Praksis og utvikling av bispeembetet i nyere norsk kirkehistorie.

1. Bispeembetet og noen linjer bakover

Kirken har alltid som en levende kirke vært gjennom større og mindre reformer. Også de to faste embeter, prestens og biskopens, har gjennomgått ytre endringer, men hovedoppdraget har vært det samme: tjenesten med ord og sakrament, og dertil omsorgen og tilsynsoppgaven. Satt på spissen startet vel reformbevegelsen med selve Reformasjonen. De ivrigste reformvenner så den "moderne" reformbevegelse som en fortsettelse og realisering av hva Reformasjonen hadde bragt. Den kristne fyrste var en kirkens nødhjelp da båndene til pavekirken ble kuttet over, og både regionale og frittflytende kirkesamfunn var uten fortøyning. Hvert kirkesamfunn måtte utvikle sin indre selvstendighet enten innenfor en statsadministrasjon eller frittstående. Vår kirke var fortsatt en embetskirke, og ved eneveldets innførelse (1660) var den så absolutt en statskirke, for ikke å si "konge-kirke". Ja, så eksklusiv stats- og embetskirke var den, at konventikkelplakaten av 1741 fastslo at bare embetets representanter hadde rett til å forkynne Guds ord. Grunnloven av 1814 fastholdt statskirkeordningen. Men i 1842 ble konventikkelplakaten opphevet, og i 1845 kom dissenterloven som åpnet adgang for kristne trossamfunn utenom vår kirke å organisere seg som frimenigheter.

Utover i forrige århundre vokste viljen - både blant leg og lærd - til å arbeide for at vår kirke måtte få organer for felles drøftinger om kirkens saker. Det første Frivillige kirkelige landsmøte kom sammen i 1873, selv om Stortinget avviste at dette skulle være lovfestet. Men begynnelsen var gjort. Hva ville dette føre til for vår kirke, og hvilken innvirkning ville det ha for vårt spørsmål, for bispeembetet?

2. Når tar nyere norsk kirkehistorie til?

Da Norge i 1811 fikk sitt eget universitet og snart sitt teologiske fakultet, ble det en hel fornyelse av vårt presteskap utover i 1820-30-årene. Dette kom selvsagt også med tiden til å virke fornyende for bisperollen. Den første prestevekkelsen kom ved professorene Hersleb og Stenersen. De var sterkt imot den såkalte "Kjøpenhavnske Opplysning" og de stod for rettroende bibelkristendom og luthersk konfesjonalisme, farget av Grundtvigs anti-rasjonalisme (Molland). Allerede i 1835 innehadde disse prestene 3/4 av presteembetene i Norge, mens ennu 3 av 5 biskoper tilhørte Københavner-retningen som rasjonalister. Men i 40-årene inntok den nye generasjon også bispeembetene.

Det andre tydelige generasjonsskifte kom med professor Gisle Johnsons elever, som var sterkt preget av hans pietistiske ortodoksi og positivitet overfor det konservative lekfolket. Denne teologiske retning varte til bortimot slutten av hundreåret. Men da vokste det frem en historisk-kritisk bibelforskning som førte over til den liberale teologi i vårt århundre, og ble årsak til grunnleggelsen av MF 1908.

Utskiftinger i presteskapet gikk senere nu. Bispeembetet synes å ha vært nærmest uforandret hele det 19. århundre. S. Borchs Norsk Kirkeret, 1904, sier at ifølge NL 2-17-1 skal det være en "Superintendent" som kirkens tilsynsmann, men lovspråket er blitt tvunget av folket til å ta det gamle navn "Biskop" opp igjen. Det vesentligste ellers om bispeembetet er biskopens ansvar for skolevesenet, bl.a. skolebygningenes tilstand og at "intet Præstegjæld maa være uden geistlig visitas i 2 paa hinanden følgende Aar." Ingen annen enn biskop og prost kunne gjøre det! Biskopen hadde dessuten et stort økonomisk ansvar for de mange kirkelige stiftelser.

Men i det nye århundre skulle det bli både store teologiske bølger, kriger, politiske omveltninger og ikke minst reformbevegelser som kom til å endre bispeembete over tid. Om det ble en utvikling av embetet eller snarere en slags "av-vikling", kan det være delte meninger om.

