Om vannskille i Kirken

I den situasjon Den norske Kirke er kommet inn i de senere år, er det viktig påny å minne hverandre om hva kirken er ifølge Guds Ord, og hva den ikke er. Kirken er "de helliges samfunn der Guds ord læres rett og sakramentene forvaltes rett", CA 7. Dette innebærer at der Guds ord er, der er Kristi kirke på jord, der dette ord ikke er, er heller ikke Hans kirke. For ikke alt som kalles kirke, er derfor kirke. Ikke alle som kalles hyrder, er dermed hyrder. For det er Guds Ord som konstituerer kirke og embete, ikke omvendt.

Derfor er det sannheten som skaper enhet i kirken, ikke kjærligheten. Det er bare troens grunnvoll, Guds Ord i Den hellige Skrift, som kan skape troens enhet. Troens frukt, som er kjærligheten, kan styrke en enhet som allerede finnes, men ikke skape den.

At der idag går dype skiller gjennom DnK, kommer ikke først og fremst av mangel på kjærlighet, men av mangel på sannhet. Fremmed lære, som fornekter grunnsannheter i Skriften, har i pluralismens navn fått rom i kirken. I møte med dette må vi si: Dette er ikke den sanne Kristi kirkes røst, men løgnkirkens. For Kristi sanne kirke på jord, tror, lærer og bekjenner intet annet enn hva Skriften lærer.

I DnK møter vi en blanding av Kristi sanne kirke og løgnkirken, altså en blanding av personal og strukturell karakter. Samtidig møter vi en blanding av løgn og sannhet, av menneskemeninger og Guds Ord. Problemet med blanding av denne art, er at den skaper forvirring: Folk vet ikke lenger hva de skal tro, eller hvem de skal høre på. De får ikke klar veiledning i livet med Gud. For der tåken blir tett, er det å finne vei ikke lett.

Denne blanding er noe av vår største utfordring som bekjennelsesbevegelse. Det fordrer klarhet av oss i særlig grad. Klar bekjennelse, klare nei og ja. Og uredd bekjennelse til Skriftens klarhet. Slik klarhet vil alltid komme til å sette skille, fordi den avslører. Avslører at sant og falskt ikke kan komme av samme kilde, og at vannskillet derfor ikke ligger i Lesjaskogsvannet.

Da Den Allmektige på skapelsens morgen sa "Bli lys", og det ble lys, satte han umiddelbart et skille mellom lys og mørke. I Skriften ser vi at dette alltid er et grunnleggende kjennetegn på Guds frelsende gjerning. Mens mennesket derimot har som kjennemerke at det stadig søker å blande lys og mørke. Kampen mellom disse to gjerninger er det stadige tema i kirkens liv og historie: Forfallstider preges nettop av at løgn og sannhet blandes. Vekkelses- og fornyelsestider av at Gud får sette skille mellom lys og mørke, både i den enkeltes og i kirkens liv.

Den klarhet det her er tale om, vil alltid komme til å provosere, og derfor alltid være ledsaget av korset. Dette må en Herrens tjener være seg bevisst: Lidelse hører med til tjenesten: "Lid ondt, som en god Jesu Kristi stridsmann", 2.Tim.2. Å søke å unngå denne lidelse gjennom å tilpasse vitnesbyrdet, fører til at budskap og integritet kompromitteres. Derfor er det en livsnødvendighet for en sann Jesu Kristi tjener stadig å utbe seg og søke lys i Guds Ord, for at vi må få se lys i hans lys. Samtidig trenger vi i spesiell forstand idag å be om nådegave til å prøve åndene, for nettop å kunne skille mellom sant og falskt, hellig og vanhellig. Og så om troskap og visdom til å holde frem sannheten, i håp om at kirkens Herre atter vil vende seg til oss og rense sitt hus.

Da er det tvingende nødvendig at vi selv lever sant og rett med Gud, at vi lever for hans ansikt med den stadige bønn: "Herre, jeg vil vandre i din sannhet; gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!" Ps.86,11. Denne vilje bærer et stort løfte med seg: "Derfor sier Herren så: Hvis du vender om, vil jeg la deg komme tilbake og stå for mitt åsyn, og hvis du skiller det edle fra det uedle, skal du være som min munn", Jer.15,19.

For lys og sannhet skal være vårt kjennemerke i all vår ferd.