Presentasjon av Lærenemndas uttalelse og konklusjon

FBB-seminar, Fjellhaug 15.02.06

Presentasjon av Lærenemndas uttalelse

1. Definisjon av saken

For at en sak skal kunne behandles av Lærenemnda, må det dreie seg om et "grunnleggende spørsmål i sentrum av den evangelisk-lutherske lære". Det aktuelle læretema må være "av alvorlig og vidtrekkende karakter" (Forskrifter § 7). Skulle homofilispørsmålet drøftes av nemnda, måtte saken defineres slik at den oppfylte Forskriftenes strenge krav for behandling. Bakgrunnen for den saken som ble meldt av Møre biskop, Odd Bondevik, i august 2002, var usikkerheten i kirken om forståelsen og bruken av Skriften i homofilispørsmålet. I en uttalelse fra Bispemøtet om dette spørsmålet våren 1999 hadde begge parter påberopt seg Skriften for sitt syn. Det pekte i retning av uenighet i et sentralt lærespørsmål med betydelig rekkevidde i Den norske kirke.

Den saken Lærenemnda besluttet å ta opp til behandling, ble definert slik:

"Etter anmodning fra biskop Odd Bondevik i Møre bispedømme i brev 20.08.02 vedtar Den norske kirkes lærenemnd å realitetsbehandle spørsmålet om skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken."

Begrepene skriftforståelse og skriftbruk er valgt med omhu. Med "skriftforståelse" mener nemnda en helhetsforståelse av Skriften som inkluderer tolkningsprosessen. Søkelyset rettes mot både helhetssynet på Skriften og de tolkningsmessige prinsipper for utleggelsen av bibelske tekster. Med "skriftbruk" siktes det til den faktiske bruk av Skriften. Dermed ble den sentrale problemstilling definert slik: Taler Skriften om homoseksuelle handlinger på en slik måte at kirken ikke har teologisk grunnlag for å akseptere homofilt samliv? Eller er det mulig ut fra Skriften å argumentere for homofilt samliv?

Med denne definisjon av læretemaet i den aktuelle sak, sier det seg selv at nemnda ikke har kunnet drøfte homofilispørsmålet i sin fulle bredde. En har ikke i særlig grad kunnet gå inn på de mange psykologiske, sosiale og politiske spørsmål som er knyttet til homofili. Under hele prosessen har imidlertid nemnda ønsket å ha homofiles livssituasjon for øyet, og har vært opptatt av at homofile i kirken skal kunne kjenne seg omsluttet av Guds kjærlighet.

2. Tre års arbeid

Som leder av nemnda har jeg gang på gang blitt spurt om hvorfor det har tatt tre år å avgi en uttalelse av denne karakter. Jeg pleier å svare ved å si at det har vært et tungt og vanskelig spørsmål for nemndas tjue medlemmer. Det tar tid å sette seg inn i de mange temaer som ligger i saken. Dernest har det ikke vært enkelt å finne tid til å møtes. Som regel har vi ikke kunnet ha mer enn tre møter i året, og enkelte ganger har møtene kun vært av én dags varighet. Det hører også med til bildet at vi i utgangspunktet valgte en framgangsmåte som vi kan kalle bit-for-bit-metoden. Den er tungrodd og tidkrevende. I etterkant kan jeg se at det hadde vært mulig å legge opp arbeidet annerledes.

3. Tilnærmet enighet

Siden det dreier seg om det teologiske grunnlag for kirkens forkynnelse og undervisning i samlivsetiske spørsmål med særlig henblikk på homofilt samliv, ligger det nær å undersøke hva nemnda kan si sammen. Av de trekk ved uttalelsen som gjenspeiler enighet - eller tilnærmet enighet - vil jeg spesielt fremheve følgende:

3.1 Historisk forståelse av bibelske tekster

Det er enighet i nemnda om at de bibelske tekster som omtaler homoseksuelle handlinger (3 Mos 18,22; 20,13; 1 Kor 6,9-11; 1 Tim 1,9-10 og Rom 1.26-27) etter sin ordlyd er klart avvisende til homoseksuelle handlinger. De er ikke bare rettet mot kultisk prostitusjon, pederasti eller pedofili. De tre aktuelle tekstene i Det nye testamente gjenspeiler en forståelsesramme der differensieringen mellom mann og kvinne, slik den er gitt i skapelsen, innebærer at homoseksuelle handlinger er å forstå som brudd med Guds skapervilje og som symptom på frafall og avgudsdyrkelse. Men enigheten om tekstenes historiske mening betyr ikke at det i nemnda er enighet om hvordan de skal fortolkes i vår situasjon.