3. Teologisk tidsskifte.

Omkring århundreskiftet var tankene fra den liberale teologi nådd opp til våre breddegrader. Denne teologiske strømningen ville møte tidens moderne utviklingstanke og forklare den rette forståelse av kristendommens egentlige vesen, det som var innhyllet i forskjellige tiders tolkning av den. Denne teologi gikk ikke ut fra Guds åpenbaring i Skriften, men ut fra tanker hos tidens mennesker og søkte belegg for dette i Skriften. Dermed ble dogmer og bekjennelsesskrifter bare den tids tolkning, ikke samtidens forståelse. - Like før århundreskiftet ble det et nærmest totalt lærerskifte ved Det teologiske fakultet, og dermed kom den nye teologiske retning inn ved fakultetet, og vi fikk den såkalte "professorstriden" mellom professorene Odland og Ording. Denne striden førte, som kjent, til at Odland søkte avskjed som professor, og Det teologiske Menighetsfakultet ble opprettet 1908. Vi noterer oss at biskopene Böckman og Thorkildsen var blant de 276 underskrivere på oppropet for opprettelsen av fakultetet, og at tre av de fire øvrige biskopene støttet MF på forskjellig vis. Den liberale teologi hadde ikke nådd bispeembetene, og MF fikk en solid støtte både fra embetene og kristenfolket. I 1913 fikk fakultetet eksamensrett.

4. Råd og bestemmelse

De felles bispemøter hvor biskopene kunne få drøfte felles saker og orientere hverandre, ble fra 1917 fast institusjon. Da møttes man i Oslo til samtaler i embetssammenheng. (Den 17. okt. 1919 ble Bekjennelsestro Presters Broderkrets - Foreningen for Bibel og Bekjennelse stiftet!) I 1920 kom Lov om menighetsråd og menighetsmøter, og da både Oslo og Hamar bispestol skulle besettes i 1922, var de nye rådene for første gang aktive. Valget og utnevnelsene ble en stor seier for de konservative. Men det følgende år ble nr. 4 i stemmetall blant prestene og nr. 6 blant menighetsrådene, den liberale domprost Jens Gleditsch utnevnt til Nidaros. Regjeringen begrunnet utnevnelsen med (nb!) at det kirkelige grunnsyn som Gleditsch representerte, måtte få sin talsmann i bispekollegiet! Den anmodet biskop Bernt Støylen om å foreta bispeordinasjonen da Oslo biskop, Johan Lunde, ikke ønsket det. Støylen forhandlet både med departementet om utnevnelsen var et brudd på Grunnlovens § 2, men fikk forsikring om det var det ikke, og med Gleditsch som viste til sitt presteløfte. Støylen fant da å kunne foreta ordinasjonen, noe som kom til å gi liberal teologi godkjent plass i bispekollegiet.

Som vi har sett var det demokratisk valgte menighetsråd bare rådgivende for den politiske ledelse. Regjeringen stod helt fritt ved utnevnelse. Viktigere ble loven om bispedømmeråd, 1933, som bl.a. gav rådet i oppdrag å nominere kandidater ved bispeutnevnelser. Også her stod regjeringen fritt til å utnevne den biskop den ønsket, hvilket regjeringen også gjorde dersom avstemningene ikke passet inn i dens kirkestrategi.

De årlige bispemøtene hadde ikke noen reell kompetanse, men i 1934 kom en kongelig resolusjon med Reglement for bispemøtene. Det gikk vesentlig ut på møtenes rådgivende oppgave for departementet. Møtenes øvrige betydning var det opp til biskopene selv å avgjøre.

En viktig Grunnlovsendring, som også sier noe om statsrådenes usikre kirketilhørighet, kom 1919. Den gikk ut på at minst halvparten av statsrådet skulle være medlemmer av Den norske kirke, og bare disse kunne delta i statsråd som behandlet kirkelige saker, som f.eks. utnevnelser. Det kunne til tider skorte på om regjeringen kunne mobilisere så mange statsråder at det kunne holdes kirkelig statsråd!

