Preken ved Grunnlovsjubileum

Preken ved Grunnlovsjubileum i Kampen kirke, Stavanger, Kristi forklarelsesdag 23. februar 2014

Prekentekst:

Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.

Salme 62,8-9

I dag feirer vi 200-årsjubileet for Grunnloven. At vi gjør det i kirken, er utvilsomt på sin plass. Grunnloven er basert på verdier vi setter høyt, og som vi gjerne takker Gud for. Men det er kanskje noen som undrer seg litt over at vi gjør det akkurat i dag. Det har imidlertid sine gode grunner, og jeg skal begynne prekenen i dag med å si litt om det.

For to hundre år siden hadde Norge i flere hundre år vært en del av Danmark; det var kongen i København som var øverste myndighet også i vårt land. Men Danmark støttet Napoleon under Napoleons-krigene, og da Napoleon tapte, var Europas stormakter enige om at Danmark måtte straffes for det. Og en passende straff, mente de, kunne være at Danmark mistet råderetten over Norge. Så i januar 1814 bestemte Europas mektige menn at Norge ikke lenger skulle tilhøre Danmark; fra nå av skulle Norge tilhøre Sverige. Hva folk i Norge mente om dette, var det ingen som var interessert i.

Men i Norge var det svært mange, både blant folk flest og blant de ledende menn, som syntes at dette var en svært dårlig ide. Derfor bestemte de seg for at dette kunne være en god anledning for Norge til å prøve å gjenvinne sin tapte selvstendighet. Konkret ville en gjøre dette ved å la den danske prinsen, Christian Fredrik, bli norsk konge og ved å velge utsendinger til en Riksforsamling som skulle møtes på Eidsvoll for å gi Norge en grunnlov. Og til å kunngjøre dette for folket og begynne prosessen med å velge representantene til Riksforsamlingen ble det sammenkalt til en spesiell bededagsgudstjeneste fredag 25. februar 1814, altså for akkurat to hundre år siden denne uken. Der ble det lest opp et brev fra Christian Fredrik som forklarte situasjonen og hva en nå var i ferd med å gjøre.

Det må ha vært en ganske spesiell gudstjeneste. Norge hadde vært styrt fra København i mange hundre år. Ikke alle hadde vært fornøyd med det, men det var få, om noen, som hadde tenkt seg at de noensinne skulle få oppleve noe annet. Nå var forklarte brevet fra prinsen at den tiden ugjenkallelig var over. Og samtidig fortalte dette brevet at en hadde valgt en dristig vei videre. Det Europas stormakter hadde bestemt, hadde en satt seg opp mot; nå skulle Norges selvstendighet sikres! Så det var nok en og annen som gikk fra den gudstjenesten med uro i sinnet; hva ville dette bringe med seg? Ville selvstendighetslinjen vinne fram? Eller ville Europas stormakter banke på med sine bajonetter og geværer og tvinge Norge i kne? Var det fred og selvstendighet som lå foran, eller var det krig og nød?

Som prekentekst for denne gudstjenesten hadde en valgt akkurat det avsnittet fra Salme 62 i Det gamle testamente som jeg nettopp har lest. Det er det lett å forstå; en må ha opplevd denne salmen og dette avsnittet som talte rett inn i den uro de alle satt med. Dette er en bønn fra en som er omgitt av fiender og derfor ikke har noen annen enn Gud å gå til med sin nød. “Hvor lenge kan dere alle gå løs på en mann for å slå ham i hjel? Han er jo en lutende vegg og en nedbrutt mur. De legger planer om å støte ham ned, ned fra hans høyde, de elsker svik. De velsigner med munnen, men forbanner i sitt indre.” Slik beskrives fiendene i v. 4 i denne salmen, og kirkegjengerne denne fredagen for to hundre år siden må ha opplevd dette som en ganske god beskrivelse av Europas stormakter som skaltet og valtet med folks skjebner uten noen tanke for hva de selv ville og hva som tjente dem best.

Men det som taler tydeligst fra denne salmen, er likevel tilliten til Guds makt, Guds omsorg og Guds kjærlighet. I generasjoner hadde folk tatt sin tilflukt til ham, i krig og i fred, i motgang og medgang, og visste hvilken ro og trygghet som lå i dette. Nå stod de overfor en utfordring som var større enn noen annen de hadde opplevd, i hvert fall på den nasjonale plan. Men ville ikke Gud være deres klippe og vokter nå også? Stod det ikke noe i denne salmen om alltid å stole på Gud? Og hvis en alltid kan stole på Gud, så må en vel også kunne stole på ham når det gjelder krig og fred og landets framtid? Og hvis prestene i 1814 hadde fått med seg så mye fra sitt studium i København – for det var der hadde studert alle sammen – at de husket sin hebraisk, så gjorde de kanskje menighetene oppmerksom på at de denne teksten også kan forstås som en henvisning til Jesus som denne trygghetens dypeste forankring. For det uttrykket som er oversatt med “Hos Gud er min frelse” heter på hebraisk al-Elohim jish’i, og vi trenger bare snu litt på vokalene i det siste ordet, jish’i, min frelse, for å høre at det er dette som er blitt til Jeshu’ah eller Jesus. Når Gud er min frelse, så er det til syvende og sist fordi Jesus, som selv er Gud, også er min bror; derfor er jeg alltid trygg hos ham, uansett hva som faller ned rundt meg.

