bokens hoveddel tar Cappelørn for seg hver enkelt av de tretten altergangstalene og gir en fortløpende kommentar hvor han refererer, parafraserer, kommenterer og diskuterer. Dette er altså ikke en tematisk analyse av bestemte aspekter ved Kierkegaards forfatterskap. I stedet har Cappelørn tatt oss med inn i sin egen Kierkegaard-lesning hvor han stiller spørsmål, prøver å forstå og finne ut av hva det er Kierkegaard vil med disse talene. Framstillingsformen ligger altså nær den vi finner i bibelkommentarer. Det er svært lite av diskusjon med andre Kierkegaard-forskere her, blant annet fordi altergangstalene er lite brukt i Kierkegaard-forskningen. I stedet er Cappelørn interessert i å løfte fram tankegangen i talene slik de foreligger.

I dette ligger det en prinsipielt gjennomtenkt holdning til Kierkegaards forfatterskap fra Cappelørns side. For Cappelørn er Kierkegaard ikke først og fremst teolog eller filosof; han er først og fremst dikter. Selvsagt er det mye teologi i disse talene, og den teologi vi finner der, avviker ifølge Cappelørn knapt fra tradisjonell luthersk ortodoks dogmatikk. Men slik Cappelørn leser ham, er ikke Kierkegaard primært interessert å formidle et dogmatisk system. I stedet anvender han dogmatikken i forkynnelsen slik at den opplyser og avklarer den enkeltes liv. I denne sammenheng er Kierkegaard opptatt av å skille mellom sanne og falske teologiske utsagn. Derimot er han lite opptatt av hvordan de henger sammen som en større systematisk enhet. Bokens tittel referer til det avsnitt i 2. Korinterbrev 5 hvor det i den norske oversettelsen heter at Kristus har forsonet oss med Gud og gitt oss forsoningens tjeneste. Det er ifølge Cappelørn et bærende perspektiv i disse talene.

Cappelørn gjengir og drøfter talene slik at en ikke er avhengig av å ha Kierkegaards tekst foran seg for å ha utbytte av gjennomgangen. Det er nok likevel ingen ulempe, og ettersom den siste utgave av Søren Kierkegaards skrifter, som Cappelørn hele tiden viser til, er digitalt tilgjengelig på sks.dk., er det lett å slå opp og lese hva Kierkegaard faktisk skrev.

Tekstkommentaren er en krevende sjanger både for forfatter og leser. Framstillingen i denne boken legger seg så tett på Kierkegaards egen tekst at det er lett å drukne i detaljer og miste overblikket. Et sterkere analytisk grep har nok sine fordeler, selv om en da mister den nære forbindelse med Kierkegaards egen tankegang. Men er målsettingen å se Kierkegaards tekster som aktuell utfordring, kan det hende en er vel så godt tjent med å lese det Kierkegaard selv skrev. I første omgang tror jeg det er mer å hente der enn i Cappelørns bok. At en så vil ha utbytte av å berike sin egen tolkning ved å også å lese Cappelørns kommentar, er det neppe tvil om. Men det viktigste med denne boken er etter oppfatning at den løfter fram altergangstalene og peker på betydningen av å arbeide med dem.

Kierkegaard-forskningen har vært mest opptatt av Kierkegaards pseudonyme forfatterskap, og det kan være gode grunner til det. Men det er i sine oppbyggelige skrifter, ikke minst i altergangstalene, Kierkegaard henvender seg direkte til sine lesere med inntrengende analyser av deres selvforståelse og med en inderlig forkynnelse av Kristus-fellesskapets betydning. Her er vi ved kjernen i hans forfatterskap. Alle forsøk på å lese Kierkegaard primært som en filosof med en perifer og tilfeldig tilknytning til kristen tro, strander på altergangstalene. Det viser Cappelørn oss svært tydelig i denne boken.

14.12.2021

Knut Alfsvåg