Orden og uorden i kirken

Forholdet mellom kirkeforståelse, kirkerett og kirkeordning

Orden er positivt, uorden er negativt. I dag vet vi at et så enkelt resonnement kan analyseres og problematiseres. I en familie kan det være orden og fred, men bak fasaden er det dype og vanskelige konflikter. Et familiemedlem kan skape uorden og vansker. Vedkommende er symptombærer. Eller i et historisk perspektiv: Ordenen i en gitt epoke blir brutt av bevegelser med kraft og indre kvalitet som skaper uorden. De som skapte uorden, viste seg å representere framtid og liv. Med andre ord: Psykologiske og historisk-dialektiske perspektiver bidrar til å problematisere spørsmålet om orden og uorden i kirken. Teologisk irrelevant kan slike perspektiver ikke være, men det kreves dyptgående refleksjon om man skal tilordne dem teologien.

Hva kan teologien si oss?

Ut fra en evangelisk-luthersk tradisjon vet vi at spørsmålet om orden og uorden i kirken vanligvis hører til drøftingen av adiaforaproblemet:

Forskjellige seremonier og ytre ordninger av menighetslivet kan teologisk sett ikke forstyrre kirkens enhet som er gitt i evangeliets forvaltning gjennom Ord og Sakrament. I slike menneskelige spørsmål er det på den annen side nødvendig å holde fred og vise overbærenhet og respekt for samvittighetene, (CA VII). Hvor langt løsningen av adiaforaproblemet slik vi finner det i CA rekker, skal vi komme tilbake til. Her vil vi gå nærmere inn på det bibelske materiale og konsentrere oss om den tekstsammenheng der ordens og uordens-spørsmålet blir særlig omfattende drøftet, nemlig i 1. Kor.

Etter at Paulus i 1. Kor har drøftet vanskeligheter i menigheten i Korint gjennom flere kapitler, konkluderer han i kap. 14,40 med: "- men la alt skje sømmelig og med orden." Uttrykket: orden eller "taksis" finner vi igjen i Kol. 2,5: "For om jeg enn er fraværende i kjødet, så er jeg dog hos eder i ånden, idet jeg med glede ser eders gode orden og den faste grunn i eders tro på Kristus."

Hva er det Paulus vil ordne gjennom sitt brev til korinterne? Det er nok de forskjelligste spørsmål og problemer. Bruken av tungetale og andre nådegaver har skapt uorden og konflikter. Det ordnede forhold mellom mann og kvinne i familie og menighet er blitt forstyrret. Her er også seksuelle avvik av noe pervers type. Nattverdfeiring og agapemåltid skaper motsetninger mellom grupper i menigheten. Forholdet til det hedenske miljø omkring forstyrrer også fred og fellesskap. Ett av problemene er offerkjøttet.

Vi skal ikke gå i detalj når vi stanser ved de bedrøvelige forhold i Korint, men prøve å trekke ut noen prinsipielle motiver. Det er naturlig å spørre: Finner vi her igjen det lutherske adiafora-perspektiv? Overraskende nok er det lite eller nesten ikke framme. I ekteskapskapitlet kan apostelen formulere seg slik: "Til de andre sier jeg, ikke Herren," og anslår et aspekt ved adiaforaproblemet: Forholdet mellom Herrens bud og hans egne råd. Men adiaforaproblemets teologiske grunnforutsetning: samvittighetens frihet i evangeliet, er ikke nevneverdig framme.

Hvilken eller hvilke referanserammer er det Paulus legger til grunn når han vil bringe orden i Korintmenigheten?

Det fundamentale utgangspunkt er Guds visdom åpenbart i Kristi kors. Denne visdom er ikke bare annerledes og høyere enn menneskenes visdom, men står i et motsetningsforhold til den, (kap. 2, 3,18) Uorden i menigheten skyldes at den hovmodige menneskevisdom har fått prioritet.
Denne guddommelige visdom er knyttet til apostelen, hans autoritet og overbevisning. Uorden skyldes innføring av "apostolisk" pluralisme. Noen holder seg til Paulus, noen til Kefas osv. Den rette overlevering av bud og løfte blir foraktet. Menigheten har ikke sans for det apostoliske eksempel.
I tillegg har han den ekklesiologisk-pnevmatiske forutsetning. Når menneskers åndsvisdom dominerer, går den åndelige enhet og samstemthet i Kristi legeme tapt, og den gjensidige kjærlighet og omsorg mellom kirkens lemmer forsvinner.