3.2 Tolkningsprinsipper

Nemnda har også langt på kunnet enes om at homofilispørsmålet må vurderes både i lys av Skriften som helhet og i forhold til dagens virkelighet. I den anledning har nemnda pekt på en rekke overordnede perspektiver som det er nærliggende å ta hensyn til. Det gjelder blant annet tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde, som er det teologiske grunnlag for menneskeverdet. Også synet på ekteskapet, betydningen av Jesu person og forkynnelse, kallet til etterfølgelse og hellig liv, og kjærligheten til og omsorgen for nesten er sentrale motiver i kristen etikk. Disse er relevante i tolkningen av bibeltekster for vår tid. Men det er ikke enighet om hvordan sammenhengen mellom de overordnede bibelske prinsipper og de tekster som omtaler homoseksuelle handlinger, skal tilrettelegges. Hvilken argumentativ vekt de aktuelle bibeltekster skal ha, vurderes forskjellig, og det samme gjelder hvorvidt overordnede bibelske motiver i vår norske virkelighet i dag styrker eller svekker de tekstene som avviser homoseksuelle handlinger.

3.3 Menneskeverdet

Nemnda erkjenner at homofile - i likhet med heterofile - kan omtales og behandles på en måte som innebærer en krenkelse av deres menneskeverd. For kirken er det viktig å opptre slik at den ikke svekker eller undergraver det verd som ethvert menneske har i kraft av at det er skapt i Guds bilde. Men dette har ikke som nødvendig følge at en må akseptere homofilt samliv. Det må være mulig å ha et restriktivt syn på homofilt samliv uten å bli anklaget for å krenke homofiles menneskeverd. Det kommer her an på hvordan en begrunner sitt syn i Skriften. Det er bred enighet om å fastholde at de resonnementer som er representert blant nemndas medlemmer, ikke krenker homofiles menneskeverd. Kjetil Hafstad protesterer mot dette resonnementet. Det må også legges til at de ti nemndsmedlemmene som aksepterer homofilt samliv, sier at å frata mennesker muligheten til å utfolde sin kjærlighet på en ansvarlig måte "kan oppleves som en krenkelse av deres menneskeverd" (s.92).

3.4 Sidestilling av ekteskap og partnerskap

I spørsmålet om etiske premisser for en mulig sidestilling av ekteskap og partnerskap, gjerne kalt kjønnsnøytral ekteskapslovgivning, uttaler et stort flertall i nemnda at det er viktig å framheve ekteskapet mellom mann og kvinne som et uttrykk for en orden i skaperverket. Det er en orden som gir seg av kjønnsdiffensieringen i skapelsen. Den setter relasjonen mellom mor, far og barn i en særstilling og gjør den til en grunncelle i samfunnet. De biologiske og sosiale rammevilkår for henholdsvis ekteskap og homofilt partnerskap er ikke like. Det er derfor etisk legitimt å fastholde både språklig og rettslig at ekteskapet er noe annet enn et ordnet partnerskap mellom to mennesker av samme kjønn. Tre medlemmer mener at nemnda ikke burde uttale seg om en kjønnsuavhengig ekteskapslov uten nærmere utredning.

4. Uenigheten

Som det vil være kjent, har det ikke lykkes nemnda å komme til enighet om tolkningen av de bibelske tekster om homoseksuelle handlinger i dag. Nemnda er delt på midten i spørsmålet om det læremessige grunnlag for ja eller nei til homofilt samliv. Det gir grunn til å spørre: Hva består uenigheten i? Hvor skilles veiene? La meg oppsummere uenigheten i ni punkter:

4.1 Homofili i den gresk-romerske verden

Det er av interesse for vurderingen av spørsmålet om homofilt samliv i dag hvordan homoseksuell praksis artet seg i den verden som de tidlige kristne levde i. I nemndas uttalelse er det to framstillinger av dette materiale, den ene signert Turid Karlsen Seim og den andre signert Ernst Baasland og Jostein Aadna. Begge framstillinger peker på at homoseksuell omgang var et utbredt fenomen den gang. Mens Karlsen Seim hevder at seksuell omgang bare ble ansett som "naturlig" der partene ikke var jevnbyrdige, gjør Baasland og Aadna gjeldende at det i kildene også er belegg for homofilt samliv mellom jevnbyrdige modne menn. Karlsen Seims analyse tjener til å betone forskjellen mellom den gang og nå. Ifølge Baasland og Aadna er det grunnlag for å hevde at homofili i vår tid ikke er vesensforskjellig fra homofili i antikken. De som sier ja til homofilt samliv, følger Karlsen Seim, de som fastholder Det nye testamentes avvisning av homofilt samliv også i dag, støtter seg til Baasland og Aadna.

4.2 Paralleller fra kirkens historie

Nemnda har drøftet spørsmålet om kirkens syn på homofilt samliv har en parallell i de endringer som gjennom årene har funnet sted i kirkens holdning til slaveri, til kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn, og til skilsmisse og gjengifte. Også i dette spørsmålet deler nemnda seg på midten. De nemndsmedlemmer som ikke finner teologisk grunnlag for å anerkjenne homofilt samliv, legger vesentlig vekt på den tydelige, samstemte og konsekvente avvisning av homoseksuelle handlinger i Skriften, begrunnet i en orden i skaperverket. Der det imidlertid foreligger ansatser, motiver eller åpninger i Skriften for å nytolke tekster og bryte med utbredte tradisjoner i kirken, vil det være større rom for å legge vekt på overordnede perspektiver og verdier som trekker i annen retning. De nemndsmedlemmer som aksepterer homofilt samliv, hevder at de endringene som har funnet sted på visse andre områder, utgjør relevante paralleller til spørsmålet om homofilt samliv.

4.3 Synet på kjønnsdifferensieringen i skapelsen

Hvilken betydning har det for samlivsetikken at mennesket er skapt som mann og kvinne? Dette er et sentralt spørsmål i nemndas uttalelse. Den ene halvparten av nemnda understreker at de tekstene som omtaler homoseksuelle handlinger, har sin bakgrunn i forståelsen av skapelsen i 1 Mos 1-2. Som et ledd i en orden i skaperverket har Gud skapt mennesket til mann og kvinne. Kjønnsdifferensieringen innebærer også at mann og kvinne er til for hverandre. Denne kjønnskomplementariteten innebærer at Gud beriker samlivet mellom mann og kvinne ved å la dem få barn (s.95). Den andre halvparten av nemnda hevder at skapelsesfortellingene ikke kan brukes til å begrunne ekteskapet mellom mann og kvinne, og at disse fortellingene ikke "utelukker andre former for samliv" (s.90). Kjønnsdifferensieringen betraktes som en mulighetsbetingelse for slektens videreføring. I en merknad av Kjetil Hafstad og Sevat Lappegard heter det at det er i strid med Skriften å bruke kjønnsdifferensieringen normativt for stenge homofile ute fra samliv. "De opphøyede poetiske og arkaiske utsagnene i 1 Mos 1 blir vridd og redusert med denne form for bruk", sier de to (s.76). På dette punkt er forskjellen i skriftforståelse og skriftbruk særdeles tydelig.

4.4 Rammen om det seksuelle samliv

Ulikheten i synet på homofilt samliv innebærer at nemnda deler seg i synet på rammen om det seksuelle samliv. Den ene gruppen fremholder at Det nye testamente fastholder ekteskapet mellom mann og kvinne som den eksklusive ramme om det seksuelle samliv. Dette bekrefter og innskjerper Jesus, idet han griper tilbake til den første skapelse som begrunnelse for det livslange monogame ekteskap. Paulus har samme syn. Kirken er forpliktet på dette synet. Slik kan ikke den andre gruppen si det. Den taler om å forholde seg ansvarlig til sin seksualitet og legger vekt på samlivsetiske normer som trofasthet, kjærlighet, gjensidige forpliktelse, oppofrelse og omsorg i sårbarhet. Disse normer er også forpliktende for den gruppen som fremholder at det seksuelle samliv hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne.

