Omvigsling av Hagia Sofia

Erklæring fra lederen i Arbeidsfellesskap for kristne kirker i Tyskland (ACK),  

erkeprest Radu Constantin Miron, i anledning omgjøringen av Hagia Sofia til moské 

Den 24. juli 2020 betyr slutten på en epoke. Ved en administrativ akt foretatt av den tyrkiske presidenten mister Hagia Sofia i Istanbul status som museum, en status den har hatt siden 1935, og blir gjort til moské. Denne statlige akten skjer, som så ofte i Tyrkia, ved at rettssikkerheten angivelig ivaretas. Dette gudshuset, bygd under keiser Justinian som kristen kirke i det 6. århundret, tjente som det gjennom ni århundrer. Nå blir den som etter osmanernes erobring av Konstantinopel i 1453 på nytt til moské. Etter 1. februar 1935 hadde Hagia Sofia vært åpen som museum for alle besøkende, slik det var bestemt av grunnleggeren av det moderne Tyrkia, Mustafa Kemal Atatürk. Men i bevisstheten til de ortodokse kristne forble – og forblir – Hagia Sofia likevel «Kristi store kirke». Derfor er det ikke tilfeldig at representanter for alle ortodokse patriarkater og autokefale kirker har protestert mot den tyrkiske regjeringens avgjørelse. Men også representanter for andre kirker, europeiske og globale institusjoner har uttrykt sin forferdelse over denne utviklingen. Det gjelder ikke minst UNESCO, som jo har Hagia Sofia på sin verdensarvliste. Det er åpenbart at dette ikke handler om å imøtekomme religiøse behov, men heller de innen- og utenrikspolitiske ambisjonene til den tyrkiske presidenten. Derfor retter disse protestene – og det gjelder også denne erklæringen – seg ikke mot islam eller det islamske området, men mot det misbruket av religion som her kommer for dagen. 

Det er viktig å framheve særlig to aspekter som bare har kommet lite til uttrykk: For det ene er Hagia Sofia for den verdensvide kristenheten ikke, slik det er blitt hevdet, «en hvilken som helst bygning det plutselig blir så mye oppstyr rundt». Den er tvert imot den kirken der den pavelige sendemannen Humbert von Silva Candida den 16. juli 1054 la bannbullen mot patriark Michael Kerullarios på høyalteret, noe som førte til den store splittelsen mellom Vest- og Østkirken. Denne kirken er altså det symboltunge stedet der skismaet den gang ble proklamert.  Derfor er den i dag et minnesmerke for alle som arbeider i økumene for å gjenopprette kirkens enhet.  

For det andre varsler ikke det bevisste valget av den 24. juli som dato for omvigslingen noe godt, for det dreier seg nemlig om årsdagen for undertegnelsen av Lausanne-avtalen (1923). I artiklene 37–44 i denne stadfestes rettighetene til de ikke-muslimske minoritetene, hhv. Tyrkias forpliktelse til å respektere disse og deres religiøse institusjoner. I tidligere år har den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan stadig stilt spørsmålstegn ved denne avtalen. Hans forkjærlighet for symbolpolitikk, som igjen blir tydelig gjennom dette datovalget, går altså åpenbart også ut over den kristne minoriteten i Tyrkia. Deres skjebne kan og må ikke være likegyldig for oss som kristne. For ofte har vi latt være å heve våre stemmer høyt nok når det dreide seg om folkemordet på armenerne og andre folk, om septemberpogromene i 1955, om mordene på kristne misjonærer og embetsbærere, eller om de talløse ekspropriasjonene av bygninger og tomter tilhørende alle landets kristne kirker.  

Også omvigslingen av Hagia Sofia er en ekspropriasjon. Ikke i eiendomsrettslig, men i åndelig forstand. Og den innebærer siste slutt på det sekulære, laisistiske, europeiske, moderne Tyrkia som Atatürk, han som gjorde Hagia Sofia til museum, forestilte seg. Den 24. juli 2020 betyr slutten på en epoke.  

Köln/Frankfurt am Main, 23. juli 2020 

Erkeprest Radu Constantin Miron  

(Teksten er oversatt fra tysk av Astrid Sagnes)