Oppgjør med den romersk-katolske kirkes aktuelle utvikling

Under de tre Piusene som var toneangivende i tiden 1846-1958, gikk mye galt i forhold til den modernitet som kirken skulle la seg utfordre av, mener han og vier et kapittel til disse vel hundre år: 2 Bakgrunnen: Hundre år med katolsk «antimodernisme».  Men især er Tjørhom skuffet over utviklingen etter det annet vatikankonsil fra 1962 til 1965 (heretter: Vat. II) som i seg selv innebar et brudd med den manglende brytningen med moderniteten.

Kritikken av denne manglende modernitetssensitviteten er tema for Tjørhoms nye bok. Den vil være, skriver han, «en innføring i Den katolske kirkes nyere historie». Men den er samtidig en personlig fundert analyse av kirkens aktuelle tilstand med tanker om hva som må til for å føre den ut av det uføret den etter forfatterens oppfatning er havnet i.

Det første kapitlet i boka har tittelen Status: En kirke i krise ved slutten av Benedikt XVIs pontifikat. Tjørhoms fremstilling setter inn ved det som for et par år siden ble et akutt uttrykk for den katolske kirkes krise, avsløringene av omfanget på overgrepssakene. Et utgangspunkt for analysen er nettopp den katolske kirkes angrep på Vestens moralske forfall samtidig som det er blitt avslørt at den har søkt å tildekke seksuelle overgrep utført av prester og klosterfolk. Dette paradokset illustrerer etter Tjørhoms mening det skjeve fokuset som kirken lenge har vært styrt etter.

Imidlertid var denne strategien uttrykk for en enda mer generell tendens som ifølge Tjørhom består i bagatellisering av egne problemer parallelt med angrep på den sekulære kultur. Forfatteren gir også eksempler på at den katolske kirke skylder på andre for indre problemer, skifter fokus, driver symbolpolitikk og satser på staffasje. Pave Frans innebærer her ikke egentlig noe oppbrudd, ifølge Tjørhom - annet enn på begrensede felt. En bevisst uklarhet kan dessuten, skriver han om Frans, være et ledd i en mediestrategi: «En ullen uttrykksform er i ferd med å bli et karakteristisk trekk i pontifikatet hans», og dette er godt sett, som ofte hos Tjørhom.

En del av oppgjøret overrasker likevel. Forfatteren later til å stille seg avvisende til alle de tre moderne dogmene (Marias ubesmittede unnfangelse, 1854, pavens ufeilbarlighet ex cathedra 1870 og Marias legemlige opptagelse til himmelen, 1950). At disse er uten bibelsk bakgrunn, har Tjørhom rett i, men dette er likefullt romersk-katolsk lære, uendret ved Vat. II.

Konsilet, altså Vat. II, blir for Tjørhom kriteriet for sann katolisitet. Dette gir han en relativt grundig fremstilling av i kap. 3 Pustepausen: Det andre vatikankonsil som revolusjonerende begivenhet. Vat. II var uttrykk for den katolske kirkes - sene - omfatning av det moderne. Det var her moderniteten ble tatt på alvor og det er langs dette konsilets linjer kristendom, ifølge Tjørhom, seriøst traderes og interpreteres i vår tid. Imidlertid har ifølge forfatteren ikke denne ansatsen i tilfredsstillende grad blitt videreført. Hvor lenge var Adam i paradis?, spør han i kap. 4 og beskriver her Utviklingen etter konsilet.  Pontifikatet til Benedikt XVI som tok til etter Tjørhoms konversjon, forsterket tendensen til teologisk og kirkelig regresjon. Derfor befinner kirken seg fortsatt i krise, og «vi er», hevder han, «tilbake omtrent der vi slapp – for minst femti år siden». I kap. 6 Benedikt XVI: Antimodernitet i reprise behandles for øvrig dette pontifikatet, og Tjørhom byr dessuten på en god minibiografi av den forrige paven.

Fremstillingens mangel på analytisk åpenhet er den største svakhet. Tjørhom finner eksempler som illustrerer hovedtesen hans og som han ikke egentlig forholder seg drøftende til. Han henter forklaringsmodeller fra en allmenn politisk utvikling, særlig i USA og ser «den konservative vendingen» innen den katolske kirke som et kirkelig uttrykk for reaganismen og høyredreiningen av det politiske liv i Vesten som fulgte 1970-tallets radikalisme.

Her er det grunn til å rette noen kritiske spørsmål til Tjørhoms fremstilling. Man må ikke overse at det har vært en bevegelse i det politiske landskapet de senere tiår. Høyredreiningen blant katolikker i amerikansk politikk har sammenheng med politikkens sekularisering. Overhodet kan visse konservative tendenser i vår tid sosiologisk henge sammen med sammenbruddet av syntesen mellom samfunn og religion vi har bak oss, og med utfordringer fra det sekulære, tidvis i aggressiv form, videre med utfordringer møtet med islam stiller de vestlige samfunnene overfor.

Det skjer dermed en polarisering som i sin tur skaper en konsolidering. For vi er i en annen tid i dag enn på 1960-tallet. Verden har endret seg. Man får imidlertid av Tjørhoms bok inntrykk av en godmodig modernitet, jovial og imøtekommende, ikke et idésett som fortsatt utvikler seg og som kirken derfor ikke kan ha ett svar på.

Det er dessuten naturlig at Vat. II med årene mister noe av nyhetens interesse og går inn i rekken av konsiler. Dette konsilet fremstår dessuten ikke lenger som så revolusjonerende, som sagt fordi samtiden byr på nye utfordringer, men også fordi fruktene av konsilet stadig nytes, som moderne bibelforskning og den nye messen. Og når det som Tjørhom påpeker, ikke kom så sterke unnskyldninger for kirkens antisemittisme under Benedikt som under forgjengeren, skyldes vel det at mye av dette forsoningsarbeidet da allerede var gjort.

Tjørhom lar seg teologisk ikke så lett kategorisere. Han redegjør ikke i boka positivt for sin egen posisjon; det er heller ikke hans oppgave i denne type tekst, kunne man innvende. Og faktisk er det behagelig å lese en teolog som ikke fremstiller et saksforhold med utgangspunkt i en for oss kjent grunnposisjon. I denne boka gledet jeg meg over Tjørhoms interessante lesning av frigjøringsteologien. Tjørhoms modernismebegrep er imidlertid uklart, og det gjør hans analyse egentlig vanskelig tilgjengelig. «Etter min mening trenger vår tids katolisisme å bli lutret av sann opplysning og sunn fornuft», skriver han, uten at han går videre til en modell for dette. Når Tjørhom retter kritikk som går utover påpekning av visse feiltrinn, burde vi kunne vite hva han kritiserer med utgangspunkt i.

Professoren avgrenser seg fra bekjennelsesbevegelsen i Den norske kirke og fra mange av konvertittene derfra. Han har derimot få kritiske merknader til det moderne i kulturen og det liberale i teologien; han markerer faktisk ingen grense mot venstre. Han hevder at den protestantiske liberale teologi svakheter til tross er tåleligere enn den katolske nyskolastikken, uten evne som denne siste er til å samtale med moderniteten. Men Tjørhom bekjenner seg ikke positivt til en modernistisk teologi/liberalteologisk oppfatning.

Forfatteren overser etter mitt skjønn at de siste pavene på mange måter er moderne teologer selv om han for Benedikt XVIs vedkommende medgir at «teologien hans [knapt kan] karakteriseres som entydig antimoderne, som lærd akademiker inngår han i det moderne europeiske prosjektet». Den moderne teologi ble i den katolske kirke ikke så outrert som i enkelte protestantiske kirker. Frontene i den katolske kirke er dessuten annerledes enn i for eksempel den norske. En kvinneprestmotstander som ikke tror på jomfrufødselen i bokstavelig mening vil hos oss være sjelden. Dette kan derimot forekomme i den katolske kirke. Et arbeid med å ta utfordringer fra det moderne på alvor kunne derfor i den katolske kirke skje hos teologer av ulik observans uten entydige kirkepolitiske føringer, slik vi ser det hos Ratzinger.

Det later til å ha vært en strategi for den katolske kirke i møte med det moderne å opprettholde fortidens posisjoner der man ikke kommer i konflikt med modernitetens erkjennelsesteori (etikk, kvinnelige prester etc.), men gi rom for kreativ interpretasjon i tilfeller hvor dogmene utfordres av den samme erkjennelsesteori, jeg tenker her på spørsmål som oppstandelse, evig liv mm. Dette er etter min forståelse et viktig trekk ved nyere katolsk teologihistorie. Og dette ser vi også eksempler på hos de senere pavene. De modernteologiske trekkene ved pontifikatene etter Vat. II må altså ikke overses. Det er derfor usikkert om alt det Tjørhom nevner som så «konservativt», er det, om vi legger klassisk norske begreper til grunn, selv om mye av det utvilsomt er meget katolsk.

En del svært generelle karakteristikker av meningsmotstandere preger Tjørhoms fremstilling. Vi ser dette ikke minst i kap. 5 Reaksjonen: Mer katolsk enn paven og i kap. 7 Den katolske kirke i Norge: Konvertittstyrt innvandrerkirke. Begrepet «betongkatolisisme» har Tjørhom allerede lenge vært kjent for, og det forekommer også i Fornyelsen som forsvant. «Begrep som ‘konservativ’ og ‘reaksjonær’, ‘liberal’ og ‘progressiv’ vil dukke opp jevnlig», skriver han i innledningen og fortsetter: «Jeg medgir at slike uttrykk mangler nyanser, men presiserer at jeg benytter dem som generelle retningsvisere og ikke som fullt ut dekkende karakteristikker.» Dette er imidlertid et understatement i og med at denne begrepsbruken i noen tilfeller kan dispensere for en nærmere undersøkelse av ulike fenomener. Den skaper dessuten støy i teksten. Her må også forfatterens brennemerking av visse miljøer som «ekstremgrupper» nevnes. I norsk offentlighet har denne merkelappen kommet til å henge ved enkelte politiske og etiske oppfatninger etter gjentatt media- og politikeromtale.

Det er en traurig historie Tjørhom forteller med Vat. II som en pustepause. Nettopp derfor er boka viktig, særlig når stoff som er ukjent for nordmenn trekkes fram. Selv om holocaust-fornekter og biskop Williamson har vært mye omtalt også hos oss, gir Tjørhom mer kunnskap og viser sammenheng. I Norge har mange på grunn av informasjonsunderskudd vært ledet til å tro på skjeve sammenligninger av den katolske kirke og andre kirker. Derfor har ukritisk formidling av glansbilder preget presentasjonen av den katolske kirke i offentligheten i lang tid. Tjørhom har mot til å trekke fram sider ved den katolske kirke som det er ufint å fokusere på, for ikke å si, kritisere i dag. Det er forfriskende å lese en konvertitts regnskap om den katolske kirke som er så annerledes enn de konversjonsberetningene vi for eksempel får presentert i videoene Coming home ved Markus Grodi (tilgjengelige på www.youtube.com) hvor også flere fra vårt eget land har vært intervjuet, blant dem Tjørhom selv, i den sammenhengen nøktern og balansert. Innvendingene jeg presentert rokker ikke ved disse fortjenestene ved Tjørhoms bok.

På den andre siden får kanskje visse numerisk ubetydelige grupper og aparte eksempler en vel stor plass i boka. Den katolske kirke omfatter tross alt snaut en fjerdedel av menneskeheten.

Den katolske kirke er i krise, det er Tjørhoms grunnleggende budskap. Vi står overfor et fundamentalt og knallhardt oppgjør. Det er å håpe at det kan bidra til et sannere ordskifte om den katolske kirke. Om man ikke deler alle Tjørhoms tanker, bør man ikke gjøre seg fort ferdig med hans anliggender, også slik de kommer til uttrykk i det siste kapitlet: 8 Framtiden: Rom for håp, håp i Rom? Her skisserer han ansatser til en etter hans mening nødvendig kirkelig fornyelse.

Ola Tjørhom (2014), Fornyelsen som forsvant: Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag, Oslo: Cappelen Damm, 303 s.