4.5 Jesus som forbilde

Det er enighet i nemnda om at Jesus løfter fram enkeltmennesker, og at han har et særlig blikk for grupper i samfunnet som har det vanskelig eller er utstøtt. Jesu holdning og gjerning er eksempel til etterfølgelse for kirken i møte med mennesker i dag. Den ene gruppen framhever hvordan Jesus tar et oppgjør med holdninger som strider mot Guds vilje. En rekke fortellinger i evangeliene vitner om at etterfølgelsen innebærer "oppgjør med synden og oppbrudd til nytt liv" (s.94). I møtet med synderinnen i fariseerens Simons hus (Luk 7,36-50) og med kvinnen grepet i ekteskapsbrudd (Joh 7,53-8,11) verken ignorerer eller godtar Jesus synden i deres liv. Idet han tilgir, sier han "Gå bort og synd ikke mer fra nå av" (Joh 8,11). Dette perspektivet blir borte hos den andre gruppen. Den sier: "Gjennom det som skjer, etableres en forståelse av evangeliet." Jesu eksempel tolkes i lys av prinsippet om Kristus som Skriftens sentrum, og det betyr for denne gruppen at "Kristus-hendelsene utfordrer til etterprøving av hva som urettmessig binder og begrenser mennesker, og hva som frigjør til liv i kjærlighet" (s.89). Med henblikk på holdningen til homofilt samliv betyr dette at Jesus spilles ut mot Paulus.

4.6 Nestekjærlighetsbudet

Begge parter henviser til nestekjærlighetsbudet. Men det er ikke enighet om hvordan det skal brukes i synet på homofilt samliv. Den ene gruppen er opptatt av å framheve at budet har til hensikt å åpne nye perspektiver. De enkelte bud er hver for seg utilstrekkelige. De har et avgrensende blikk. "Med nestekjærlighetsbudet som grunnlag er det vanskelig å se hvordan det kan begrunnes at det skal være en særegen etisk kodeks for homofile mennesker som avgrenser deres livsmuligheter i forhold til det som gjelder for alle andre", sier denne gruppen (s.90). Den andre gruppen legger vekt på at Jesus gir eksempler på at nestekjærlighetsbudet er en forpliktelse til "å strebe etter det som er best for ens medmennesker i universalt perspektiv" (s.98). Budet om å elske sin neste kan ikke spilles ut mot enkeltbudene. De utfyller hverandre. Det er snarere så at de enkelte bud tjener til å konkretisere nestekjærligheten. I ett og samme brev kan Paulus avvise homoseksuelle handlinger (1 Kor 6,9) og samtidig skrive dyptpløyende om kjærligheten som det største av alt (1 Kor 13). Det er ikke grunnlag for å sette Paulus opp mot Paulus - eller annerledes uttrykt: sette tydelighet opp mot kjærlighet.

4.7 Det nye livet

Til grunn for Paulus' avvisning av homoseksuelle handlinger ligger Hellighetsloven, som er basert på det grunnleggende budet om at "dere skal være hellige, for jeg, Herrens deres Gud, er hellig" (3 Mos 19,2). 1 Kor 6,9-11 inngår i en tekstsammenheng der Hellighetslovens bestemmelser er virksomme. Paulus tar stilling til ulike former for atferd i menigheten som truer dens hellighet. De som gjør urett, skal ikke arve Guds rike, sier apostelen, og fortsetter: "Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike." (1 Kor 6,9b-11). Paulus legger avgjørende vekt på at omvendelsen til og samhørigheten med Kristus innebærer at en må leve et liv i hellighet. Ellers faller en utenfor Guds rike. Nemnda er imidlertid delt i synet på hva som er et hellig liv i dag. Den ene halvparten av nemnda fremhever sin forpliktelse på de anvisninger som Paulus gir for hvordan de kristne skal leve. Forbudet mot homoseksuelle handlinger, som konkretiserer et anliggende i skapelsestekstene, er fremdeles relevant "som en del av Guds lov, også i den nye pakt" (s.70). Den andre halvparten av nemnda er uenig i dette, og leser Hellighetsloven "i lys av Skriftens sentrum, evangeliet om Jesus Kristus". En er "tilbakeholdende med å tale om en spesiell etikk for menigheten og dens lemmer", og fastslår at frelse er gjenopprettelse av hele skapelsen. "Det etiske prosjektet som følger, har som mål å virkeliggjøre Guds grunnleggende skapervilje." (s.91). Mens altså de nemndsmedlemmer som sier ja til homofilt samliv, tenderer i retning av å forstå kristen etikk som allmenn etikk, hevder de andre nemndsmedlemmene at de kristne - de som er døpt til Kristus og tror på ham - er forpliktet på Jesu og apostlenes etiske anvisninger, også i homofilispørsmålet.

