Politikk, religionskrig og tro

Gesandt for Danmarks konge: Politik, religionskrig og tro under Peter Svaves rejser i 1500-tallet

Martin Schwarz Lausten

Kristeligt Dagblads Forlag

Danmark 2022

ISBN 978-87-7467-543-3

Martin Schwarz Lausten (f. 1938) er tidligere professor i kirkehistorie ved Københavns universitet. Han er kanskje særlig kjent for et seksbindsverk om forholdet mellom kirken og jødene i Danmark fra middelalderen til nyere tid i tillegg til sine reformasjonshistoriske bøker.

Boka om Peter Svave (1496-1552) som kong Christian 3.’s diplomat er bygd på historisk kildemateriale, men forfatteren eksperimenterer med framstillingen: «De historiske kendsgerninger lægges til grund, men for at sætte oplevelserne og problemerne i relief uddybes fremstillingen med dialoger og udtalelser, som man kan forestille sig, har fundet sted i datiden.» (S. 10) Her er heller ikke noteapparat som detaljer kan kontrolleres mot.

Christian 3. (1503-1559) var erklært lutheraner og stilte seg bak reformasjonen i Danmark-Norge. Samtidig ønsket han nå å stå på god fot med keiser Karl 5. og unngå å bli trukket inn i religionskrigen som keiseren i 1546-47 førte mot det schmalkaldiske forbund. Lutheraner var også den pommerske adelsmannen Peter Svave, som omkring 1520 oppholdt seg i Wittenberg og kom inn i den indre kretsen rundt Luther, Melanchthon og Svaves pommerske landsmann Bugenhagen. I 1521 fulgte han med Luther til riksdagen i Worms, der også den knapt attenårige hertug Christian (senere Christian 3.) var til stede og ble grepet av Luthers vitnesbyrd. Kong Fredrik 1. og senere Christian 3. tok Svave i sin tjeneste.

Christian 2. og Christian 3.

Selv om Christian etter borgerkrigen («grevens feide») var blitt konge og reformasjonen gjennomført (1536-37), var forholdet til fetteren Christian 2. (1481-1559) uavklart. Han var blitt avsatt som konge i Sverige og Danmark i 1523, hadde i praksis også tapt Norge, og hadde gått i landflyktighet. Men med keiserens støtte gjorde han senere et forsøk på å ta Norge tilbake, noe som endte med at han ble lokket i fangenskap i Danmark i 1532, og han forble statsfange til sin død. Hans avdøde dronning Isabella (Elisabeth) av Habsburg (1501-1526) var søster av keiseren, og døtrene Dorothea og Christine sammen med sine ektemenn hevdet at deres far var rett konge i riket og måtte løslates fra fengsel. Keiseren støttet kravet. Ettersom Dorothea i 1535 ble gift med pfalsgrev Friederich 2. (kurfyrste 1544-1556), ble saken kalt Pfalz-saken, og Lausten ser innledningsvis på den som Christian 3.’s alvorligste utenrikspolitiske problem.

Speyer-avtalen 1544

I mange år rådet det usikkerhet i Danmark om keiseren og andre fyrster ville gå til angrep. For Christian 3. ble det et spørsmål om hvor imøtekommende han skulle vise seg overfor en romersk-katolsk overmakt. I 1544 bidrog Peter Svave til en fredsavtale mellom keiseren og den dansk-norske kongen (Speyer-avtalen). Christian 3. gikk imidlertid lengre for å tilpasse seg til keiserens politikk, og Svave ble satt til å balansere kongens forhold til de romersk-katolske og de lutherske fyrstene i det tyske riket. Lausten framholder at Svave etter hvert ble kritisk til at kongen førte en keiservennlig politikk på bekostning av støtte til de tyske lutherske fyrster som var truet av keiserens krigsmakt.

Riksdag i Worms 1545

Den egentlige historiefortelling i boka begynner med at Peter Svave blir sendt som Christian 3.’s representant til den tyske riksdagen i Worms 1545 især for å få en løsning på Pfalz-saken. Lausten lar Svave under reisen til Worms fortelle om disputasen i Leipzig 1519 og om sin opplevelse i Luthers følge til riksdagen i 1521. Lausten lar likeså Svave i Worms få et personlig møte med en sympatisk representant for det jødiske miljøet, slik at Luthers jødekritiske skrifter kommer i et nytt lys for han.

