Pilegrimskart – kristen tankegang i et sekulært samfunn

Av Magnus Malm (MM) – Verbum 2022

Originalens tittel uttrykker kanskje enda bedre hvordan forfatteren her trer inn som pastoral veileder: Pilgrimens Karta. Att tänka kristet i ett sekulärt samhälle.

MM vil med boken rydde i tanker fra «tidsåndens hurtigvoksende villniss» som skygger for det bibelske landskapet. Han vil bidra til at «bønnens kompass og tankens kart» kommer bedre i samspill. Han peker på at vi i vesten har vært fanget av den idéhistoriske utviklingen fra 1700-tallet - hvor den kristne troens koblinger til erfaring og mystikk ble kuttet. Gud ble forvandlet til en ‘tanke’ som måtte være kompatibel med nye tankestrømninger. Han påviser hvordan romantikken på 1800-tallet ikke lenger knyttet ‘Gud’ til rasjonell tenkning, men til en «indre følelse». Og hvordan Gud da ble lett å tilpasse til rådende holdninger i samfunnet. Denne tråden følger han videre til det postmoderne dogme som gjør troen på Gud som objektiv sannhet til noe som fører til fanatisme og undertrykkelse.

Det som nå gjenstår, er Gud som privat tolkning – «det intellektuelle sporet» eller Gud redusert til en følelsesmessig opplevelse – «det karismatiske sporet».

Mot dette hevder MM at tro ikke handler om mening, men om sannhet og om å utsette seg for «det risikable ved en virkelig relasjon». Og herfra fører han oss som troens pilegrimer i møte med Jeremia der han lever i konflikt med de falske profeter som alltid snakker positivt og glatter over problemene. Og slik holder de seg populære. «Hvordan orker Jeremia å fortsette å si sannheten?», spør MM og svarer: «ved å snakke sant om hvordan han har det, ved å tale med tyngden fra et troverdig liv». Og her legger forfatteren et ansvar inn over oss: «å bearbeide våre erfaringer og sår i bønn og sjelesorg». For kristentroen er mer en ‘vei’ enn ‘kunnskap’. Det handler om å vandre med Jesus i en bestemt retning.

I sitt opprydningsarbeid går MM løs på toregimentslæren – slik han mener å forstå den: livet deles inn i en åndelig og verdslig del. Og hevder det er en «farlig blindgate som fører til politisering av kirken». Samtidig som det fører til at politikken blir renset ut av kirken. Forfatteren beskriver hvordan «den mur som oppstår mellom åndelig liv og et politisk engasjement er demonisk – på linje med å skille det guddommelige fra det menneskelige». Kirken må være åndelig OG politisk.

I MMs analyse er det protestantismen som er roten til mye av villfarelsen ved at den åpnet for en verdi-revurdering som igjen åpnet for «kapitalismens fortryllelse», en «avsakralisering av naturen» og det at vi dermed «kan tjene både Gud og Mammon». I terapi og sjelesorg mener han å avlese at Gud bare blir et tillegg og ikke selve utgangspunktet. Når det gjelder utdanning av prester f.eks. blir det til at bønn og det personlige gudsforholdet utgjør private tillegg. Slik hevder han at Gud fordrives fra livets sentrum og vårt eget selvstyre. «Gud blir et tillegg på toppen av en sekulær livsstil».

MM advarer mot en veltilpasset åndelighet og peker på hvordan de første kristne nektet å privatisere troen som noe ‘indre’, når de med fare for sitt liv nektet å ofre til keiseren. Forfatteren hevder at de nettopp i praksis fornektet å følge, ja nettopp, «en konsekvent to-regimentslære»(!)

Han påviser umuligheten av å leve som kristen uten friksjon. «Vi tilpasser oss enten Gud eller verden». Når Gud er blitt «et tillegg» – sperrer det veien for etterfølgelsen. Gud blir redusert til «en religiøs legitimering av status quo».

Herfra tar han leseren inn i dagens nærmest globale katastrofe-perspektiv hvor grenseløsheten både beruser og fører oss inn i katastrofen. Mens jorden har begrensede ressurser, bygger vårt økonomiske system på ubegrenset vekst. Og han peker på en side ved våre sekulære samfunn hvor «det meste i livet kan dekonstrueres og settes sammen i nye selvbestemte konstellasjoner».

Sporet han peker ut er å «trekke opp de nedtråkkede grensene som skulle beskytte menneskenes og skaperverkets integritet». Og kraften i dette har å gjøre med «trykkbølgen» fra Jesu oppstandelse.

