Ortodoksien og skriftsyn-problematikken

Å nevne ortodoksi-tidens lutherske teologi i forbindelse med skriftsynproblematikken er nærmest ensbetydende med å kalle frem for manges bevissthet etiketten "mekanisk inspirasjons-teori". Men en slik klisjémessig og misvisende karakteristikk av et helt århundres grundige arbeid med bibelsyn-spørsmål er uforsvarlig. Dessuten har vi ikke råd til å avvise disse teologene så lettvint. Vi lever i en teologisk epoke som er mer utarmet enn noen tidligere med hensyn til det som var de ortodokse teologers store patos: Å gjøre alvor av Skriften som guddommelig kilde og enestående norm for teologi og forkynnelse.

Professor i systematisk teologi ved Concordia Seminary i St. Louis, Robert D. Preus, har foretatt en inngående undersøkelse av ortodoksiens teologi. Hans fremstilling "The Theology of Post-Reformation Lutheranism" I-II fortjener å få adskillig større oppmerksomhet enn den gjorde da den forelå for noen år siden. Det første bindet inneholder "A Study of Theological Prolegomena", og det andre behandler "God and His Greation". Concordia Publishing House, St. Louis/London 1970 og 1972.)

Det er naturligvis første bind som har hovedinteresse i denne sammenhengen. Men samtidig skal det understrekes hvor verdifullt det er at vi har fått en slik fremstilling nettopp av ortodoksiens lære om Gud og skapelsen. Forfatteren har her tatt for seg områder som ikke tidligere har vært gjort til gjenstand for spesielle undersøkelser. Han har dermed bidratt til å gi et mer fullstendig og avbalansert bilde av ortodoksien. Samtidig har han gjennom denne fremstillingen formidlet adskillig innsikt i den dogmatiske metodologi som var karakteristisk for de ortodokse teologene.

I bind I plasserer Preus først ortodoksi-tidens (fra 1578, da Konkordieformelen forelå, til ca. 1725) teologi i forhold til den lutherske reformasjon. Dette gjør han bI. a. under synspunktet "A Conservative Attempt to Preserve the Evangelical Legacy of Luther's Reformation". Dernest inndeler han ortodoksiens epoke i tre perioder, nemlig "The Golden Age of Orthodoxy", "High Orthodoxy" og "The Silver Age of Orthodoxy". Videre omtaler han ca. 25 - av de ca. 100 - teologer som kan komme på tale i denne sammenhengen, for så å ta for seg mer inngående Hyperius, Chemnitz, Chytraeus, Gerhard, Hunnius, Calixt og Calov. Fra disse siste gir han en fremstilling av en rekke fundamentale prinsippspørsmål. På bakgrunn av dette kommer så selve hoveddelen "The Doctrine of Scripture", hvor forfatteren gir en sammenfattende og systematisk fremstilling av de vesentlige linjer i de ortodokse teologenes skriftsyn under stikkord som: Skriften som teologiens kilde, Skriften som Guds ord, Skriftens inspirasjon, autoritet, tilstrekkelighet, klarhet, fortolkning, pålitelighet og virkekraft.

Det er ikke noe mindre enn et kjempearbeid som ligger til grunn for dette verk av Preus. Det er få teologer forunt - også fagteologer - å drive primærstudier i en så overveldende stoffmengde som ortodoksi-tidens teologi. F. eks. er det ikke hvermanns sak å trenge inn i bindsterke verker på latin. Forfatteren har sikkert rett i at ingen periode i den lutherske teologis historie er så lite kjent ved direkte studier som ortodoksien, samtidig som nettopp denne har hatt enorm betydning for problemstillingen i luthersk teologi alltid siden. (Preus bemerket for en del år siden under en teologisk konferanse her i Norge med tanke på sine erfaringer m.h.t. vår tids kjennskap til de ortodokse teologene: "Nobody knows them, everyhody hates them.")

Preus har ved dette verket gjort det mulig for oss å få bred og dokumentert kunnskap om en uhyre interessant og viktig del av vår lutherske arv. Vi får innsikt i hvordan disse teologene virkelig bygger opp sin argumentasjon. Vi oppdager at det som vanligvis blir utgitt for å være en treffende beskrivelse av deres skriftsyn, i realiteten bare er et ledd i et paradoks som de i ærhødighet for Skriften fastholder, uten å gjøre krav på å kunne tilrettelegge det i et logisk utglattet system. Vi blir imponert over deres bibelkunnskap, bibelinnsikt og fortolkning. Vi skjønner at flere av de problemer som såkalt moderne teologi innbiller seg at er av ny dato, har de ortodokse teologene tatt opp til grundig behandling. Det som kanskje vil overraske mange aller mest er å oppdage at ortodoksiens teologet ikke bare var opptatt av "tørre" teoretiske systemer, men at de med sin reologi ville tjene forkynnelsen av Guds levende, virkekraftige ord til personlig tro, omvendelse og frelse. Lære og liv var for dem ikke motsetninger, men organisk enhet.

Preus er ikke blind for de svakheter som hefter ved visse sider av ortodoksiens teologi, og han unnlater ikke å gi uttrykk for dette. Men det som dominerer bildet for ham er det overveldende verdifulle materiale han kan hente i denne teologien. Med rette hevder han at en slik innstilling neppe er det dårligste utgangspunktet å gå til studiet med.

Dette verket av Preus bør få en stor leserkrets. Det kan bidra til en rehabilitering av de ortodokse teologene og åpne våre øyne for en verdifull arv vi nesten ikke har registrert. Og det kan bli en impuls til fruktbar samtale om skriftsynspørsmålene og til nye oppdagelser i Skriftens storhet og herlighet!