Den indre ekklesiologiske oppløsning fører til at "verden" bryter inn i kirken. Et verdslig rettsapparat må løse konflikter mellom troende og den etiske tukt blir mangelfull. Menighetens lemmer står i fare for å tape Guds rike.

Orden og uorden i menigheten.

Hva er en menighet med orden?

Det er den menighet som holder fast på Guds åpenbaring i Kristus til frelse for menneskene, slik det er gitt i den apostoliske overlevering. Den identifiserer seg med Kristi apostel, hans lære og hans forbilde.

Når dette skjer, blir menigheten en pneumatisk realitet som virkeliggjør sitt liv i gjensidig diakonal kjærlighet, slik at Åndens gaver får fungere til oppbyggelse av enheten i Kristus. Denne enhetlige menighet adskiller seg fra verden, og det blir satt grenser overfor den.

Uorden er alt det som bryter ned denne enhet; enten ved å flise opp menighetens forhold til det overleverte apostoliske ord om Kristus, eller ved å forakte menighetens pneumatiske karakter slik at grensene til verden blir borte.

Hva med kirkesyn, kirkeordning og kirkerett?

Den sentrale ekklesiologiske tanke er kirken som Kristi legeme, nærværende på stedet i Korint. Denne menighet tilhører den større sammenheng av kristne menigheter. Derfor skal de også sende kjærlighetsgaven til Jerusalem. Det er apostelen som gjennom sin visitasjon passer på at Jesu Kristi menighet forblir tro både mot den tradisjon som ble overgitt dem og den åndelige helhet de hører hjemme i. Her er tilløp både til kirkeordning og kirkerett. Men naturligvis ingen statskirke og slett ingen folkekirke.

Mellom oss og Korint ligger en betydelig avstand, tidsmessig, kulturelt, sosialt, men her er også sammenheng. Vi står i den samme overlevering. Denne historie skal vi ikke gå opp her. Men noen momenter fra reformasjonen må vi ta med, siden en viktig del av bekjennelsesgrunnlaget for vår kirke stammer fra reformasjonstiden.

Den evangelisk-lutherske reformasjon måtte kjempe med ordensproblemet på to fronter. 1) Den autoritære og skriftstridige orden som den romerske kirken forlangte av menigheter og enkeltkristne og som også inngikk i den tysk-romerske rettsordning, måtte man bryte med. Det er temaet i CA XXVIII. 2) Samtidig måtte man avvise og verge seg mot radikale spiritualister som trengte inn i evangeliske menigheter. Det er et stadig gjentatt tema hos Luther, ikke minst typisk i "Von Schleicheren und Winckelpredigeren" fra 1532.

I vår norske sammenheng har løsningen av ordensproblemet slik vi finner den i CA hatt størst betydning. I norsk teologi og kirkedebatt møter vi stadig motivene fra CA igjen når kirkesyn, kirkeordning og kirkerett står på dagsordenen. Utgangspunktet er CA VII. "Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett." Kirken har sin forvaltningsside og sin sosiale communio-side. Artikkelen fortsetter som kjent med å slå fast at forskjellige menneskelige ordninger og seremonier ikke berører kirkens enhet. Slike forskjeller representerer ikke "uorden" i kirkelig forstand. Uorden i kirkelig forstand er vrang lære og sakramentforvaltning i strid med innstiftelsen. CA VII utmyntet i norsk kirkeliv med tanke på kirkeordning og kirkerett blir rent negativ. Kirkeordning og kirkerett er egentlig adiaforon og må vurderes rent pragmatisk. Men hvordan skal de kirkerettslige adiaforaspørsmål og ordningsmessige spørsmål behandles om ordenen skal bevares. Også på det felt har man tatt opp tradisjonen fra CA. Adiaforaspørsmålene må løses slik at freden, enheten og evangeliets frihet blir bevart. Ingen samvittighet må belastes. Hvem skal avgjøre slike spørsmål? På en eiendommelig måte føres den autoritære og hierarkiske styringsstruktur fra CA videre. I CA gjøres det klart at biskopene er de som skal sørge for orden. Noe klart skille mellom fyrste og biskop i den sammenheng trekkes ikke. Menighetens bestemmende rolle i kraft av det alminnelige prestedømme blir ikke tematisert. Det bekjennelsen (CAXXVIII) understreker, er at autoriteten, biskopen, må fare varlig fram, ikke krenke samvittigheten, vise overbærenhet og kristelig storsinn.