5. Krigstider

Kirkens holdning under krigen 1940-45, og ikke minst biskopenes innsats med Oslo biskop Eivind Berggrav i spissen, satte embetets betydning i kirke og samfunn i fokus. Berggrav hadde ikke hatt tillit til den såkalte demokratiske reformbevegelse og en rådsstruktur bygget opp på dette grunnlag. For Berggrav var det en hovedsak å frigjøre seg fra det han kaller politiske prinsipper, hentet fra det politiske demokrati, og finne fram til kirkens eget prinsipp, det åndelige brorskap og de betrodde fullmakter. Uten å være høykirkelig mente han at det var tryggest å bygge på det embete som hadde lovet troskap mot Skrift og Bekjennelse. Samtidig holdt han for at de frivillige, kristelige organisasjoner de facto bygget på samme grunn og derfor var de riktige samarbeidspartnere i kirkekampen. Kirken måtte ikke være preget av sentralisering. Kirken er av naturen en føderativ organisme og følgelig må bispedømmene få atskillig bevegelsesfrihet. Han så totalitære tendenser hos staten når denne ikke hadde noe overordnet den selv. Biskopenes hyrdebrev i 1941 var det første alvorlige utspill fra kirkens side.

Ennu klarere kom biskopenes holdning og ansvar for kirkens oppvoksende slekt frem i protesten mot den nazistiske ungdomstjenesten med nazifiseringen av de unge fra 10 - 18 år, og mot deres Lov om Norges lærersamband og NS-kontroll av alt forleggervirksomhet, m.v. Den 24. februar 1942 la biskopene ned sine embeter, slik Høyesterett tidligere hadde gjort. Den siste og avgjørende årsak til embetsnedleggelsen var at statsmakten hadde fratatt en kirkens embetsmann hans gudstjeneste, søkt å hindre menigheten i å få en senere gudstjeneste, og endelig avsatt presten (domprost Fjellbu) i strid med all rett. Hva staten hadde gitt biskopene la disse nu ned, men holdt fast ved det de ved sin ordinasjon hadde lovet.

Størst inntrykk gjorde erklæringen Kirkens Grunn, som er særlig godt kjent for denne forsamling. Kirkens Grunn ble lest opp 1. påskedag 1942 i de fleste av landets kirker, med tilslutning av de prestene som samtidig gjorde kjent at de la ned sitt statlige embete.

Senere meddelte biskopene at Den midlertidige kirkeledelse (DMK) var opprettet med Berggrav som formann. I DMK satt tre biskoper og Kirkens Samråds arbeidsutvalg. Under Berggravs forvisning fungerte Hallesby som leder.

6. Etter krigsslutt

Hva ble så resultatet for kirken, og spesielt bispeembetet, etter krigen? Skuffende lite. Berggravs linje om reformer på kirkens egne premisser som en Jesu Kristi kirke i folket, ble avvist. I stedet ble mønsteret en folkedemokratisk kirke. Loven om Den norske kirkes ordning (1953) åpnet vel for et fellesmøte av bispedømmerådene, men valggrunnlaget ble fortsatt uforpliktende utover kristen dåp.

I 1965 ble så Bispedømmerådenes Fellesråd opprettet og ble i 1969 til Kirkerådet. Lov om trossamfunn ble vedtatt. I 1984 kom Tillegg til Lov om Den norske kirkes ordning, Kirkemøtet blir opprettet og Bispemøtet får lovfestet oppgave. Men hele veien er reformbevegelsen og regjeringens vedtak preget av en folkekirkelig linje som skal gjøre kirken rommeligst mulig. Da f.eks. et nærmest enstemmig Kirkeråd stemte for at vilkåret for at en kunne velges inn i kirkens råd var at kanditaten avga erklæring om at han/hun ville stå på Skriftens og Bekjennelsens grunn, så vedtok staten at det var tilstrekkelig at rådets vedtak var innenfor Skrift og Bekjennelse. Jeg satt selv i Kirkerådet dengang.

En kunne ane en viss "hybris" hos reformmakerne i et forarbeid om rådets forhold til embetet, hvor det bl.a. stod at rådet må være varsom med å delegere myndighet til embetet. I senere utredning er dette blitt tonet ned og forsøkt bortforklart, men det sier likevel noe vesentlig om vurderingen av embetet.

7. Har bispeembetet forandret seg i nyere tid?

Vi har sett at tidsbetingede endringer i et slags samsvar med åndsstrømninger i tiden har preget embetets innehavere og deres tjeneste. Vi har sett biskopene nærmest som de eneste ledere i kirkene, til dels sammen med kirkens utdanningsinstitusjoner. Vi har sett krigstidens tvunge fokusering på bispeembetet og dets samarbeid med de frivillige organisasjoners ledere, da respekten for bispeembetet kanskje var på det høyeste. Vi har sett hvordan reformene i kirken i noen grad har avlastet embetet, men samtidig har nettopp rådene i sitt arbeid for å effektivisere kirken gitt både bispedømmeråd og dermed biskopen, såvel som menighetsråd og prester en mengde arbeid og laget en papirmølle som aldri før.