Jeg synes denne bededagsgudstjenesten for to hundre år siden vitner om et ganske interessant strategivalg fra landets ledelse både når det gjelder de politiske og de kirkelige ledere. En skjønte at her kunne en ikke bare sitte med hendene i fanget. Skulle Norges framtid sikres, måtte en handle; nå måtte en gripe sjansen og gjøre det beste ut av situasjonen. Samtidig var en heller ikke det minste i tvil om at forankringen i Guds uendelige omsorg og kjærlighet, urokket og upåvirket av alle omskiftelser, måtte være det som skulle bære det alt sammen. Jeg synes dette strategivalget er et ualminnelig godt uttrykk for det som ligger i formuleringen “Be og arbeid!” Ikke slutt å tenke! Gjør så godt du kan! Men framfor alt skal du vite at det er Guds omsorg, Guds kjærlighet, Guds rettferdighet som bærer deg gjennom det alt sammen. Den kan du aldri fortjene; den kan du bare få. Men det er et uendelig trygt sted å stå for så å kunne gjøre det beste og satse, men klokskap og dristighet, for å løse de problemer og utfordringer en står overfor.

Hvordan gikk det så i 1814? De som husker sin historie, vil vite at det gikk både bra og mindre bra. Valget ble holdt det; Riksforsamlingen møttes og vedtok Grunnloven – det gjorde den 17. mai – og valgte samme dag Christian Fredrik til konge. Så langt var det vel og bra. Men hverken Sverige eller stormaktene godtok dette, og det endte med union med Sverige. Men det gikk uten krig og uten blodsutgytelse. At et slikt folkelig opprør kan føres til ende uten at liv går tapt, det er ingen selvfølge; det har vi lært mer om enn vi liker bare ved å følge med på nyhetene fra Ukraina de siste dagene. Og Norge fikk beholde den Grunnloven som var vedtatt også i unionen med Sverige; slik sett kan en si at strategien fra februar 1814 lyktes rimelig bra. Men selvstendigheten fikk Norge ikke, den måtte landet vente enda i over nitti år på å få.

Men dette var jo til syvende og sist ikke det avgjørende. Nettopp ved å innlede opprøret – for det var det det var – i kirken og velge Salme 62 som prekentekst gav en et signal om at det var noe som var viktigere enn friheten og selvstendigheten. Ingen av dem som gikk på prekestolen i 1814 med denne prekenteksten visste hvordan det ville gå. Men de visste at uansett hvordan det gikk, så ville det som står i denne salmen være like sant og like viktig. “Småfolk er bare et pust, stormenn er en løgn, på vektskålen vipper de opp, letter enn et vindpust er de alle” står det i v. 10, og det var og er sant, uansett hvem som styrer i Oslo, København, Stockholm eller Brussel. Politiske veivalg og strategier er ikke uvesentlige, og den frihet vi sikret oss i 1814 til å kunne diskutere slike spørsmål åpent og fritt, er en viktig grunn til den velstand vi siden har skaffet oss. Men det er noe som er viktigere. Enten herskerne sitter her eller der, og enten de styrer vist eller galt, så er Gud vår tilflukt; det er alltid mulig å øse ut sitt hjerte for ham og ta sin tilflukt til ham. De visste de, de som for to hundre år siden gikk på prekestolen med denne teksten. Og den tilliten de slik fikk bringe videre til sine menigheter, er faktisk enda viktigere enn de politiske seire og nederlag som ble vunnet i 1814.

Men dette var historien. Når er det oss det gjelder. Og vår situasjon er på mange måter en annen. Vi har opplevd en velstandsutvikling langt utover det noen i 1814 våget å drømme om. De politiske friheter de den gang satset alt på å oppnå, er for oss blitt selvfølgelige, kanskje til og med så selvfølgelige at vi glemmer hvor viktige de er. Samtidig er den trygge gudstro som i 1814 langt på vei var felles både for høy og lav, blitt svekket, i mange sammenhenger også omstridt; den er ikke lenger en selvfølgelig og viktig ramme om en politisk prosess slik den var for to hundre år siden. Hva skal vi tenke om det? Er det slik at de store og sterke ordene fra Salme 62, nå når gudstro og kirkens innflytelse i samfunnet er blitt omstridt og kontroversiell, egentlig ikke betyr det samme lengre? Kan vi fremdeles alltid stole på Gud og alltid øse vårt hjerte ut for ham?

Det jeg tror vi skal tenke om det, er at vi på denne måten er i ferd med å bevege oss tilbake til normalsituasjonen. For bibelsk gudstro har gjennom historien nesten alltid vært omstridt og kontroversiell. Det opplevde jødene i gammeltestamentlig tid, og det opplever de for den saks skyld også fremdeles, og det har også alltid fulgt kirken gjennom historien. Slik sett er det 1814 og den alminnelige folkelige oppslutning om den bibelske gudstro som er unntaket og ikke regelen. Så  vil skal ikke la oss forvirre av det faktum at det ikke lenger er slik. Jesus snakket selv om at det var mange som kom til å ta anstøt, si nei takk og dra seg bort, og han priste den salig som ikke gjør det (Matt 11,6). Salme 62 har båret bedende kvinner og menn gjennom verre prøvelser enn sekulariering og avkristning. Og er det ikke nettopp i krisetider, når vi synes det svikter både i oss og omkring oss, når omsorgen for de svakeste svekkes, når våre nærmeste svikter oss, når sykdom og død truer, når vi har gjort det som var så galt at vi ikke en gang vil vedstå oss det selv, er det ikke nettopp da ordene fra denne salmen møter oss med sin uendelige bekymringsløshet: “Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerter for ham! Gud er vår tilflukt!”

Det skal ikke ta fra oss arbeidet med og ansvaret for de viktige veivalgene. Be og arbeid er en like god strategi i 2014 som i 1814. Men det kan godt få ta brodden av uroen og bekymringene. For Gud er uansett vår trøst og vår tilflukt. Det har han lovet. Og den som tar sin tilflukt til ham, skal aldri i evighet bli til skamme. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet