Porvoo-avtalen og Den norske kirke

I en artikkel i VL kommenterer biskop Odd Bondevik noen sider ved Porvoo-avtalen (PA) i forbindelse med at hans svarbrev til undertegnede på tre spørsmål ang. avtalens kirkerettslige status og forhold til bekjennelsen er blitt kjent. De samme tre spørsmål var stilt til biskop Aarflot, som ikke har ønsket å gå inn på de saklige forhold det åpne brevet rettet søkelyset mot. Vi er derfor biskop Bondevik takknemlig for at han har tatt vår forespørsel alvorlig. Samtidig vekker svaret hans både undring og skaper enda flere spørsmål.

1. Bondevik skriver, i tilslutning til Kirkemøtets protokoll, at avtalen ikke har status verken som ny bekjennelse eller som normativ fortolkning av eksisterende bekjennelsesskrifter. Og godt er det. Men i og med at avtalen ikke pretenderer bare å være en pragmatisk samarbeidsavtale, men uttrykkelig sier at samarbeidet mellom de respektive kirkesamfunn bygger på en grunnleggende konsensus i læren (pkt. 58), blir spørsmålet umiddelbart: Foreligger det virkelig en slik enighet? Bondevik skriver uttrykkelig at han reserverer seg mot både nattverdlære og embetsteologi i PA, noe både andre biskoper og flere delegater på kirkemøtet også har gjort. Hvor blir det så av den "grunnleggende enighet"?
2. Flere av våre biskoper har altså vært med og underskrevet en avtale som de på vesentlige punkter ikke er enige i. Avtalen baner vei for en høy grad av kirkelig enhet og fellesskap. Etter det som i evangelisk-luthersk tro har vært vanlig å tenke om økumenisk samarbeid, har læremessig enighet vært den absolutte forutsetning for kirkelig enhet. Dette ut fra Augustana 7: "Til virkelig enhet i kirken, er det nok å være enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene". Det er med dette vanskelig å fri seg fra inntrykket av at en her har føyet et lite ord til CA 7 for å komme i havn med PA: "Til virkelig enhet i kirken, er det nok å være omtrentlig enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene. Dette er "det minste felles multiplums teologi".
3. Den læremessige omtrentlighet ser dessverre ut til å gripe om seg på en rekke felter i vår kirke. Innad opplever vi en økende pluralisme (her er det nok bare å nevne homofilisaken), og noe tilsvarende synes nå å bli et grunnkonsept også i økumenikken. Mens en tidligere søkte enighet i læren som forutsetning for kirkelig fellesskap, ser det nå ut til å være enighet om embete og kirkeordning som blir grunnlag for kirkefellesskap. Dette svarer til den interesseforskyvning vi ser skje innen store deler av det kirkeledelsen: Det kan se ut som en har gitt opp tanken på en reell læremessig enhet i kirken, og satser da i stedet på en organisatorisk enhet som grunnes i kirkerett og kirkelige ordninger.
4. Det som har vært den lutherske kirkes særlige kjennetegn i denne sammenheng, nemlig lidenskap for sannheten, glimrer dermed ved sitt fravær. Dette gir grunn til den største uro med tanke på det som ligger foran på det økumeniske område: Til høsten skal "Joint Declaration on the Doctrine of Justification" (fellesuttalelsen om rettferdiggjørelsen mellom Det lutherske Verdensforbund og Den Romersk-katolske Kirke) behandles av Bispemøte og Kirkemøte. Og sterke røster har hevet seg for å hente frem igjen "Leuenbergkonkordien" (enhetsdokument fra samtaler mellom lutherske og reformerte kirker i Tyskland) . Denne ble avvist i Norge i begynnelsen av -70 årene fordi den ikke holdt mål i forhold til bekjennelsen. Dersom dette økumeniske klima, som gir en så høy grad av læremessig toleranse, fortsatt skal dominere, er det grunn til å frykte at også disse økumeniske dokumenter vil bli klubbet igjennom til fortrengsel for en bevisst luthersk kristendomsforståelse.