Populisme og kristendom

Sturla Stålsett, Kristin Graff-Kallevåg og Sven Thore Kloster har fått med seg et knippe akademikere, de fleste med tilknytning til kristne læresteder, for sammen å drøfte kristendommens møte med populisme. Det er et prosjekt som er vanskelig å forstå fra et objektivt ståsted, og det viste seg at mitt skeptiske utgangspunkt ble bekreftet underveis i lesingen.

Boka har 16 kapitler, der de forskjellige bidragsyterne drøfter i hvilken grad kristen tro brukes, eller misbrukes, i politisk retorikk og tenkning. Og det er interessant hvor sikre de er på sin egen forståelse av kristendom og politisk tenkning. Frigjøringsteologi er positivt, Sylvi Listhaugs forståelse av teologi er det ikke. Forfatterne skriver blant annet at religion ofte spiller en rolle i populistisk retorikk, når noen – direkte eller indirekte – defineres utenfor det nasjonale fellesskapet, og kritiserer de som gjør dette, men glemmer at de selv i sin analyse opphever forståelsen av et nasjonalt fellesskap.

Emnene som tas opp er blant annet hvordan ulike grupper bruker kristen tro i sitt forsvar av korset, nei til innvandring, forståelse av kjønn, høyreekstremisme, folkeviljen, sjømannskirkens nasjonalisme, familieverdier og konservativ skolepolitikk i USA.

En svakhet med å bruke mange ulike bidragsytere, er at de alle foretar den samme drøfting av populismebegrepet. Leseren blir, for å si det forsiktig, litt trøtt av å lese hvorfor Roger Brubakers forståelse av populisme er den mest anvendelige for deres formål.

Det blir raskt klart at bokas forfattere har en normativ hensikt. De vil gjerne fortelle oss hvordan kristendommen bør forstås i politisk sammenheng, og hvordan den ikke bør forstås. Deres meningsmotstandere karakteriseres raskt som populister, og dermed er de alle brennmerket, støtt ut av det gode selskap. Det er en svært ufin metode som brukes, og faglig framstår også noen av drøftingene som enkle og banale, spesielt gjelder dette drøftingen av Sjømannskirken. Lars Laird Iversen skriver at koblingene mellom norskhet og kristendom har hatt en inkluderende og demokratiserende fortid, men at den i dag også har viktige og substansielle fellestrekk med høyrepopulistisk retorikk om religion og nasjon, og derfor står i fare for å bli kapret av populister. Han mener at sjømannskirken tar for gitt en kobling av norskhet og religion, og at dette fører til en overlapp med retorikken høyrepopulister ofte bruker. Og selv om Laird Iversen mener Sjømannskirken er antipopulistisk i sin vektlegging i at delt norskhet bygger bro mellom fattig og rik, grasrot og elite, er det opplevelsen av det nasjonale som er inkluderende. Han mener de ansatte unngår samtaler om politikk fordi å konfrontere brukerne, ville gå imot sterke normer i Sjømannskirken for jovial enighet, inkludering og fravær av kirkelig fordømmelse. Lars Laird Iversen mener at kirkens selvbilde trues av både det å akseptere høyrepopulistiske utsagn, men også det å gå i rette med dem.

Men det verste er hvordan Jorunn Økland tillater seg å trekke inn Anders Behring Breivik i diskusjonen om hvordan populismen gjør hevd på og operasjonaliserer kristne referansepunkter, spesielt med tanke på kjønn, likestilling og familie. Når man definerer forsvar for klassisk kristen forståelse av ekteskapet som populisme og blander inn terrorister, er på sett og vis malen lagt, og det blir vanskelig å ta hele prosjektet på alvor.

Men det er ikke bare bruken av terrorister som ødelegger for prosjektet, det er også hva forfatterne a-priori holder for sant. Det blir for eksempel uten argumentasjon hevdet at islam ikke er en trussel for Vesten, at kampen mot abort kan få demokratiske institusjoner til å forvitre og at populister har et forenklet syn på Bibelens påvirkningsevne på et «folk» og en «kultur». Bidragsyter Hannah Strømmen nærmest raljerer over dem som mener at Bibelen og Koranen har entydige virkninger på et folks kultur. Det er nemlig tolkninger som ifølge Strømmen betyr noe, ikke Gud selv. Og Sturla Stålsett omtaler flyktningkrisen i 2015 som den «såkalte flyktningkrisen», og mener et kritisk syn på islam står i fare for å bekrefte et populistisk verdensbilde og utløser en legitim frykt og behov for beskyttelse av folket.

Dette kan forfatterne gjøre fordi de ikke definerer kristen tro ut fra dens lære eller idémessige innhold. De oppfatter en slik forståelse av religion som for snever. Forfatterne er derfor oppfatt av religion som noe som skjer. Det hevdes at religiøse ideer, lære og teori ikke finnes først, men at læren får sin mening gjennom bruken. Forfatterne klarer dermed ikke å si hva som er kristen lære, utenom verdier som mangfold, inkludering og det å bygge broer, som kan deles av alle, men kritiserer med stor frimodighet de som mener troens lære er avgjørende.

Boka fremstår derfor som et ensidig forsvar for en liberal kristendom og bruk av en slik forståelse i det politiske liv. Det er ifølge forfatterne prisverdig å bruke kristendommen i argumentasjonen for feministteologi, frigjøringsteologi, mangfold, inkludering, abort, liberale familieverdier, klimakrisen og det globale samfunn. Bruker man kristendommen til å argumentere mot de samme politiske standpunktene, er man populist og i samme gruppe som terrorister. Det betyr ikke at boka er fri for interessante drøftinger. Både kapittelet om skolehistorien i USA og kirkehistorien i Europa er verdt å lese, men de klarer ikke å veie opp for bokas alt for tydelige politiske hensikt.

Ønsker man å forstå hvordan liberal kristendom anvendes i politisk sammenheng, anbefales boka på det varmeste.

Kristin Graff-Kallevåg

Sven Thore Kloster

Sturla J. Stålsett (red)

Populisme og kristendom

292 sider

2021

Cappelen Damm Akademisk