Partnerskapsloven kom inn bakveien i Bispemøtet - hva blir følgene?

FBB-nytt: LEDER

Nr. 2, Juni 1998, 35. årgang

Arvid Tångberg:

Partnerskapsloven kom inn bakveien i Bispemøtet - hva blir følgene?

Da loven om registrert partnerskap for homofile ble innført i 1993, var flertallet av biskopene i mot dette. De så det som en ny samlivsinstitusjon som står i konkurranse og motsetning til familien, som er Guds gode ordning for samlivet og samfunnet.

I bispemøteuttalelsen fra 1995 og 1997 er derimot det registrerte homofile partnerskap en stilltiende godtatt forutsetning for invitere homofile til å gå til Herrens nattverd.

En slik forskyvning av synet på homofili kan bare forstås som uttrykk for at biskopene har foretatt en betydningsfull snuoperasjon i kirkens totusenårige vurdering av homofilt samliv som synd. Det viktigste signalet fra biskopene er nettopp deres unngåelse av begrepet synd i uttalelsene. I uttalelsen fra 1997 godkjenner de også sameksistensen av ulike syn på homofilt samliv i kirken. De erklærer uttrykkelig at spørsmålet ikke er så viktig at det splitter kirken. Det medfører ikke at mindretallets syn kan kalles vranglære. Det dreier seg bare om en uenighet, mindretallet må bare arbeide videre for aksept for sitt syn.

Vern om "den apostoliske lære"?

De biskopelige uttalelsene må mottas og vurderes med største alvor. Biskopene har nemlig først kommet til sine konklusjoner etter lange kirkelige debattrunder og utredninger. Det er mulig å trekke linjene i debatten helt fra bispemøtet 1977 til bispemøtet 1997. Det er ment som avgjørende læreuttalelser fra en gruppe som ønsker å verne "den apostoliske lære", som biskopenes tjenestereglement poengterer.

Da blir spørsmålet om bispeuttalelsene virkelig samsvarer med apostlenes lære i Den hellige skrift og de bekjennelsesartikler menighetens lærere og tilsynsmenn er forpliktet på i sitt ordinasjonsløfte for Guds åsyn.

Tilsynsmenn "må holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren.

Enhver kristen har rett og plikt til å "prøve åndene om de er av Gud" (1 Joh 4:1). Menigheten har rett til å prøve sine tilsynsmenn om de er "ulastelige" (1 Tim 3:10). De "må holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren,..."(Tit. 1: 5-9) Vranglærere må formanes og vises til rette (1 Tim 4:7; Tit 3:10). En skal holde seg unna slike (Rom 16:17-18). De som lærer rett og tjener vel, skal derimot aktes dobbelt (1 Tim 5:17).

Ingen må tro at det har vært morsomt for flere av oss å foreta en uavhengig prøving av det biskopene har kommet frem til i sine uttalelser. Likevel er det ikke rett å holde konklusjonene våre for oss selv. Det dreier seg om et viktig etisk spørsmål, men selv for en uerfaren bibelleser vil biskopenes ord om homofili fortone seg som uklare og tildels i skarp motsetning til Skriftens egne ord.

Den apostoliske lære er helt umisforståelig.

Den som ønsker finne positive uttalelelser til støtte for homofili i Bibelen, vil lete forgjeves. Både Det gamle og Det nye testamente uttaler seg entydig advarende og fordømmende mot alle homofile handlinger. Den som gir seg inn i homofilt samliv, kommer under Guds dom. Den apostoliske lære er helt umisforståelig. Paulus beskriver homofil atferd som skammelige lyster, utukt, usømmelighet i strid med naturen (Rom 1:26-28). Homofilt samliv er ikke mer syndig enn andre synder som griskhet, misunnelse og usannferdighet, men det er en synd.

"...hor og annet som ikke tør nevnes..."

I forklaringen til det 6.bud formaner Luther at ekteskapet må holdes i ære, men ikke til forkleinelse av enslig stand. Luther forteller om hor og annet som ikke tør nevnes, slik han kjenner det fra klosterlivets påtvungne sølibat. Jesus forkynte heller ingen "mellomløsning" mellom enslig og gift stand (Matt 19).

Det går i alle tilfelle ikke an for menigheten å godta det Gud fordømmer. Menighetens oppgave er å forkynne Kristi tilgivelse og peke på det nye liv tilbys alle angrende syndere. Avgudsdyrkere, tyver og utuktige arver ikke Guds rike om de ikke vender om. Men det er fullt ut mulig for syndere å få et nytt liv i Kristus i de helliges samfunn. "Slik var det en gang med noen av dere", sier Paulus til den brokete korintermenigheten (1 Kor 6:11).

Den kristne forkynner og sjelesørger som ikke kaller synden "synd", bedrar synderen og tilslører at han har et problem i forhold til Gud som gjelder fortapelse eller frelse. Dessverre virker bispeuttalelsene nettopp tilslørende og villedende fordi de bare taler om uenighet uten å ta frem syndsbegrepet og evighetsalvoret som knytter seg til det.

Kirkeretten skal brukes til å verne om den rette lære.

Hvem kan bedømme og korrigere biskopenes nye lære om homofili? Biskopene ønsker å belære prester som påpeker feilene i bispeuttalelsene og ikke vil stille opp til høymesse med biskopene når de kommer på besøk. Disse brysomme prestene skal bringes til taushet ved disiplinære tiltak. Kirkedepartementet med sitt apparat av jurister kobles inn. Det legges opp til avskjedssaker. Episodiske "tjenesteforsømmelser" skal gi grunnlag for å kvitte seg med prester som en sjelden søndag nekter å stå foran Herrens alter sammen med biskopen. Det er som om kirkeretten ikke skulle brukes til å verne om den rette lære, men motsatt: å rive ned troens grunnvoll.

Det er en anerkjent del av biskopenes tjenesteplikt å holde tilsyn med prestenes forkynnelse og virke. Har de grunn til det, kan de koble inn lærenemnda og rettsapparatet mot usømmelig liv og lære hos sine prester. Men hvilken instans kan gripe inn om biskopen selv fører falsk lære? Det finnes så vidt jeg kan se ingen annen formell instans enn den § 16 i Grunnloven taler om, Kongen. Kirkestatsråden kan derfor i det minste nekte å ta i mot anbefalinger fra biskopene i en sak der de med urette hevder sin egen prestisje. Prestene som protesterer mot vranglæren hos biskopene, er lydige mot sitt ordinasjonsløfte og art. 28 i Den augsburgske bekjennelsen. Biskopene forsvarer ikke sannheten, men sin selvlagde usanne lære ved å drive kirketukt mot prester som setter Guds ord over menneskelige ordninger i kirken.

Gud være lovet at vi har Bibelen og kan lese og forstå den selv! Bibelen taler klart og tydelig om synd og nåde. Vi trenger ikke biskoper som motsier Guds ord om frelsen og fortapelsen. Vi vil heller ikke bruke dem i utrengsmål.

Vi trenger tilsynsmenn som taler som Guds ord og stiller seg selv under Gudsordets tilsyn.