Et eksempel på de mange detaljer som Lausten fargelegger framstillingen med, er at Svave og den holstenske adelsmannen Benedikt Sehested, som også er i Worms i diplomatisk ærend, blir enige om å spare penger ved å gå sammen om å leie to rom hos byens stadsfysikus, dr. Carll i Sterngasse, til 5 daler uka. Det var et losji der de fikk være uforstyrret, og der hvert av romma var møblert med et bord, to stoler, en seng og et skap, og de valgte å stelle mat til seg selv. Imidlertid var en kraftig prisstigning å vente bare riksdagen kom i gang med keiseren i spissen, og de to så seg nødt til å be kongen sende dem mer penger. Det siste sammen med flere utsendinger var også tiltrengt for å få greie på om Christian 2.’s svigersønner planla angrep på Danmark.

Kurfyrstinne Dorothea reknet seg som arveberettiget til den danske trone, og mannen, kurfyrst Friederich, nektet å godta Speyer-avtalen fra 1544. Tross avtalen gikk det rykter om at de kunne få keiseren til å angripe Danmark. Under forhandlingene i Speyer hadde den keiserlige side ikke oppnådd å få noe løfte om at Christian 3. skulle slutte seg til Trient-konsilets vedtak. Svave hadde i oppgave å forsvare avtalen og hadde i den sammenheng en rekke møter med keiserens kansler Nicolas Perrenot de Granvelle. Da keiser Karl kom til Worms og riksdagsforhandlingene kom i gang, ble det etter hvert klart at keiseren ville presse protestantene til å bøye seg for Trient-konsilet, noe protestantene avviste.

Luthedommens politiske framgang ble paradoksalt nok et politisk problem for lutheranerne på grunn av den økede spenningen i forhold til keiseren og andre romersk-katolske makthavere.

Svave hadde i oppdrag å vinne velvilje i keiserens følge, eventuelt gjennom gaver, og den lutherske Christian 3. sendte den romerske Karl 5. en blant fyrster så ettertraktet jaktfalk i gave som tegn på vennskap. Christian 3. aktet ikke å gjøre felles sak med kurfyrsten av Sachsen og landgreven av Hessen som avviste Trient-konsilet og forsvarte erkebiskop Hermann von Wied av Köln. Von Wied sluttet seg til reformasjonen, ble senere bannlyst av paven og avsatt. Peter Svave kom i tvil om den utenrikspolitiskje linje han var satt til å representere. For sin del var han i samklang med reformatorene i Wittenberg og de lutherske stender, som fastholdt at evangeliet må bekjennes klart mot paven og konsilet, som ikke var noe allment, fritt kristelig konsil.

Freden i Tyskland brister

Ved sin passivitet i forhold til religionssaken i Tyskland ville nok Christian 3. bidra til å vedlikeholde en politisk balanse i det tyske riket mellom de romersk-katolske og de evangelisk-lutherske stender og unngå å provosere keiseren, mens Svave synes å oppleve en stigende uro over å skulle representere denne keiservennlige utenrikspolitiske linjen. Sommeren 1546 går keiseren til krig mot de lutherske fyrster og riksbyer i Tyskland (den såkalte schmalkaldiske krig). Fra keiseren får Christian 3. høre at det ikke er en religionskrig, men fra lutherske fyrster får han høre det motsatte. Han velger å legge keiserens forsikring til grunn. Men han sender en delegasjon med blant andre Peter Svave, som møtte keiseren i Böhmen, for å be han stanse krigen. Det var forgjeves. Rett etter ble protestantenes hær på 6000 soldater slått ved Mühlberg i Sachsen av keiserens hær på henimot 30 000. Og på keiserens side kjempet den lutherske hertug Moritz. Kurfyrst Johann Friederich av Sachsen blir tatt til fange og dømt til døden, noe som ble omgjort til fengsel. Landgrev Philipp av Hessen ble presset til underkastelse og ble også holdt fanget i en årrekke.

Press på Hamburg. Ny riksdag.

Christian 3. legger til grunn at fred med keiseren er forutsetning for at hertugdømmene Slesvig og Holstein og også Danmark-Norge kan beholde evangelisk-luthersk bekjennelse. Således kommer Hamburg, som var knyttet til Holstein, under et sterkt press til å føye seg etter keiseren tross alvorlige advarsler fra byens predikanter. Etter seieren i den schmalkaldiske krigen blir det mer og mer klart at keiseren vil tvinge alle riksstender til å akseptere vedtakene fra konsilet som pågikk i Trient, og dette fikk han riksdagen i Augsburg i 1547-48 med på idet Trient-konsilet da ble tolket som et fritt, kristelig konsil. I en rapport fra riksdagsbyen gir Svave svært direkte uttrykk for det dilemmaet kongens utenrikspolitikk satte gesandten i. I februar 1548 vil han ikke mer. Men han blir værende og opplever at det såkalte Augsburg-interimet skal påtvinges de lutherske territorier. Peter Svave tolker det som et endetidstegn.