4.8 Skrift og erfaring

Hele nemnda er enig om at det er legitimt å trekke inn menneskers erfaringer i etisk refleksjon. Men vi er uenige om hvilken vekt kollektive og individuelle erfaringer skal tillegges i aktuelle etiske spørsmål. Den ene gruppen legger stor vekt på at et menneskes seksualitet "har dyptgripende betydning for personlighetsdannelse og selvforståelse", og at det derfor ikke er mulig å støtte en argumentasjon som betrakter homoseksuelle som "annerledes" mennesker og kreve at de skal "etterleve andre etiske normer" (s.91). Den gruppen jeg tilhører sier uttrykkelig at "erfaringen aldri kan gis samme autoritet som Bibelens lære. Om betydningen av bibelske tekster som veileder for kristent liv svekkes, kan det få vidtrekkende konsekvenser også for en rekke andre teologiske og etiske spørsmål." (s.125). Behandlingen av holdningen til homofilt samliv har vist at det her ikke bare dreier seg om et etisk enkeltspørsmål, men om normgrunnlaget for kristen etikk. Det sies derfor av denne gruppen at forståelsen av tekstene om homoseksuelle handlinger gir "et mønster for skrifttolkningen (en hermeneutikk) som har betydelige konsekvenser for hvordan en forholder seg til Bibelens ord i læremessige og etiske spørsmål." (s.93).

4.9 Ulik skriftforståelse og skriftbruk

Begrepene skriftforståelse og skriftbruk er egnet til å få fram hva det for kirken dreier seg om i debatten om homofilt samliv. Som nevnt handler skriftforståelsen både om helhetssynet på Skriften og om selv tolkningsprosessen. På den måten blir det tydelig hvordan helhetssynet virker inn på tolkningen, og hvordan tolkningen preger helhetssynet. Nemnda har måttet konkludere med at det i den aktuelle sak ikke bare dreier seg om forskjellig bruk av Skriften, men om ulik skriftforståelse. Vi har ikke kunnet enes om Skriftens autoritet i etikken. Nemnda har delt seg "i spørsmålet om hvilke tolkningsperspektiver som i dag er avgjørende for forståelsen av hva Skriftens sier om homofilt samliv, og dermed hvordan lov og evangelium skal konkretiseres på dette området" (s.126). Det var dette spørsmålet vi tok sikte på å besvare. Det er blitt et to-delt svar.

5. Merknader

Når det i nemnda ikke er enighet i en sak, skal det ifølge Forskriftene § 18 "redegjøres for de forskjellige standpunkter". Det heter også at "hvert medlem har rett til å gi uttrykk for sitt syn i en skriftlig framstilling". Dette har ført til en del merknader underveis og en særuttalelse til slutt. Å lese enkelte medlemmers merknader kan være interessant nok. Det avslører også sprik innad i de to gruppene som konkluderer ulikt i hovedspørsmålet, spesielt i gruppen som anerkjenner homofilt samliv.

La meg føye til at det i enkelte tilfelle har vært vanskelig å vite om en skulle slutte seg til en merknad eller ikke. Det kan skyldes at en er enig i noe, men ikke i alt som står der. At en har latt ett medlem i gruppen en tilhører, stå alene med sin merknad, kan også ha sin grunn i at en ikke vil splitte gruppen hvis det er grunn til å tro at en ikke får alle med seg. Det kan svekke betydningen av at en står sammen i hovedspørsmålet. Derfor kan det synes enklere å la ett medlem markere sitt syn på et bestemt punkt, uten å kommentere det nærmere. Et medlem er ikke nødvendigvis uenig merknader en ikke slutter seg til. La meg som eksempel nevne en merknad av Jostein Ådna i kapittel 3.9, hvor han sier at deler av den argumentasjonen til støtte for at homofilt samliv kan aksepteres, "underminerer Skriften som et troverdig åpenbaringsvitnesbyrd" (s.123). Gruppen på ti som Ådna og jeg tilhører, sier imidlertid samlet at det etter vår oppfatning ikke foreligger "noen overbevisende bibelsk begrunnelse" for det synet som den andre gruppen på ti representerer (s.123). Dette viser at det i sak ikke er noen uenighet mellom Ådna og oss andre i synet på Skriftens autoritet i etikken.

