Postfaktuelt

Det dreier seg her ikke om et nytt ord, men bruken av det eksploderte i forbindelse med brexit og det amerikanske presidentvalget i fjor. Nye ord, eller ny bruk av ord, kan ha kort eller lang levetid. Hvilken skjebne «postfaktuell» vil få, vet vi ikke, men det er sagt at det er et av de ordene som definerer vår tid. Det er lett å se at dette gjelder ikke bare storpolitikken, men også mange andre arenaer i samfunnet.

Det var ikke mange på denne siden av Atlanteren som på forhånd trodde at Donald Trump ville bli valgt til president i USA. Under den lange valgkampen vakte han stadig oppsikt med sin lettvinte omgang med fakta, sin svulstige stil, patriotiske appeller og vidtrekkende løfter til velgerne. Det hjalp ikke om toneangivende journalister mente Trump tapte i TV- dueller med den langt mer saksorienterte Hillary Clinton, for mange velgere valgte å stole på ham likevel. Dette til tross for at han ofte ikke kunne svare på konkrete utfordringer og viste liten kunnskap om mange emner. Men det manglet ikke på forsikringer om at han skulle «make America great again»! Mange amerikanere, som var frustrert og misfornøyd med den politiske eliten, satte sin lit til dette.

Få dager etter at Trump var på plass i Det hvite hus, dukket det opp en ny betegnelse som henger godt sammen med det postfaktuelle, nemlig «alternative fakta». Det oppsto raskt en diskusjon om antall oppmøtte på National Mall i Washington DC ved Trumps innsettelse den 20. januar. I media ble det ble gjort sammenligninger med oppmøtet ved forgjengeren Barack Obamas innsettelse. På TV kunne vi se bilder ved siden av hverandre fra de to begivenhetene. Av disse var det lett å se at det var mer glissent ved Trumps innsettelse. Men bildene og tallenes tale har Trumps pressesekretær og rådgiver i etterkant bortforklart. Hvis fakta ikke passer, kan man altså snakke seg unna det ved å presentere «alternativer» som man liker bedre.

Den norske kirkes «storting», Kirkemøtet, har nylig vært samlet i Trondheim. Som forventet er ny vigselsliturgi blitt vedtatt med stort flertall. Dnk har nå to formelt sidestilte liturgier for vigsel og forbønnshandlinger. I «Vigsel 2003 og ordning for borgerlig inngått ekteskap» er ekteskapet for én kvinne og én mann, i «Vigsel 2017 og ordning for borgerlig inngått ekteskap» er det kjønnsnøytralt. Den første legger kjønnspolariteten til grunn, og er slik i samsvar med den ekteskapsforståelsen som har vært rådende i kirken og allment i det norske samfunnet helt frem til våre dager. Under vielsen leses ordene fra 1 Mos 1 om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, og at de skulle være fruktbare og bli mange. Skriftlesingen omfatter også Jesu ord i Matt 19, 4–6 der han bekrefter ekteskapet mellom mann og kvinne som Skaperens vilje.

I den nye liturgien, en liturgi som skal kunne brukes av alle par, selv om flertallsvedtaket fra Kirkemøtet anbefaler den første for mann og kvinne, er et ekteskap to personer som velger å leve sammen, og som bekrefter dette med et offentlig løfte om troskap. Her skal det leses fra Salme 36, 8–10 og Kol 3, 12b–14. Dette er skriftsteder som ikke handler om ekteskap, men som nå altså skal brukes i en kontekst der de ikke hører hjemme. Selv om det ikke lar seg gjøre å finne bibelord som handler om «ekteskap» mellom to av samme kjønn, hevder forkjempere at deres syn er bibelsk begrunnet.