Det er ikke så mange år siden biskopen i Hålogaland bare hadde en timehjelp på kontoret ved siden av den stiftskapellan ("famulus") som mest styrte ledige embeter. Så satt biskopen til sent på kveld med kontorarbeid og tok skrivemaskinen med på hurtigruten til visitas. F.eks. hadde Hålogaland biskop i 1920 18 visitaser med 175 reisedager. Ikke mange tiår etterpå er det et dusin fagfolk som er fullt opptatt med å holde hjulene igang og helst øke aktivitetene. Stadig er det råd og kurs og seminarer og møter. En mengde nye informasjoner må en være så godt orientert i at en kan gi gode og riktige råd. Biskopen bestemmer ikke lenger hva som bør tas opp i hans ansvarsområde, hans bispedømme. Nu skjer det samme på bispedømmeplan som vi som menighetsprester opplevde i forhold til menighetsrådet. Oppgavene strømmer ned fra sentralledelsen så disse oppgavene truer med å presse ut gamle gjøremål. Det må også sies at Presteforeningen har avlastet bispeembetet ved sine spesial- og videreutdanningskurs. Det har også de teologiske fakulteter. Men biskopen må også viderekvalifisere seg! Embetet forandres på mange måter i det ytre selv om kjernen er den samme.

Et par ting kan vi peke på som klare eksempler på forandring, nemlig utstedelsen av kollas og ansettelse av prester i bispedømmet. Det var fast ordning i kirken, like til det store omslaget ved utnevnelsen av kvinner til prester, at biskopen skulle utstede kollas til embetsinnehaveren om at han var "rettelig kalt" til menighetens hyrde. Kollaset skulle leses opp i kirken ved tiltredelsesgudstjenesten. Dette var et stort problem for flere biskoper. Kvinnene var utnevnt etter statens lover, men var loven i samsvar med Skrift og Bekjennelse? Noen mente vel og at det ikke skulle være noen forskjell på prestens tilsetting og andre kirkelige ansatte. Resultatet synes å være at kollaset er blitt borte, og istedet utstedes det tilsettings- eller kallsbrev i likhet med det for diakoner og kateketer.

Nevnes må også biskopens endrede medvirkning ved ansettelse av prest i hans bispedømme. Før reformen gav biskopen sin påtegning og innstilling på søknadene ut fra sitt kjennskap til søkerne og det embete han søkte. Denne ordning er nu avskaffet, og biskopen skal ikke lenger innstille den han skal være tilsynsmann for . Han er en av syv i bispedømmerådet som foretar den endelige tilsetting, men da er innstilling foretatt av et innstillingsråd hvor biskopen ikke er med eller skal gi noen informasjon som tilsynsmann.

8. Hva så med bispemøtet?

Det er ingen tvil om at bispemøtets samhold og klare kurs under krigen hadde avgjørende betydning for kirke og folk. Biskop Berggravs intiativ overfor de frivillige, kristelige organisasjoners ledere viste også synet for bredden i den norske kristen-fronten. Bispemøtet velger selv sin preses, som regel Oslo biskop, som er biskopenes ordinasjonsbiskop, og departementets nærmeste rådgiver. Han er "primus inter pares", den første blant likemenn, uten å ha noen myndighet over de andre biskopene. Han er bispemøtets preses når biskopene møtes, men ikke imellom møtene. Ved siste bispeskifte i Oslo bispestol markerte biskopene nettopp valget ved å velge Nidaros biskop, Godal, som preses et år i overgangstiden.

Biskop Fjellbu kaller i sitt tilbakeblikk bispemøtene for bispegjerningen i rikskirkelig sammenheng. Under krigen var alle uhyre glad for innsatsen. Men etter krigen var ikke minst politiske instanser redde for at kirken skulle få for stor innflytelse, så de ventede og delvis lovede reformer i kirken ble enten utsatt eller dreid i en annen retning enn bispemøtet og kristenfolket hadde håpet. Fjellbu peker ellers på etterkrigstidens innsats fra bispemøtets side bl.a. når det gjalt rettsoppgjøret, brevet til menighetene om "Hjemmets grunn", kvinners menighetstjeneste, Amerika-gaven, Barnevernsinstituttet i Trondheim, Norsk Menighetsinstitutt og Norsk Mellomkirkelig Institutt, osv. - saker som viser bispemøtenes aktivitet i langt større grad enn før krigen.