6. Kirkesplittelse?

I og med at saken som er behandlet, er blitt definert som "Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken", sier det seg selv at spørsmålet om kirkesplittelse ikke har vært noen hovedsak. Når vi likevel har berørt spørsmålet mot slutten av uttalelsen, skyldes det vurderingen av alvoret i uenigheten i synet på homofilt samliv. Ifølge Den augsburgske bekjennelse, art.VII, er det tilstrekkelig for "sann enhet i kirken" at det er enighet om "evangeliets lære" og om "sakramentenes forvaltning". Nemnda er enig om at "evangeliets lære" omfatter forkynnelsen av både lov og evangelium. Selv om uenigheten om homofilt samliv ikke nødvendigvis behøver å "å skjule eller forvrenge kjernen i evangeliet", berører den også forståelsen av Guds lov. På dette punkt er det uenighet i nemnda (s.135). Vi står derfor ikke sammen om forkynnelsen av lov og evangelium i den aktuelle saken. Det er en belastning for samholdet i kirken.

Blant nemndas medlemmer er det noe ulike syn på hvor alvorlig situasjonen er for kirken. Vi er imidlertid enige om at den ikke skal bagatelliseres. Den kan vanskeliggjøre det økumeniske fellesskap i Norge og arbeidet for kristen enhet i internasjonal sammenheng. Det springende punkt for oss som luthersk kirke er om gudstjenestefellesskapet sprekker på denne saken. Skjer det, kan en etter bekjennelsesskriftene ikke stå sammen om forvaltningen av nådens midler. En biskop som avviser homofilt samliv, kan da ikke ha gudstjenestefellesskap med en prest som sier ja til homofilt samliv. Og en biskop som aksepterer homofilt samliv, kan ikke regne med å ha gudstjenestefellesskap med prester som har et annet syn. Så dramatisk ville det være om nemnda kort og godt hadde slått fast at uenigheten i i homofilispørsmålet er kirkesplittende i bekjennelsens forstand. På den annen side har ikke nemnda villet bagatellisere alvoret i situasjonen. En har valgt en noe forsiktigere formulering som i oppsummeringens form lyder slik: Uenigheten om skriftforståelse og skriftbruk i den aktuelle sak "behøver ikke nødvendigvis å føre til kirkesplittelse i den betydning at en ikke lenger kan ha gudstjenestefellesskap. På den annen side kan en ikke utelukke at det kan komme til å skje." (s.135f).

7. Følger for kirken

Lærenemnda har ingen forvaltningsmessig myndighet. Vi har ikke kunnet drøfte spørsmålet om hvordan kirkelige organer nå skal behandle saken. Men i uttalelsen ligger det visse læremessige premisser av betydning for den forvaltningsmessige behandlingen i Den norske kirke. Halvparten av nemndas medlemmer sier at i hovedsak er "to uforenlige syn i kirken i denne saken" (s.125). De er ikke likestilte. De to syn har ikke samme bibelske begrunnelse. Ti av nemndas 20 medlemmer hevder at de som sier ja til homofilt samliv, ikke har gitt noen overbevisende bibelsk begrunnelse for sitt syn. De to syn er ikke bare forskjellige, men så uforenlige at ikke begge "kan være retningsgivende for lære, ordninger og liturgi" (s.125).

Dette er bakgrunnen for særuttalelsen fra Odd Bondevik og meg. Vi sier at vi ikke kan støtte tanken om å innføre en liturgisk ordning for inngåelse og velsignelse av partnerskap. "Det er også uforenlig med vår forståelse og forpliktelse på Skriften å vigsle, tilsette og bruke samlevende homofile i vigslede stillinger i kirken." (s.137). Sju andre medlemmer av nemnda har sluttet seg til denne uttalelsen. Når John Egil Bergem ikke har sluttet seg til særuttalelsen, skyldes det ikke at han i sak er uenig med oss, men at han mener at vi beveger oss i grensefeltet til den forvaltningsmessige side av saken. Etter min vurdering er vi innenfor Lærenemndas mandat når vi her har uttalt oss om det læremessige grunnlag for ordninger og liturgi i kirken.