Per Kørner til minne

Axel Kørner hadde lærerskole, men var deretter blitt teolog. Da Per var liten, var faren overlærer på Sørkedalen skole i Vestre Aker. Under okkupasjonen ble lærerstanden utsatt for press til innmelding i det nazistiske Norges lærersamband. Axel Kørner nektet – og mistet stilling og husvære. Familien måtte bo på ei stue og et kjøkken, og faren fikk jobb hos godseier Løvenskiold. Smågutten Per måtte hjelpe til med matauk og annet arbeid.

Lærernes og prestenes kamp gikk side om side og hand i hand. Etter opplesningen av dokumentet Kirkens Grunn ble en rekke prester forvist, fengslet, gitt taleforbud eller på annen måte hindret i å utføre tjeneste på vanlig vis. Biskopene og Den midlertidige kirkeledelse prøvde å skaffe vikarer. 2. juli 1944 ordinerte Hålogaland-biskopen Wollert Krohn-Hansen i skjul 18 prestekandidater på Helgøya i Mjøsa, der han selv var forvist. En av de 18 var Axel Kørner, som ble sendt til Finnmark, der han vikarierte i flere prestekall før evakueringen. Familien ble gjenforent på Toten folkehøyskole sammen med evakuerte samiske familier.

Etter krigen ble faren prest i jordbruksbygda Beitstad i Nord-Trøndelag, og da Per var i konfirmasjonsalderen flyttet familien til Sømna i Sør-Helgeland, der faren virket i sytten år som avholdt og respektert sokneprest. I prestegarden var det stadig gjester, og huset gjenlød av sang og musikk.

Per Kørner har selv fortalt at han som tenåring kom i opposisjon til kristendommen han var opplært i, men Herren slapp han ikke, og han kom tilbake til troen. Etter en påskeleir på Karihaug leirsted stod tjueåringen fram med en frimodig kristen bekjennelse. Etter examen artium og militær befalsutdanning på Trandum kom han til Misjonsskolen i Stavanger som tjuetreåring. Avsluttende embetseksamen tok han ved Menighetsfakultetet vårsemestret 1965. Av 21 kandidater fikk Kørner og fire andre hovedkarakteren Laudabilis. Da studietida slik var over, hadde misjonskandidaten Misjonsselskapets tillatelse til å gifte seg. Endelig kunne Per og den fire år yngre Sonja Elise, f. Dalmo, fra Krokå i Brønnøy få hverandre. Samme år ble Kørner ordinert til misjonsprest, og etter studieopphold ved Lutheran Theological Seminary i St. Paul, Minnesota, samtidig som han var prest og søndagsskolelærer ved Mindekirken i Minneapolis, ble kursen i 1966 satt det sørlige Afrika for språkstudium og deretter menighetsarbeid i Swaziland. Fra 1970 ble det undervisning i hebraisk, gresk og Det nye testamentet ved presteskolen Lutheran Theological College på Umpumulo i Natal, Sør-Afrika. Umpumulo hadde utviklet seg til et luthersk senter. Misjonsselskapet hadde her ansvar for et par farmer som det falt i Kørners lodd å bestyre. Han startet en stor sukkerfarm, som ble en økonomisk suksess og gav arbeid til mange, men også gav Kørner mye å gjøre ved sida av lærergjerningen. Han rapporterte fra konflikten mellom kirke og stat som fulgte av apartheidpolitikken (Dagen, kronikk 23.10.1968; sml. 29.04.1974, s. 8). Han følte sterkt med de undertrykte og underbetalte fargede. Og solidariserte seg med det standpunkt at apartheidpolitikken var uforenlig med kristendom. Kørner vant respekt og tillit både i Zulukirken og blant sine misjonærkolleger. Fra 1973 til han forlot Sør-Afrika i 1978 var han tillitsmann for dem. Kursen ble igjen satt for Sør-Helgeland og Brønnøy, Sonja Kørners heimstad, der også hans mor bodde. Det ble nå et par års tjeneste i Misjonsselskapets heimearbeid, især i Helgeland krets.

Det var i denne perioden, da jeg var sokneprest i Tjøtta og Vevelstad, jeg ble kjent med Per. Han gikk inn i vikaroppgaver i prostiet, men han kunne også spille orgel. Faktisk opplevde jeg å ha Per Kørner både som vikarierende prost og som vikarierende organist.

I 1981 ble Kørner utnevnt til sokneprest i Strandebarm og Varaldsøy. Sju uker tidligere var han som eneste søker blitt utnevnt til res. kap. i Lyngen, i Strandebarm var det flere søkere, men alle instanser innstilte Kørner som nr. 1. Så han var sterkt ønsket da han kom til bygda, og han fant seg til rette. Som han prekte på zuluenes språk i Afrika, tilpasset han seg i Hardanger med å bruke nynorsk.

