Participation in Heavenly Worship

Sverre Elgvin Lied,

Participation in Heavenly Worship: From Apocalyptic Mysticism to the Eucharistic Sanctus.

Studia Traditionis Theologiae 50.

Turnhout: Brepolis,

2022.

238 s.

Som en del av nattverdliturgien inviteres vi til å ta del i den himmelske lovprisning av Guds hellighet som profeten Jesaja observerte (Jes 6,3), og det understrekes i liturgien at dette er noe Guds menighet i himmelen og på jorden gjør sammen. Den som er interessert i den historiske bakgrunn for dette ledd i liturgien, kan med fordel ta for seg denne boken. Den er en bearbeidet versjon av en doktoravhandling som opprinnelig ble lagt fram til disputas ved VID/MHS i Stavanger i 2016 (for ordens skyld: Denne anmelder var ikke involvert ved den anledning, hverken som opponent eller veileder). Forfatteren er nå sokneprest i Feda og Fjotland, og ellers kjent som styreleder i Frimodig kirke.

Målsettingen for avhandlingen er å undersøke hvordan tanken om nattverdfeiringen som deltagelse i den himmelske gudstjeneste først slo rot i den kristne kirke. Dette er velkjent som et motiv fra det 4. århundre av, men her får vi vite hvordan dette kommer til uttrykk i tekster fra før konsilet i Nikea. Bakgrunnen finner Lied i det han identifiserer som jødisk apokalyptisk mystikk i tekster fra det andre tempelets periode, altså perioden fra tempelets gjenoppbygging etter eksilet og fram til ødeleggelsen i år 70. Det er altså etter hans oppfatning apokalyptikk og eskatologi som er utgangspunkt i større grad enn platonsk inspirerte tanker om det jordiskes delaktighet i det guddommelighet, selv om grensene her i praksis kan være vanskelig å trekke og det også skjer en viss endring gjennom den perioden han undersøker.

De tekstene Lied trekker fram, er tekster av Ignatius, Ireneus, Clemens av Aleksandria og Origenes, altså de kjente og sentrale kirkefedre fra denne perioden. I tillegg har han trukket fram den såkalte Apostoliske kirkeordning, som er en anonym gruppe av tekster som forskningen har vært lite opptatt av, men som Lied fortjenstfullt trekker fram. Allerede Ignatius forstår kirken som Guds tempel og gudstjenesten som menighetens deltagelse i Kristi evige, eucharistiske offer, men han er lite opptatt av gudstjenesten som delaktighet i den himmelske gudstjeneste. Det samme gjelder tekstene i Den apostoliske kirkeordning. Ireneus’ forståelse av frelse som guddommeliggjøring åpner for en noe større vektlegging av dette perspektivet, men det er fremdeles eucharistien som foregripelse av den eskatologiske forening av Gud og mennesker som har hovedfokus. Dette motivet finnes også i gnostiske kilder, men hos Ireneus er dette tydeligere forstått slik at Gud hever alt det skapte opp til fellesskap med seg.

Hos Clemens er det en tydelig forening av apokalyptiske og platonske motiver i hans forståelse av sjelens oppstigning til Gud og delaktighet i englenes tilbedelse. Det er primært relatert til individets åndelige vekst og tilbedelse, men har også konsekvenser for forståelsen av fellesskapets gudstjeneste. Den forstås av Clemens generelt som oppstigning til og fellesskap med den himmelske tilbedelse, selv om det nok er den som for sin egen del har tilegnet seg dette, som forstår det best.

Origenes er mindre opptatt av å fortolke og utlegge liturgien enn han er av å gi en bibelutleggelse som fokuserer på tekstenes åndelige betydning. Likevel har han en klar forståelse av at gjennom bønn forenes med felleskapet av englene og de hellige. Forståelsen av gudstjeneste som et fellesskap mellom dem på jorden og dem i himmelen er derfor tydelig hos Origenes. Men han er mer opptatt av englenes nedstigning enn av de troendes oppstigning; det er derfor ifølge Lied riktigere å si at vi hos Origenes har en forståelse av englenes delaktighet i den jordiske gudstjeneste enn omvendt. I en avsluttende oppsummering understreker Lied at de primært er hos Clemens og Origenes vi finner tanken fellesskapets gudstjeneste som noe som foregår i en forening med englenes og de helliges gudstjeneste.

En forskjell mellom jødisk og kristen gudstjenesteforståelse er at en i jødisk sammenheng ikke taler om offer i forbindelse med den himmelske gudstjeneste, mens relasjonen til Kristi offerdød gjør at dette motivet naturlig melder seg i en kristen kontekst. Her tenker man seg altså at en gjennom feiringen av eucharistien er delaktig i Kristi frambæring av seg selv som et offer i den himmelske helligdom. Inkluderingen av lovsangen fra Jes 6,3 som en del av liturgien skjer primært i det fjerde århundre, men det fins ifølge Lied forløpere fra slutten av det tredje århundre fra Syria og Egypt.

I et avslutningskapittel kommenterer Lied så kort det som skjer i det fjerde århundre da kirkens situasjon endret seg fra undertrykt minoritet til sosialt akseptert trosfellesskap, og mange flere enn før søkte til dens gudstjenester. Liturgien ble da både rikere og mer enhetlig, og Sanctus fra Jes 6,3 ble et fast ledd. Dermed ble også den felles jordisk-himmelske lovprisning en fast del av liturgien. Dette utfoldes også i homiletisk litteratur fra denne perioden, og Lied gir eksempler på dette fra Theodor av Mopsuestia, Johannes Chrysostomos og Ambrosius. Dette er altså felles for både greske (både antiokensk og aleksandrinsk) og latinske tradisjoner.

Lied er en troverdig reisefører gjennom dette landskapet. Han kjenner både primærkildene og forskningen, og når han må ta stilling til forskeres ulike fortolkninger, gjør han det på en balansert og velbegrunnet måte. Han er ikke selv en tilhenger av de dristige hypoteser; han går aldri lenger enn at han er sikker på at han har god dekning i de relevante kildene. Av og til kan en som ikke selv er ekspert på førnikensk liturgihistorie synes at problemstilling er litt snever og konklusjonene litt vel forsiktige; det kunne kanskje av og til ha vært rom for noe mer dristighet på grunnlag av de større linjer i forfatterskapet til de kirkefedre han undersøker. Men vi har mer enn nok av (forsøk på) PhD-avhandlinger hvor problemstillingen i utgangspunktet er for omfattende, så Lied har gode grunner for å gjøre det han gjør. Den som ønsker å fordype seg i den tidlige kirkes liturgihistorie, finner derfor kyndig og kompetent veiledning i denne avhandlingen.

19.4.2023

Knut Alfsvåg