I 2017 feirer vi 500-årsjubileet for reformasjonen. En grunnpilar for reformasjonen er «Skriften alene» som norm for kirkens lære og liv. Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum snakket i sin åpningstale til Kirkemøtet om jubileet, og om å ta Bibelen på alvor. Når det gjelder samlivsspørsmål, gjør hun og de som deler hennes syn, ikke det. Den ideologiske overbygningen for deres syn er i virkeligheten en normoppløsende, radikal kjønnsideologi som vinner stadig sterkere innpass i samfunnet. I denne er det ikke noen klar kobling mellom biologi og kjønnsidentitet. Det siste er noe flytende, en sosial konstruksjon. Innen en slik ideologi er veien åpen for å dekonstruere et sentralt begrep som ekteskap og fylle det med et annet innhold. Når man da ikke vil godta Bibelens ord om ekteskapet, men likevel vil foregi å være bibelsk, innfører man «alternative fakta» –  dvs. bibelord tatt ut av sin sammenheng. Slik har man nå innført ny lære i Dnk. Ringvirkningene vil utvilsomt bli store på mange plan, både i Dnk og i andre kirkesamfunn.

I sin åpningstale siterte Gunleiksrud Raaum med tilslutning en uttalelse fra Ungdommens kirkemøte som sier at LHBT-personer har vært utsatt for ekskludering og diskriminering i kirken, og at det måtte bli slutt på dette. Hun sa for egen regning at kirken har bidratt til å øke LHBT-personers skam ved å kalle deres kjærlighet for synd, og hun ville på kirkens vegne be om unnskyldning. Her tales det meget ensidig om ofre som endelig skal få oppreisning – og det i form av en omdefinering av kirkens historiske ekteskapsforståelse.

I Bibelen har vi de ti bud og mange andre konkretiseringer av hva kjærlighet betyr. Det er åpenbarte sannheter som eksisterer uavhengig av hva den enkelte tenker og føler. Disse er de aller beste for oss alle, selv om vi kan streve med å tro det og se Guds veier i mange situasjoner. I Bibelen finnes det ikke noe belegg for å knytte sammen «kjærlighet» og homoseksuelle handlinger; slike er tvert imot entydig fordømt. Det er gitt forsikringer om at det skal være rom for to åpenbart motstridende syn i kirken. Når man fra toneangivende hold så tydelig assosierer det klassiske synet med noe som krever en partout unnskyldning, kan man likevel spørre hvor lenge man vil tåle det – særlig under de rådende kirkepolitiske maktforholdene.

De som forsvarer homofilt samliv, argumenterer ofte for å vurdere bibelmateriale i lys av den enkeltes opplevelser og erfaringer, menneskelig fornuft og «utviklingen». I praksis blir dette så brukt normativt, slik at det overstyrer Bibelen. Da oppløses Bibelens autoritet, og man havner til slutt i en utflytende, postmodernistisk individualisme og relativisme. Sannhet blir da et spørsmål om hva du gjør det til, «noe er sant for meg, noe er sant for deg». Dette er definitivt typisk for vår tid.

Donald Trump tvitret flittig ikke bare før han ble president, men har også gjort det etter han inntok Det hvite hus. Han er meget godt tilpasset de sosiale medienes tidsalder, selv om han selv har passert 70. Postfaktuell politikk fremmes og forsterkes av sosiale medier. Det samme gjelder fake news (falske nyheter). Det kan være vanskelig å vite hva som er sant, halvsant eller løgn. Hva skal man da ha tillit til? Ikke alle har mulighet, evne eller vilje til å sile informasjon. Manipulasjoner i ulik form er heller ikke nødvendigvis lette å gjennomskue. På dette feltet er det snakk om en betenkelig utvikling med stort skadepotensial.

Når Dnk nå har likestilt to motstridende syn på ekteskap og samliv, har den ikke lenger noen autoritative svar å gi på disse viktige livsområdene. Da blir det for mange som å orientere seg i verden for øvrig – med sine sosiale medier, post-truth og fake news, der det er tilfeldig om det du treffer på, er godt eller dårlig, sant eller usant. Særlig for barn og unge er dette en meget alvorlig situasjon. De fortjener noe bedre.