På denne tida var Børre Knudsen-saken under oppsegling. Kørner stilte seg ved Knudsens side og sa klart at dersom ikke fri abort ble avskaffet, måtte kirken bryte med staten (Dagen, 09.02.1982, s. 15). Da Børre Knudsen tapte saken i høyesterett høsten 1983, solidariserte Kørner seg med han og fulgte handlingsmønsteret fra kirkens kamp mot en nazifisert stat i 1942, det mønstret Børre Knudsen også hadde valgt. De fortsatte som prester i menigheten, men tok ikke imot lønn fra staten, var ikke lengre vigselsmenn og tok ikke imot post fra staten. Sterk støtte fikk Kørner, som hadde fått solid inngang i menigheten, av soknerådsformann Lars G. Gravdal og andre. Men han fikk også motstand. Mer enn Børre Knudsen opplevde lokalt i Balsfjord, noe som hadde sammenheng med at det ble dannet en arbeidsgruppe mot embetsnedleggelsen. Men biskop Thor With holdt handa si over Kørner, som fortsatte som prest i menigheten med økonomisk støtte fra mennesker som forstod kampen. De forvaltningsmessige virkninger av embetsnedleggelsen var så begrensede at statsråden forsikret at det ikke var en akutt situasjon i sokneprestembetet. Likevel ble det atskillig vanskeligere etter fire år, da Per Lønning overtok som biskop i Bjørgvin. Lønning hadde mange år tidligere i protest mot abortloven fratrådt sitt statlige embete i Borg, ”nettopp for å bevare en biskops åndelige myndighet”, som han skrev. Men da Kørner på en varsom måte gjorde det klart at den av abortstaten tolv år senere utnevnte Lønning ikke hadde hans tillit, måtte Kørner bort, mente Lønning. Det gikk ikke lenge før staten på Lønnings anbefaling gikk til avskjedssak mot Kørner. I Hardanger heradsrett ble han så fradømt embetet 08. desember 1988. Dommen ble stadfestet i Gulating lagmannsrett 22. februar 1990, og samme år sa høyesteretts kjæremålsutvalg nei til at saken skulle føres for høyesterett. Det var etter dette Børre Knudsen og Ludvig Nessa dannet det frie Strandebarm prosti med eldstemannen Kørner som sin prost. Den lokale støtten til Kørner var sterk, men i august 1991 ble det innsatt ny prest i Strandebarm, og Kørners måtte flytte ut av prestegarden.

Avskjeden med Strandebarm kyrkje ble spesiell. En eldre kirkegjenger var urolig for framtida når Kørner var avsatt. Hvor skulle han gå til gudstjeneste? Men da kirkeklokka slo sine tre ganger tre slag etter avskjedsgudstjenesten, segnet den gamle troens bekjenner død om.

Sonja Kørner hadde da allerede i et par år som sjukepleierske tatt mye av ansvaret for inntektssituasjonen. Ekteparet fikk kjøpt eget hus i Strandebarm og ble boende i bygda. Som i Balsfjord og Borge dannet det seg en valgmenighet som holdt fast ved den avsatte presten. I Gravdal og på Børsheim kunne menigheten samles til gudstjeneste på bedehuset. Kørner fikk også arbeid i skolen, først vikariat i grunnskolen i Jondal, Varaldsøy og Norheimsund, senere var han i to-tre år på Hauso skule i Ullensvang. Etter noen måneder som vikar for sokneprest Olav Berg Lyngmo i Kautokeino var Kørner kretssekretær i Bergen krets av Norges Samemisjon fra 1997 til 2002. Etter det var han lærer i norsk for innvandrere i Voksenopplæringen i Kvam kommune. Han var prest og fritidsforkynner. Den praktiske mannen stelte også sin frukthage og hadde glede av sin seglbåt. Forholdsvis originalt var det at Kørner som 76-åring jobbet i tre uker som volontør for det israelske forsvaret i kombinasjon med at han fikk se seg om i Det hellige land.

Noe uvanlig fant sted i Kautokeino kirke 6. april 1997 da prost i Strandebarm prosti, Per Kørner, vigslet Børre Knudsen til biskop. Tre prester i Finnmark hadde da sluttet seg til det frie prostiet, og etter hvert ordinerte den nye biskopen også nye prester. Den første var Finn Indrebø, som ble nær medarbeider av Kørner i Hordaland, og som også forrettet i vennens gravferd med klar tale om to veger for den enkelte, for et folk og for en kirke, og med tekst om Jesus som oppstandelsen og livet.

Strandebarm prosti eller Den norske kirke i eksil samlet prester og lekfolk som grunnleggende sett stod sammen om bibeltroende teologi. Miljøet unngikk dessverre ikke interne spenninger og en oppdeling i nye enheter. Per Kørner var lojal mot det opprinnelige konseptet, men var også inne på tanken at prostiet kanskje hadde hatt si tid. At Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) ut fra Bergen begynte virksomhet i Hardanger, stilte han seg positiv til. For snautt to år siden trakk han seg fra ledelsen av Strandebarm prosti på grunn av kreftsjukdom. I sommer ble tilstanden brått sterkt forverret, og etter noen tids sjukeleie sovnet Kørner stille inn på Toloheimen i Norheimsund. Gravferden fant sted fra Tørvikbygd bedehus til Strandebarm kyrkjegard fredag 5. oktober.

