Ordinasjon og troskap

På Kirkemøtet nylig ble det sagt at Bispemøtets uttalelse om Nessasaken ville kunne skape ro fordi den tok opp alle problemstillingene og gav tilfredsstillende svar. Dokumenter er iflg. biskopene selv, skrevet "for å imøtegå noen av de misforståelser" som er kommet til uttrykk i sakens anledning. Foreningen for Bibel og Bekjennelse ønsker gjerne å komme i dialog med Bispemøtet om denne saken og ser gjerne at alle mulige misforståelser blir ryddet av veien. Vår hensikt er nå å vise at det til grunn for denne såkalte "kommunikasjonskonflikten" ligger vesentlige teologiske problemstillinger som ikke har fått noen tilfredsstillende løsning.

Forståelsesrammen.

Dokumentet sier mye klokt som FBB ikke har noe vanskeligheter med å slutte seg til. Den grunnleggende omsorgen som biskopene har og skal ha for Kirkens enhet og viljen til "større våkenhet når det gjelder å profilere kirkens budskap vis-a-vis innflytelsesrike tidsstrømninger som presser på i retning av tros- og moraloppløsende holdninger" - her stiller vi opp med glede.

Samtidig er det noe som skurrer. Det har noe å gjøre med forståelsen av den situasjonen som disse ordene tales inn i og den virkning som ordene skaper. Vi må m.a.o. være villig til å drøfte den kirkelige rettssituasjon i lys av Kirkens selvforståelse.

"Staten er kirken"

Ordene står svart på hvitt i høyestesrettdommen mot Børre Knudsen. Det ble ikke foretatt noe grunnleggende oppgjør med dette grunnpremiss i dommen. Staten gjør krav på å være kirkestyre samtidig som de forsvarer sin rett til å gi ugudelige lover. Staten opererer med to sett normer og fører dobbelt bokholderi. Statskirkesystemet er m.a.o. i en prinsipiell krise - uansett hva som måtte delegeres til Kirkemøtet. I denne situasjonen må vi ikke bidra til å skape det inntrykk at alt er såre vel. Konfliktsituasjoner som har denne grunnleggende krise som sin hovedsak, må ikke løses som om kirkens rettssituasjon var normal! Eller sagt på en annen måte, en kirke som vet hvem den er, kan i konfliktssituasjoner tåle "løsninger" som er unormale fordi dette avspeiler at grunnskaden i kirkens rettsgrunnlag ikke er legt. På den annen side må kirkens lederskap være varsomme med å handle slik at en spiller på lag med en statsmakt som på urett vis blander regimentene og står for en ideologi som er ukristelig. Når en biskop ber staten om å gå til rettssak mot en brysom prest som er kommet i konflikt p.g.a. sin direkte og frittalende forkynnelse mot fosterdrapet, må dette skape frustrasjon og motreaksjon. Og hvem har grunn til å glede seg mest når presten blir avsatt og endog mister ordinasjonsrettighetene? Vi oppfordrer Bispemøtet til å utvide forståelsesrammen for de aktuelle konfliktene i kirken og sette dem i en klarere relasjon til den konflikt mellom stat og kirke som ble tydeliggjort i høyestesrettsdommen mot Børre Knudsen.

Kirkens selvforståelse

Så lenge denne grunnleggende konflikten blir stående uløst, fungerer ikke de mer prinsipielle kirkerettslige betraktninger etter sin hensikt. Professor Asheim siteres med tilslutning når han bl.a. skriver: "Retten til å gi nødvendige ordninger tilhører kirken selv". Ut fra dette prinsipielle ståsted er det ikke vanskelig å slutte seg til at ordningene har "betydning for samholdet og enheten i kirken, og kirkens tjenere kan ikke uten videre sette seg ut over det som gjelder for kirken som helhet". Presten har ingen generell myndighet til å regulere fellesskapets ordninger etter egne meninger.

Vår nåværende kirkerett - som bygger på en vanhellig allianse mellom kirke og stat - er ikke gitt av "kirken selv" ut ifra dens selvforståelse. Hvis en ikke ser at dette utgjør noe av grunnproblematikken i de aktuelle prestesakene, står en i fare for å miste proporsjonene og gjøre sakene om til disiplinærsaker. Hvordan tilrettelegger Bispemøtet forholdet mellom Kirkens Orden og kirkens ordninger?