Det er i det hele tatt et veldig sprang fra tiden før krigen da man sa de klarte seg med en notisblokk og en blyantstump, til våre dagers bispemøte med masse sakspapirer, komitéarbeider, ferdige utkast til møtevedtak, arbeidsutvalg mellom bispemøtene osv. Saksmengden er økt kraftig, ikke minst på grunn av alle reformforslag både om kirkens synodale oppbygging og om kirkens bøker. Et problem kan det også være at biskopene ikke alltid kjenner de komitémedlemmer og utredere som kan bli foreslått i de forskjellige saker, og slikt kan bli retningsgivende for komitéens konklusjon til bispemøtet. Bordet fanger. Noe annet er at med det fordoblede antall biskoper, fra 6 til 11, vil det med departementets strategi være representanter for forskjellige teologiske retninger i folkekirken. Hvordan kan det da gå til at vi ikke får mere åpen kamp i bispekollegiet, spør både "revolver-journalister" og andre. Jeg kan ikke svare på det. Men der har i hele kirkens tid i vårt folk vært en uskrevet lov at tilsynsmennene skal av all evne forsøke å holde kirken samlet så langt det er råd. De skal søke å føre de "får" tilbake til Herrens hjord som er i grenseland eller bryter ut. Ut fra de mange bibelske forbilder skal de tale til rette og fremholde Skriftens ord og vår kirkes Bekjennelse for å føre de villfarne tilbake. Men det springende punkt er når grensen er nådd for villfarenhet. En enkelt kan du tale til rette, veilede ut fra Guds ord, og eventuelt øve kirketukt overfor. Men en hel retning?

I det nye rituale for bispevigsel er dette om enheten direkte uttrykt gjennom ordinators formaning om og ordinandens løfte om å "legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds rike", og vigslingsbønnens ord " - og din kirkes enhet bli fremmet blant oss". Mon tro dette også er medvirkende årsak til en enhet i kollegiet som man kan ha vanskelig for å forstå?

9. Generasjonsforandring og mediamakt.

Vi kan ikke slutte vår drøfting av bispeembetets forandring/utvikling uten kort å nevne forandringen av forholdet mellom generasjonene. Fra alle hold sies det klart at dette forholdet i vår tid er snudd på hodet. Mens det i uminnelige tider og fremdeles i andre kulturer har vært en aktelse for de gamles erfaringer og derav følgende visdom, - de unge ville lære av de eldre, - så synes vår vesterlandske kultur i siste generasjon å ha satt de unge som læremestre. De unge er "trend-settende" som det heter. Det er de som belærer den eldre generasjon, - om de gidder det - , men helst vil man ha samfunnet til å agere etter tidens idéer. En av de viktigste idéene er selvrealiseringen, - og det også blant kirkelig aktive. "Hjulet oppfinnes idag!" Vi kan ikke som kirke si oss frie for påvirkningen, enten vi er prester eller biskoper. Det er ikke lett å stå imot innflytelsen fra sine egne, også for kirkens folk. Til en viss grad vil jo dette også gjelde i kirkelige spørsmål, kanskje også på embetets utvikling? Antinomismen er ikke ukjent i vår tid, heller ikke at Guds uttalte vilje blir avløst av et konturløst kjærlighetsbegrep som setter bibelordet ut av kraft. "Hver tid skal skape sin kristendom", som det heter.

