Opprør mot Skriften splitter kirken

Augustana 7 lyder i sin helhet: ”Likeens lærer de at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken er imidlertid en forsamling av hellige, og i denne blir evangeliet lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig å være enige om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. Og det er ikke nødvendig at det overalt er like menneskelige tradisjoner eller skikker eller seremonier innstiftet av mennesker. Som Paulus sier: Én tro, én dåp, én Gud og alles Far og så videre.” Artikkelen svarer på to spørsmål: Hvem er kirken? Og hvor er kirken?

Svaret på det første spørsmålet er at kirken er de hellige, de sanne kristne. Reformatorene var fullstendig klar over at vi ikke har noen protokoll over hvem det er. Det manntallet føres i himmelen. I så måte er kirken skjult. Likevel kjennes den på at evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Der er kirken, enten de sanne kristne er mange eller få. For evangeliet vil alltid bære frukt. Og det er naturligvis grunnen til at evangeliet, og ikke loven, er kjennetegn på kirken. For loven skaper ikke tro, men det gjør evangeliet. Men jeg mener at Hegstad kommer farlig nær den misforståelsen at det da ikke er så nøye med loven og etikken. Philipp Melanchthon, bekjennelsesskriftets hovedforfatter, var intenst opptatt av at loven må forkynnes. Og Luther bruker ikke tilnærmelsesvis så mye plass på de andre delene av Den store katekismen som han gjør på budene. Generalsekretær Jens Ole Christensen i Danmark har sagt svært presist: ”Modsætningen i art. 7 er ikke evangeliet og sakramenternes forvaltning på den ene side og loven på den anden. Modsætningen er evangeliet og sakramenterne på den ene side og de kirkelige ordninger på den anden. Forkyndelsen af loven er en forudsætning for forkyndelsen af evangeliet.” Loven hører ikke til det unødvendige. Den er tvertimot nødvendig, men den er ikke tilstrekkelig. Den sanne kirke lærer ”ikke bare loven, men også evangeliet”, som Melanchthon sier i en disputastese.

Hegstad er kanskje enig så langt. Men han viser til at det er store variasjoner i bibelsyn og bibeltolkning og mener at vi derfor ikke kan kreve enighet om å avvise samkjønnet samliv. Sant å si synes jeg at han blander to ting som vi prinsipielt må skjelne tydeligere mellom: Bibelsyn og bibeltolkning. I bibeltolkningen er det bred enighet om at homoseksuelt samliv i utvetydige ordelag blir fordømt. Striden står om synet på Bibelens autoritet, og på hvordan teologi i det hele kan og skal drives. Hegstads artikkel kan gi inntrykk av at de lutherske bekjennelseskrifter nærmest stiller seg likegyldige til denne striden. Det er jo langt fra virkeligheten. At evangeliet skal forkynnes ”rent” betyr i Augustana 7 ganske sikkert to ting. Nemlig både det å forkynne Guds ord i Skriften uten iblanding av mennesketanker, og å forkynne evangeliet i eksklusiv, pregnant forstand i det rette forholdet til loven - uten atskillelse og uten sammenblanding. En historisk begrunnelse for denne tolkningen har jeg gitt i avhandlingen ”Concordia Ecclesiae” (som ligger på internett), kap. 2.4.4. Og når Augustana behandler etiske spørsmål, appellerer den til Guds bud som ufravikelig norm. Bak oppgjøret i Augustanas andre hoveddel med de såkalte misbruk (art. 22-28) ligger en konsistent kristendomsforståelse, som gjennomføres med stor konsekvens. Bærende for denne er skriftprinsippet. Guds ord, slik det kommer til uttrykk i Skriften, både i bud og løfter, er absolutt autoritet. Prinsippet om Skriften som avgjørende lærenorm er tydelig uttalt i Augustana 28, som siterer Augustin: En skal ikke samtykke med biskopene dersom de sier noe som strir ”mot Guds kanoniske skrifter”. Ingen trenger å lure på hva Luther og Melanchthon tenkte om homoseksuell praksis. Luther leser og tolker Dan. 11,36f som en profeti om Antikrist og om at han skal fremme homoseksuell praksis, som altså preger den siste tid. At homoseksuell praksis og oppløsning av det naturlige kjønnsrollemønsteret oppfattes som typisk endetidssynd, reflekteres også i Augustana 23, især i den tyske teksten sett i sammenheng med Luthers kommentar til 1Mos. 19 eller med hans skrift ”Warnung an seine lieben Deutschen” fra 1531.