Kappe- og kravedommen

Borg biskop understkreker sterkt at den eneste grunnen til at han anbefaler tap av "kappe og krave" er hensynet til Borge menighet. Det er ikke Nessas abortmotstand, heller ikke metoder og midler i denne som har gjort det nødvendig. I Fredrikstad Blad 3. okt. fritar han seg for ethvert ansvar for selve avsettelsesdommen. Ved å skille mellom Lagmannsrettens dom og sine egne beveggrunner til å frata Nessa kappe og krave, oppnår han å gjøre saken om til en sak som utelukkende dreier seg om denne prestens "skismatiske handling" ved å etablere et konkurrerende gudstjenestefellesskap. Bispemøtet synes å ville fastholde en slik argumentasjon og det er ikke vanskelig å følge deres resonnement dersom de lykkes i å fraskrive seg ansvaret for at saken ble reist og at dommen ble slik den ble. Men nå er det et faktum at dommen er en direkte konsekvens av Borg biskops initiativ og entydige vitnesbyrd i rettssalen, godt støttet opp av daværende domprost. Og utgangspunktet for konflikten var prestens forkynnelse på en 17. mai gudstjeneste. Deretter har saken spisset seg til og mange uvettige ting er blitt gjort på begge kanter. Men Biskopen kan ikke si seg fri fra ansvaret for at hele fikk utvikle seg slik det gjorde. Suspensjonen ble støtet til en splittelse også i det ytre, med etableringen av alternative gudstjenester. Nessas gudstjenesteforsamling er derfor ikke noen "valgmenighet", slik biskopen antyder, men en direkte konsekvens av at presten ble suspendert på et grunnlag som mange i menigheten ikke kunne akseptere. Situasjonen i Borge er ikke skapt ved noen bevisst skismatisk handling av en prinsipielt skismatisk person. Heller ikke er den et uttrykk for noen prinsipiell støtte til tanken om "valgmenigheter". Splittelsen i Borge menighet har et langt mer komplisert forløp enn dette og representerer et stadig kall til begge parter om forsoning og synliggjøring av Kirkens enhet. Dersom det er slik at det kun er splittelsesproblemet i Borge menighet som er biskopens beveggrunn, er det grunn til å spørre om han ville tatt noe initiativ til å ta kappe og krave fra Nessa om dommen hadde gått i Nessas favør. Eller er det ikke slik at en rettskraftig dom var forutsetningen for en kappe- og kravedom og at Borg biskop egentlig fikk det som han ville?

I den grad det lykkes å isolere situasjonen i Borge til å gjelde spørsmålet om en prests rett til å være prinsipielt skismatisk i forhold til kirkens ordninger, vil Bispemøtet lykkes i å få almen tilslutning til sitt forsvar for framgangsmåten til Borg biskop. Derimot vil en vilje til å se prosessforløpet i et noe videre perspektiv; måtte føre til en mer nyansert forståelse og dermed også til en sterkere selvkritisk holdning.

Kirken har et klart ansvar for den dommen som er avsagt. Den bad om den og den fikk den. Og dommen danner en nødvendig forutsetning for biskopens beslutning om å frata presten ordinasjonsrettighetene. Det får en stå ved.

Det kan heller ikke være uinteressant for Bispemøtet å se nærmere på de premisser som Lagmannsretten opererer med som grunnlag for domsslutningen. Deler f.eks. biskopene det synet på bispeembedet og på forholdet mellom biskop og prest som retten her refererer?

Ordinasjonen

Hvilken ordinasjonsforståelse er det så som ligger til grunn for kappe- og kravedommen? Her skaper dokumentet adskillig forvirring. Hva er Kirkens ordinasjon? Gir den noe utover de rent kirkerettslige fullmakter som i og for seg godt kan gis skriftlig uten noen gudstjenestelig handling etter apostolisk forbilde? Kan den retten som en får gjennom den karismatiske handling ved håndspåleggelse og bønn om Åndens gaver, strykes vekk ved et pennestrøk i en biskops betenkning til departementet? Hva er det i tilfelle Nessa har mistet (eller blitt fratatt) som han kan få tilbake ved en tilsvarende byråkratisk handling? Biskopen har; med Bispemøtets velsignelse, gjort Ludvig Nessa til lekmann. Eller er det en gal forståelse av det som har skjedd? Men hvordan kan han så få tilbake sine prestelige fullmakter uten å bli reordinert for Guds ansikt og med biskopens bønn og håndspåleggelse?

Det er mye uorden på dette punktet i vår kirke for tiden. Mennesker settes, for kortere eller lengre tid, til å utøve full prestetjeneste uten ordinasjon, kun på bakgrunn av biskoppelige "fullmakter". Hvilken ordinasjonsforståelse ligger under en slik praksis?

Mon det ikke er slik at det her er handlet overilt og uten den nødvendige teologiske gjennomtenkning. Vi har forståelse for at en biskop i helt spesielle situasjoner må ha rett til å avgrense en prests utøvelse av sine kirkelige fullmakter innenfor både tidsmessige og geografiske grenser. Men det er noe annet enn å ta ordinasjonsfullmaktene fra ham. Det kan kun gjøres på bakgrunn av kvalifisert læremessig og etisk kjetteri. Her må Bispemøtet finne seg i at vi anmelder grunnleggende motforestillinger uten at dette straks tolkes som utidig opposisjon. Her går det på selve fundamentet for vår tjeneste som prester i vår kirke. Til nå har Kirkens embede fungert som noe av et Kirkens "Magna Carta" - et frihetsbrev som gir presten frimodighet til å forkynne Guds ord uavkortet og utfordrende inn i aktuelle situasjoner, uavhengig av falske menneskelige hensyn. Tapet av ordinasjonfullmaktene skaper usikkerhet og mismot i en situasjon da Kirken trenger modige og frimodige vitner. Kappe- og kravedommen, sett i sammenheng med Lagmannsrettens autoritære forståelse av forholdet mellom en biskop og en prest, har skapt en alvorlig tillitskrise som vi nå er nødt til å gjøre noe med for Kirkens skyld.

Men da må vi sammen finne fram til et felles språk og en måte å møte legitim kirkelig opposisjon på som ikke fungerer autoritært og provoserende.