Interim og prinsessebryllup

Christian 3. holdt fast ved sin keiservennlige politikk, men støttet det såkalte Leipzig-interimet (Leipzig-artiklene), som var tenkt å være Kursachsens grensedragning i forhold til keiserens interimspolitikk. I oktober 1548 holder kongens eldste datter bryllup i Torgau med bror (og senere etterfølger) av Moritz, den nye lutherske kurfyrsten av Sachsen som hadde kjempet på keiserens side i den schmalkaldiske krigen. Peter Svave uteble fra bryllupsfeiringen, noe Lausten tolker som uttrykk for ubehag ved å skulle sitte til bords med både romersk-katolske og evangelisk-lutherske som var imøtekommende overfor keiseren.

Samvittighet og politikk

Et gjennomgangstema i boka er samvittigheten, eksemplifisert gjennom Peter Svaves dilemma. Hvilke grenser setter en bekjennelse til Guds ord for stillingtaken i politikken? Lausten tegner de to lutheranerne Svave og Christian 3. som motstykker. Lausten lar Svave uttrykke dyp anfektelse innfor døden, mens Christian 3. sier seg villig til å støtte beleiringen av den lutherske byen Magdeburg økonomisk og militært. Lausten undres på om kongens utenrikspolitikk egentlig var hans, eller om han snarere var drevet til den av sterke menn i kretsen rundt han. Bededagene som Christian 3. forordnet i adventstida 1551 gav imidlertid rom for uttrykket «den papistiske feiltagelse». Snart gjør kurfyrst Moritz opprør mot keiseren, og i 1555 vedtar riksdagen i Augsburg religionsfred mellom de romersk-katolske og de evangelisk-lutherske stender.

En kommentar fra bokmelderen

Det er tydelig at Christian 3. i forhold til interimet lener seg til Melanchthon og fyrster som er opptatt av å tilpasse seg keiserens krav så langt de kan. Melanchthon godtok ikke Augsburg-interimet, og fra keiseren kom det krav om landsforvisning av han som påstått opprørsstifter. Men Melanchthon stiller seg bak Leipzig-artiklene. Han insisterer på fasthet i lære kombinert med fleksibilitet (her også som frihet til trelldom) i ytre skikker. Den strategien som i 1530 i høg grad var ment å tjene forliksprosjektet, er i 1548 snarere ment å sikre bekjennelsesprosjektet og verge menighetene mot å bli stående uten hyrder og gå i oppløsning. Generelt velger Melanchthon, til forskjell fra de såkalte gnesiolutheranerne som samlet seg i Magdeburg, en framgangsmåte fra enhetsbestrebelsenes tid, selv om Trient-konsilet alt har avgrenset seg fra reformasjonen og utviklingen går mot konfesjonalisering. En fikk den såkalte adiaforistiske strid mellom to lutherske fraksjoner. Konkordieformelen (1577) favoriserer i art. 10 næmest det gnesiolutherske synet. Det hører med til historien at Melanchthon seinere tok selvkritikk for at han innlot seg i interimsforhandlinger i stedet for mer å motsette seg at menighetene ble påtvunget endringer i skikker (sml. brev til Matthias Flacius 04. september 1556).

*

Tilbake til Laustens bok. Hvem skriver han egentlig for? Det er ikke en akademisk monografi i vanlig forstand. Jeg vil nok likevel si at lesningen forutsetter en viss fortrolighet med reformasjonshistorien og et dansk perspektiv. Det er tydelig at forfatteren har stor fortellerglede og kan øse av en bred orientering om tida rundt midten av 1500-tallet. Men framstillingen kunne ha vunnet på en forenkling og konsentrasjon. Lausten er innom mange tema, og det vrimler av detaljer. Ei leksikalsk liste over nærmere femti personer (s. 23-28) er ment å gi lesehjelp. I det siste kapitlet, «Christian 3. og Peter Svave – politik, tro og samvittighed» (s. 352-358), sammenfatter Lausten dilemmaet disse to hver for seg stod overfor, og prøver å forstå også Christian 3. Det kan være en idé å lese dette først for så å fordype seg i (ikke altfor mange av alle enkelthetene) i den foregående framstillingen.

Ragnar Andersen

pastor, dr.