Et mindre påaktet trekk som med tiden også kom til å få en ganske sterk inflytelse på mange biskoper og på bispemøtet var den fremvoksende arbeiderbevegelse. Industrialiseringen brakte store problemer for store arbeidstakergrupper, spesielt i store perioder i siste halvdel av forrige århundre. Flere av kirkens folk som Honoratus Halling, Eilert Sundt og andre forsøkte å gjøre en innsats i situasjonen, men problemene var så store at det måtte finnes en politisk løsning. Mange prester var også uforstående for situasjonen, og ble oppfattet av arbeiderbevegelsen som mostandere. Da hadde dissentermeinghetene større forståelse og løste dette i praksis. Men mange i de nye generasjoner av prester så sitt eget ansvar for å kjempe for verdige livsbetingelser for den store gruppen som var blitt urettferdig offer i den økonomiske kampen for livet. Noen gikk derfor inn i politikken på lokal- eller landsplan for å bringe større rettferdighet inn i samfunnssystemet. Andre ble uuttalte sympatisører og partistøtter i det stille. Det er vel hevet over tvil at denne holdningen også fantes i blant bispekandidater og bisper i vårt århundre. Den demokratiske kampen for rettferdighet for alle grep selvsagt sterkt inn i de aktive biskopers kretser, som nettopp ut fra sin kristne tro stod for dette syn. Problemet oppstod for mange når den politiske visjon kolliderte med en partistrategi som syntes å anse kirken som en motstander man måtte holde under full kontroll. Den kunne få være en kirke for folkets religiøse behov i begrenset frihet, men ikke en selvstendig Jesu Kristi kirke i folket og i samarbeid med staten. Et tegn på toppenes partilojalitet var jo at de var utmeldt av Den norske kirke og til dels måtte melde seg inn igjen for å få mange statsråder nok til kirkelig statsråd. Kristen påvirkning inn i partiene var og er klart en viktig sak for kirken, men spørsmålet er samtidig hvor meget av politisk ideologi man får til gjengjeld. Det er i et hvert fall klart at bispekollegiets sammensetning er en ganske annen i vår tid enn i våre bestefedres, ja våre fedres tid. Dette kommer også frem gjennom reformbevegelsens utvikling.

En annen faktor som har vært medvirkende til å forandre i et hvert fall mange menneskers oppfatning av bispeembetet, er media. Etter Watergate-skandalen i USA har også journalistikken endret seg totalt i vårt land. I motsetning til en tidligere stort sett saklige informasjon, hvor det oftest var kirkens folk som selv sørget for polemikken, er medias linje nu i langt større grad å provosere og "lage sak" av spørsmål. Omtrent alt som det er flere meninger om i kirken går det an å lage store overskrifter av, og stille utfordrende spørsmål om. Kan svaret så tolkes til et angrep på andre personer og ikke deres meninger, så kjøres debattene på det plan. Hvilket svar eller hvilken opplysning ble underslått for å "sprite opp" saken, eller hva sa han egentlig, og hva ble referert? Ofte kan det være vanskelig for den intervjuede å kjenne saken igjen. Det synes også lettere å henge ut en person enn et helt råd. Man kan vel si at embetet er blitt mere "åpent" for offentligheten, men da helst på sensasjonsmedias premisser. Nyheter som ikke "slår", er oftest ikke interessante for media. - Heldigvis er det unntak. Men vi må slå fast at idag er det medias bilde av kirken og biskopene som blir sittende igjen hos de fleste som ikke selv tilhører den aktive kjerne.

Vi må vel registrere at tilliten til biskopene og bispemøtet stort sett er blitt noe svekket i vår tid. Både dagens reformer, splittelsen i kollegiet og den manglende læremessige autoritet har gjort sitt til dette. Men at et tilsyn i kirken - episkopé - er bibelsk uomtvistelig og absolutt nødvendig for en kirke, er hevet over tvil. Derfor må vi frimodig forvente at krisen avløses av en ny vekkelse med tillit til Guds ords sannhet slik at vi kan bli en kirke som i alle ledd vil stå på Guds ords grunn. Det gi Herren i sin nåde. Så får vi fortsatt frimodig be og forkynne i samsvar med Guds ord under Åndens veiledning.

Til slutt

Kirkens basis og fortsatte korrektiv er for alltid fastlagt, ja fastlåst, i budskapet i ord og liv fra kirkens grunnlegger, oppholder og evige Herre, vår Frelser Jesus Kristus. Han sa til sine første menighetsgrunnleggere og tilsynsmenn:

"Den som hører dere, hører meg." (Lk 10,16).

Han gav dem og sin kirke Den Hellige Ånd som veileder, så fellesbrevet (år 55) fra apostelmøtet i Jerusalem begynner med: "Den Hellige Ånd og vi har besluttet". ( Acta 15,28). La oss be om at ordet og Ånden alltid må lede vår kirke og våre tilsynsmenn.