Pavens «velsignelse»: Hva med menneskets synd?

Reaksjonene på pave Frans' støtte til velsignelse av homofile par og de som lever i «irregulære» parsituasjoner, er i ferd med å splitte Kirken. Ikke minst stiller katolske kirker i Afrika seg sterkt avvisende til den pavelige nyorientering, mens liberale katolikker i Europa og Nord-Amerika jubler. I Deklarasjonen Fiducia Supplicans (fra Troskongregasjonen (18.12.23) ble endringen begrunnet ut fra den nye teologien om velsignelse, som pave Frans har utviklet under sitt papat.

Ifølge Fiducia Supplicans (1) mottar det bedende og trofaste gudsfolk velsignelsens gave, som flommer fra Kristi hjerte og gjennom hans kirke til verden. Jesus Kristus, hans egen Sønn, er den store velsignelsen og store gaven fra Gud. Han som har frelst oss alle, er en velsignelse for hele menneskeheten. Han er det evige Ord som Faderen har velsignet oss med, «mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). Som Paulus sier: Han er Ordet, som ble «kjød», ofret for oss på korset. Slik formuleres i kortform de dogmatiske forutsetninger for pavens velsignelsesteologi.

Det gis en mangfoldig bruk av velsignelser. Velsignelser leder oss til å se Guds nærvær i alle ting, til å søke ham, elske ham og tjene ham, heter det i Deklarasjonen (8). Her reflekteres katolsk skapelsesteologi.

Men det som blir velsignet, må være i samsvar med Guds vilje. Det syndige bør ikke velsignes. Velsignelsen skal heller ikke legitimere samliv i strid med Kirkens lære om ekteskapet, dvs. homofilt samliv og samliv utenfor ekteskapets rammer. Disse kravene gjelder velsignelser ved riter offisielt fastsatt av Kirken (9–11).

Men pavens viktigste anliggende, som altså Deklarasjonen følger opp, er å introdusere en utvidet bruk av velsignelser. De kan også gå ut over den kirkelig – institusjonelle rammen som gjelder for offisiell liturgi. Denne utvidelsen blir teologisk begrunnet ut fra troen på den ubetingede kraft i Guds kjærlighet (12).

I Deklarasjonen utmyntes denne troen emansipatorisk og antiinstitusjonelt, når det heter at i kirkens tjeneste må vi ikke bare «avvise, forkaste eller ekskludere», men fremfor alt vise «pastoral charity», dvs. omsorg og barmhjertighet uten begrensninger (13). Jeg vil bemerke at alternativet virker imidlertid ideologisk konstruert.

Å bringe Guds kjærlighets kraft til menneskene er kirkens grunnleggende misjon, velsignelsen tjener denne misjonen. Gud har gjennom Kristus gitt Kirken makten til å velsigne. Velsignelsen gis til mennesker som bringer den videre til sine naboer. Den omsettes i moralsk praksis, i inkludering, solidaritet og innsats for fred. Dette er et positivt budskap til trøst og om omsorg, og det gir mot. For velsignelsen uttrykker Guds nådefulle omsorg og Kirkens moderlighet, som motiverer de troende til å ha de samme følelser som Gud, til sine brødre og søstre (19).

Det vi møter i Deklarasjonen er en gudstanke, en frelseslære og en oppfatning av kirkens misjon som kan bestemmes slik: Gud er den absolutte kjærlighet, og hans kjærlighet skal gjennom Kirken bringes til menneskene som en velsignelse som utløser kjærlighet blant dem, som igjen virker fellesskap, omsorg og solidaritet.

Når mennesker ber om velsignelse, så er det en innstendig bønn om Guds hjelp til å «leve bedre», og et uttrykk for tillit til at Faderen kan hjelpe dem med det (21). Det vi her møter, er en humanistisk, sosialetisk oppfatning av Guds kjærlighet og dens virkning i verden.

Men det etterlater viktige spørsmål hos den som bygger sitt trosliv på læren gitt i Skrift og tradisjon.

Hva med menneskets synd? Spørsmålet er tatt opp i Deklarasjonen: Ved å ta imot velsignelse blir menneskets hjerte «disponert» for å bli forvandlet av Gud. Og vi er langt mer verd for Faderen enn all synd vi kan gjøre, for han er far og mor, ren kjærlighet, og han har alltid velsignet oss (27). Her er ingen dom over synden, krav om omvendelse, oppgjør og nytt liv.

I stedet utmyntes syndsoppfatningen i liberalistisk moralisme: Med klar adresse til ortodokse, som vil være trofaste mot den overleverte tro og lære, gjøres det gjeldende: Å fastholde visse «læremessige skjemaer» leder til fariseisme, autoritær elitisme og moralisme, og slikt kan føre til at noen nektes «velsignelse» av moralske grunner.

Velsignelse gis uten at det stilles moralske krav. Ut fra slike teologisk-etiske forutsetninger blir det «fariseisk» og «autoritært» å nekte velsignelse av homofile par. Å skjelne mellom privat og offentlig velsignelse, offisiell liturgisk og tilfeldig/hemmelige osv., som så mange har vært opptatt av, er i Deklarasjonen av liten eller ingen prinsipiell betydning og allerede uten betydning i praksis.

Deklarasjonen innledes med anførsel av flere dogmatisk læresannheter, som f.eks. inkarnasjonen (1). Disse blir for knapt og uklart formulert. De kan bety så mangt. Man må spørre etter hvilken betydning de har for Deklarasjonens fremstilling av den pavelige velsignelsesteologi – dens gudstanke, troen på Guds forhold til verden, kirkens liv, oppfatningen av kristen etikk og det nye liv.

Om man mener at velsignelsesteologien reflekterer grunnleggende bibelske sannheter om Gud, hans forhold til verden, inkarnasjon osv., så stemmer ikke det. Her er skapelse, men intet syndefall, heller ingen dom over synden. Ikke noe om Kristi forsonende lidelse og død for oss på Golgata til frelse fra våre synder. Det nye livet i Kristi etterfølgelse, i tro og lidelse under Kristi kors er erstattet av borgerlig religiøsitet og moderne moralisme.

Her er intet om dåpens sakramentale fornyelse ved død og liv i Kristus. Intet messeoffer som forsoner oss med Faderen og trekker oss inn i Kristi offer til død og nytt liv. Intet skriftemål. Ikke noe om «de to utganger».

Deklarasjonens overordnede formål er å legitimere kirkelig velsignelse av homofile mennesker som lever i parforhold. Legitimeringen må da skje uten at Kirkens lære om kjønn, samliv og ekteskap raseres. Deklarasjonen forsikrer at etablert lære på dette felt ligger fast.

Men samtidig skjer homolegitimeringen ved hjelp av en lære som ikke er forenlig med Skriftens og tradisjonens lære om Gud, inkarnasjon, Kristi forsoning og nytt liv under korset. Dette har store deler av Kirkens åndelige lederskap innsett og derfor avvist den pavelige homolegitimering.

Det paven demonstrerer for oss, er at grunnleggende og åpenbart kristen lære må dekonstrueres eller legges til side når man går inn for kirkelig homolegitimering.

Av Bernt T. Oftestad, professor emeritus, MF

(Tidligere publisert i Dagen)