CA-ideologien har hatt betydelige konsekvenser i dagens kirke:

Kirkesynet. Forvaltningsaspektet ved kirken har fått overvekt. Kirken er blitt nådemiddelforvalteren.
Kirkeordning og kirkerett skal prinsipielt sett være adiafora.
Løsningen av ordensspørsmålene skal skje ovenfra.
Selv om CA fremhever menigheten som samfunn, blir den bare sett i forhold til forvaltning, ikke som handlende subjekt. Menigheten blir objekt for forvaltning.

Det pietistiske

Vekten legges på de troendes fellesskap innbyrdes. Der hører også Ordet og nattverden hjemme. Men tjenesten knyttes charismatisk til fellesskapet ved hjelp av nådegavene og de troendes alminnelige prestedømme. Det interessante ved dette kirkesyn fremtrer når det knyttes til kirke-ordningen og kirkeretten.

Politisk sett: Det liberale frihetsprinsipp. Frie samlinger, fri nattverd, fri dåp og fri forkynnelse.

Samtidig hevdes en konservativ rettsoppfatning som forutsetter at kirke, presteskap, embeter, strukturer i Den norske kirke blir bekjennelsesmessig og teologisk forpliktet.

Kirkens samfunnsside ivaretas av foreningen.

Det folkekirkelige

Kirken er evangeliets "frie løp". Kirkens samfunnsside er det norske folk. I nyere tid: Det lokale miljø.

Reformkirkeligheten

Forvaltningskirkeligheten er også sterk her. Men det interessante ved den er at man gjør et bevisst forsøk på å holde sammen kirkens forvaltningsoppdrag og dens sosiale fremtreden og det med konsekvenser for kirkerett og kirkeordning.

Det frivillige kirkeråds utredningskommisjon av 1969 uttaler: "Ansvaret for kirkens oppdrag hviler på hele menigheten. Lokalmenigheten må ta avgjørelser i det som angår deres eget ansvar og arbeid, i bevisstheten om å være en del av den hellige alminnelige kirke". Dette medfører at også ledelsen av kirken må utgå fra den kristne menighet og derfor prinsipielt ligge hos kirken selv, ikke hos noen myndighet utenfor den (107, 109, 110).

Her gis det ikke rom for statskirkelighet.

I utredningen om "Den norske kirke og læren", 1985, finner vi igjen den samme tankegang (s. 70f). Det er kirken som helhet, de troende samfunn, som besitter de kirkelige styringsfullmakter. Og det sosiale perspektiv er klart fremme: Troendes ansvar begrenses ikke av embetsbærerens oppdrag, men av den kirkelige selvtekt. Slik også biskopens uttalelse om "Embetsplikt og lojalitet" fra 1980. "Retten til å gi de nødvendige ordninger tilhører kirken selv." Og slike ordninger skal tjene evangeliets løp. Hvordan skal ordningene konkret utvikles og administreres? Hvem skal bestemme? "I alle tilfeller vil samhørigheten, viljen og evnen til å handle i gjensidig forståelse bli noe av en nøkkel til et luthersk svar på spørsmålet om hvem som skal bestemme i kirken." Viljen til enhet og enighet må kirken forvente av sine tjenere.

Reformkirkeligheten trer på mange måter fram med alle de motiver som er nødvendige for et rett kirkesyn, en rett ordning og kirkerett.

Forvaltningens frihet og sentrale stilling. Menigheten som fellesskap preget av gjensidighet. Her er til og med grensene fra CA-ideologien sprengt. Muligens fordi et rikere reformatorisk materiale har fått prege tenkingen.

Men hvordan er praksis? Her er eksempler på noen saker.

Liturgisak: Sentral maktbruk, fra kirkelige organer.

Knudsen-sak: Hvor var evnen til samforstand og samtale i sakens første fase?

Nessa-sak: En biskop som trygler Departementet om å gripe inn. Og sender endog en "hemmelig agent" for å "overvake" Nessa.

Kvinneprestsaken.

Kørner-saken.

Og viktigere: Styringsordningen! Hvor er lokalmenighetens frihet? - Hvordan er veien fra lokalmenighet til topplan?

1) Det finnes en eiendommelig diskrepans mellom reformkirkelighetens teologiske idealer og den virkelighet den representerer. Vi skal ikke være moralister, men se det hele i et kulturelt perspektiv.