Per var glad i sin familie og familien i han. Han hadde omtanke for dem alle. Tilbake med savnet sitter Sonja og de fire barna, to sønner i USA og to døtre i Norge, svigerbarn, elleve barnebarn og familie ellers, men de har også vissheten om at Per satte sin lit til Jesus Kristus, som har seiret over synd og død og Satans rike.

Per Kørner var seriøs, ryddig og ordentlig. Han var samvittighetsfull og pliktoppfyllende. Prestetjenesten måtte skjøttes og hverdagslige gjøremål som hekklipping eller brødbakst ivaretas. Kørner fikk gode skussmål som misjonær og prest. Ved femtiårsmilepelen stod det å lese i Misjonstidende at han ”var en dyktig misjonær, både i distriktsarbeid og som prestelærer. Han var høyt aktet av den nasjonale kirke og gikk fint inn i flokken som tillitsmann og medarbeider.” Hardanger heradsrett uttalte: ”Bortsett frå den embetsnedlegging som har utløyst saka, er det for retten berre kome fram positive opplysningar om Kørners presteteneste.” I Samemisjonen ble han godt tatt imot. Som liketil kretssekretær kunne han varte opp med mat på kontoret og vaske golv. Han var personlig mild og varm, samtidig som han kunne være ubøyelig når han var overbevist om at det var det rette. Han var bibeltroende, modig, tydelig og utholdende. Slik ble han en bauta i kampen mot fosterdrap og mot oppløsningen i kirke og samfunn. Hans mangeårige kamp avtvinger respekt.

Samtidig var han beskjeden. Han ville ikke være stor i seg selv. Han satte den litt yngre Børre Knudsen svært høyt. Det var en ener. Jeg syntes det var altfor selvutslettende at den dyktige mann regnet seg som et null i forhold til Børre, men han minnet om at når ettallet får mange nuller etter seg, blir det en slagkraftig styrke. De såkalte aksjonene var det først og fremst Knudsen og Nessa som stod for. Kørner hadde nok en egen evne til å stå bak og tilføre kampen lojalitet og ytterligere tyngde i tale og skrift.

Men at han, med sin mer konvensjonelle stil og væremåte, flere ganger – også alene – gjennomførte aksjonspregede markeringer, sier noe om hvor dypt engasjert han var, og hvor forpliktet han kjente seg til å vitne om at fosterdrap og homoseksuell praksis er synd. Ikke minst kjente han seg forpliktet til å kalle kirken til å stå opp mot disse syndene. Således går han, når Halvor Nordhaug blir bispevigd i Bergen domkirke, rolig fram med tekstet vest til alterringen og legger ned ei fosterdokke. Eller han blir kastet ut av Johanneskirken i byen når han under ”regnbuemessen” kneler på alterringen iført en vest med budskapene: ”Gud lar seg ikke spotte” og ”Til mann og kvinne skapte han dem”. Kørner møtte opp, selv om det kostet, i ”Lofotkatedralen”, i Tromsø domkirke, i Karasjok kirke ….

Bak Kørners sterke engasjement lå det nok både erfaringer fra okkupasjonstida i Norge, da familien huset mennesker på flukt, og da faren gikk fra sin stilling, og erfaringer fra apartheidtida i Sør-Afrika, der han fikk direkte føling med raseskillet. Børre Knudsen og Per Kørner revitaliserte den statstenkningen som biskop Eivind Berggrav var så sterk talsmann for, og som lå bak kirkekampen under krigen. De kunne stå på Berggravs skuldrer, slik Berggrav stod på Martin Luthers skuldrer. Staten har ingen ”egenlovmessighet”, men er forpliktet på Guds bud. Og alle mennesker, farget og hvit, født og ufødt, har samme menneskeverd og livsrett. Per Kørner hørte de ufødtes tause skrik. Han sa selv at en må være stille for å høre det. Og så kunne han tordne ut mot fosterdrapet: ”Stans dette avsindige barbari!” Eller ta på vest med Skriftens ord (Ordspr. 24,11a): ”Frels dem som hentes til døden, …” ”Den sanne kristne kirke kan aldri avblåse abortkampen uten å synde mot Guds bud”, skrev Kørner (kronikk, Dagen 25.04.2014).

I et intervju med Norge I DAG, publisert 17. november 2016, sa han: ”Veien videre for Norge er ikke lys. Får vi ikke ny reformasjon med en gjennomgripende vekkelse, kommer vi til å måtte høste fruktene av våre onde gjerninger. Fruktene vil bli meget, meget bitre for land og folk.”

En god venn er gått bort. En sterk stemme har stilnet. Men det tause skriket er der fortsatt. Hører vi det? Per Kørner var en røst som ropte. Slike røster må fortsatt lyde.