Om liturgi og frihet og former vil han ikke «lokke folk til kirken gjennom ustanselig underholdning og fine foredrag, eller ved å forlenge, forkorte, forenkle og forkludre ritualet».

I sitt oppryddingsarbeid tar han leseren inn for å rettlede om kristen identitet. «Hvordan ser et kristent menneske på seg selv?» Her hevder han at den reformatoriske grunnbestemmelse av et kristent menneske som ‘Simul justus et peccator’, samtidig rettferdig og synder, kommer til kort. Med rette dekker den som beskrivelse av vår tilstand overfor Gud, men at den ikke svarer på spørsmålet om hvem mennesket dypest sett er. Han mener å påvise røttene for all den skam han mener å spore i lutherske sammenhenger. At alt handler om skyld. Mot dette hevder MM: «når jeg finner fotfeste i min dype identitet som Guds elskede bilde, finner jeg også den selvfølelsen jeg trenger for å våge å ta ansvar for min synd, uten å bli kvalt av selvforakt». Kampen mot synden føres da med et annet fortegn. Ikke som en håpløs strid mot mitt dypeste jeg. For problemet er ikke jeget, men synden som hindrer jeget i å gjøre det det dypest sett vil. Nåden anses som det som «åpner øynene mine så jeg ser gudsbildet, der jeg før så selvforakt». Det ligger et ikon i bunnen av mitt vesen.

Forfatteren polemiserer også mot protestantisk teologi når det gjelder forsoningen. Den er iflg MM fokusert bare på ett eneste punkt: korset. Menneskets problem blir redusert til spørsmålet om skyld, mens det dypere spørsmålet om hvem vi er, blir stående ubesvart. Jeg får ifølge protestantisk teologi vite at jeg er en synder, men ikke at jeg er skapt i Guds bilde. Og dermed blir jeg etterlatt alene med skammen og selvforakten. Og Gud er redusert til sin funksjon: å tilgi synder. Mot dette fremhever han hvordan Jesus er en relasjonell vei til Far. Jo mindre Jesus framstår som en person å følge, desto større fare er det for at vi i praksis følger andre.

Mot slutten av boken skriver han om to bevegelser i kirkens historie. Etter å ha vært en forfulgt minoritet, omfavnes kirken etter hvert av makthaverne og deres finanser. Keiseren var den som tok de endelige kirkepolitiske beslutninger. En helt annen bevegelse innen kirken representerer ørkenfedrene. Antonius, f.eks. ga bort alt han eide og viet resten av livet til bønn og åndelig veiledning. For ham var det en katastrofe passivt å akseptere tankegang og verdier i samfunnet.

Også vi står ved et veiskille i møte med verden og dens makter og kalles til et exodus. Å følge Jesus betyr å bli som fremmede i verden. Om ikke kirken aksepterer dette, «vil hun aldri bli trygg i sin identitet – men avhengig av verden». Der jakten på «synlighet, forbruksjag, nett-tilgang, effektivitetsstress og seksualitetens fornedrelse» preger og leder. Vi trenger fornyet evne til å forstå og håndtere motgang, lidelse og tap. «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler».

Det kommer, iflg MM, til å bli en lang ørkenvandring foran oss – varmere og varmere blir det.

Boken lever mye opp til sin ambisjon om å veilede oss som pilegrimer. MM synes å være gitt et særlig avslørende blikk på hvordan ‘verden’ influerer tro og kirkeliv. Og det blir sjelden bare med skarp analyse av en tilstand omkring oss, men vi trekkes inn til stadig personlig realitetsorientering – og vises vei til bibelsk gjenkjennbart åndelig liv.

Mye av stoffet er på et vis noe lesere av MMs etterhvert mange bøker kjenner igjen. Og likevel er dette ikke en bok for mye. Her er en innsikt og et driv gjennom boken som gjør det nærliggende å lytte, og respondere, som på avgjørende profetisk tale.

Når det gjelder MM ulike visitter til protestantisk teologi i alminnelighet og luthersk i særdeleshet, preges den av en for overfladisk lesning. Dermed blir denne siden av kristen tanke-rydding heller omtrentlig. Ikke desto mindre virker det viktig for en luthersk-konfesjonell leser å nettopp lytte – om det ikke er noe her som har fått grep på oss på et åndelig forkjært vis.

Ulf Asp