Reformkirkeligheten er blitt offer for kulturprosesser den ikke var seg bevisst. Kulturprosessene får forsterket betydning, for utgangspunktet er folkekirkeligheten.

Den viktigste kulturprosess er det "sedskifte" som er i ferd med å finne sted. Dermed får vi:

1) etisk, livssynsmessig, religiøs og etnisk pluralisme. Hva skal holde dette samfunn sammen?

Den borgerlige offentlighet med sin tro på nasjonale løsninger gjennom politisk argumentasjon er brutt sammen. I stedet har vi fått massemediaoffentligheten.

Det avgjørende blir ikke materiale grunnormer, men kompetansenormer. Hvilket organ bestemmer hva i hvilke saker.

Kirkelig konsekvens: Hvem bestemmer i kirken? Toppen, kirkemøtet. Hvor blir det av menigheten? De er satt inn i denne kulturprosess.

2) Intim-fellesskap på pluralismens og individualismens grunn. Fellesskapet har ingen grenser, hverken etisk eller ideologisk. Bare de som vil sette grenser skyves ut.

I et slikt altomfattende kommunikativt fellesskap gis hverken kirkerett eller læreidentitet.

Veien tilbake

Utgangspunktet er ikke kirkerett, kirke-ordning, men prinsipielt teologisk.

Guds Ords klarhet og offentlighet

Sammenfallet for skriftautoriteten er pluralismens mulighet. Hvordan gjenvinnes skriftprinsippet? Ved sin offentlighet som Luther sier. Åpenhet, klarhet, konkrethet.

Menighetens integritet og fellesskap.

Veien fram

Forholdet kirkesyn - kirkeordning, kirkerett.

Det er ikke å forstå som et prinsipielt-abstrakt forhold mellom det nødvendige og tilfeldige. Det skal forstås eskatologisk. Kirken som Kristi legeme ved Ord og sakrament er en eskatologisk størrelse som peker utover denne tid og som inngår i kampen mellom Gud og Satan på Guds side. Kirkeretten hører denne tid til.

Derfor finnes det ingen ideal kirkerett eller ordning. Men enhver ordning blir tvetydig. Det vi nå ser, er en ordning som på bestemte måter ivaretar kirkens identitet, og om den opphøyes til et mål i seg selv, blir demonisk. Kan vi sette en ordning i stedet? Ja, vi kan gi bestemte kriterier, hente inn modeller. Det kan være viktig nok. Men vår kulturanalyse viser at vi ikke kan løfte kirken ut av historien med ordning og rett, ikke idealet over historien, men kirken i historien tro mot sin identitet er saken. Å være gode husholdere er kirkens oppgave.

Kirken er der, men står alltid i fare for å gå under "her hos oss".
Ordet må brukes offentlig ut fra den forutsetning at Skriften er klar og tilstrekkelig. Men et kirkerettslig vedtak om det, løser lite. Det er bruken som teller. To motiver hos Luther må trekkes frem. Teologisk debatt må føres i offentligheten, ikke pakkes inn i individualistisk pluralisme og subjektivisme eller kirkepolitisk administrasjon. Ordet må anvendes konkret. En må "legge hodet på blokken".
Menighetens fellesskap må realiseres åndelig, sjelesørgerisk og diakonalt uten hensyn til kirkerettslige og kirkepolitiske skillelinjer og kirkelige forventninger. Tjenesten må ikke bryte med communio.

Hva med kirkeretten og ordningen?

Ikke sammenblanding av verdslig og kirkelig. En genuin kirkelig lovgivning og administrasjon. Begrensningen viser saken om den homofile presten. Men Guds Ord kan ikke overkjøres av det norske rettsapparat. Kirkelige organer må trosse norsk rettsapparat og lov om nødvendig.
Ikke autoritært styre av menighetene, men samspill mellom biskop, sentralmyndighet og lokalmenighet. Sentralmyndighet anbefaler, menigheten aksepterer. Sentralmyndighet ekskluderer av kirkelig fellesskap, menighet avviker om det opptrer vranglære. Eller omvendt: Lokalmenighet avviser sentralmyndighet.

Ikke representativt demokrati. Men økumenisk fellesskap og enhet. Basert på lokalmenigheten i samspill med helhetskirkelig myndighet. Det gir kirkerettslig rom for den kamp for og om sannheten som kirken må leve av og med.