Fordi kirken har levd med uenighet om forskjellige spørsmål, må det være mulig å gjøre det også i homofilispørsmålet, mener Hegstad. Han nevner et fåtall saker som paralleller. Det er grunn til å kommentere dette. Når Paulus går inn på spørsmålet om å ete kjøtt, levner han ingen tvil om hva konsekvensen av evangeliet er. Men han krever at en tar hensyn til den forsiktige, umodne samvittighet som ikke har erkjent hva den evangeliske friheten betyr. Den praksis han krever at de sterke tar hensyn til, er en unødvendig praksis, men ingen syndig praksis. Dette er derfor ikke sammenliknbart med homofilispørsmålet. Når det gjelder spørsmålet om krigstjeneste (såkalt rettferdig krig), kan både pasifister og ikke-pasifister peke på bibelord og bibelsk baserte resonnementer, og Hegstad har vel stort sett rett i at det ikke har vært ansett som kirkesplittende at en her er kommet til ulike konklusjoner. Det er ikke dermed sagt at spørsmålet er analogt med homofilispørsmålet. Pasifister og ikke-pasifister kan ha samme grunnholdning til Bibelens autoritet, selv om de har ulike tolkningsmønstre. Det samme kan sies om bibeltroende som er uenige om gjengifte for den uskyldige part etter skilsmisse. Men det er egnet til å forundre dersom Hegstad mener at prester ukritisk kan vie fraskilte uten at dette er i strid med kirkens enhet. Da har vi jo nemlig med et opprør mot Skriftens uttrykkelige lære og dermed mot Skriftens autoritet og mot Skriftens Herre å gjøre. Det samme gjelder kravet om aksept av homoseksuelt samliv. Dette er ikke bærekraftig teologi. Det er ikke kristendom. Det peker mot en ny religion, av gnostisk tilsnitt, og var noe av det siste professor Leiv Aalen kjempet mot før han døde.

Reformasjonen opererte ikke bare med et dobbelt kirkebegrep, altså den ytre kirke og den skjulte kirke, men satte også den sanne kirke opp mot den falske. Som Gud bygger den sanne kirke, bygger djevelen den falske. Derfor må ikke bare gjenstridige syndere settes under kirketukt – det er i og for seg en stor og vanskelig sak, som Jesus taler om i Matt. 18 -, men forkynnere som farer vill, må settes under læretukt. Bibelen har en forpliktende lære om holdning til vranglære. Til ulike tider kan vranglæren anta ulike former. I Det nye testamentet ser vi hvordan Johannes advarer mot fornektelsen av at Jesus er Messias, kommet som menneske (1Joh. 4), og hvordan Paulus i Galaterbrevet setter seg imot å gjeninnføre deler av den gammeltestamentlige seremonialloven (omskjærelse og bestemte helligdager) som vilkår for å være Guds folk. Eller vi ser kampen mot moralsk utglidning, for eksempel i brevet til menigheten i Tyatira (Joh. åp. 2). Alle som vil overprøve Bibelens lære og forkynner en annen Gud, en annen Jesus, et annet evangelium og en annen rettledning for livsførselen enn Bibelen gjør, må bestemt avvises. Og slik som den gamle kirke har lært oss å holde fast ved at Gud er tre personer i ett vesen, og at Jesus Kristus er Gud og menneske i én person, og som reformatorene har lært oss om menneskenaturens syndeforderv og om rettferdiggjørelsen ved troen alene, eller om sakramentenes vesen, må vi også i dag fastholde bibelske sannheter i møte med andre tanker i vår tid. Det gjelder troslæren, men det gjelder også etikken, som på en særlig måte har vært under angrep fra sekulariseringen i samfunnet. Kirkens lære, dens tro og dens syn kan aldri være noe annet enn Bibelens budskap. Er det noe annet, er det ikke den hellige, allmenne kirke vi hører, uansett hva den kaller seg.

Ragnar Andersen, pastor dr.