Prester med martyrsinn

Den norske Kirke har kvittet seg med to prester den senere tid, Mikael Bruun i Sogndal og Vidar Nes Mygland i Ørskog.

Kirken legger ikke fingrene mellom når det gjelder begrunnelsen for å få dem bort; de vil ikke samarbeide med kvinnelige prester.

De to prestenes begrunnelse for sitt standpunkt er at Bibelen ikke tillater ordningen med kvinnelige prester. Men for kirken er likestillingsideologien og folkemeningen viktigere enn Bibelen.

Det har kostet de to prestene levebrødet å følge sin overbevisning.

Er det noe Den norske Kirke og stort sett hele vår vesterlandske kristenhet mangler i dag, er det personer som følger sin kristne overbevisning koste hva det koste vil.

Dikterpresten Kaj Munk holdt en preken i København domkirke 5. desember 1943. I den prekenen sa han blant annet følgende:

«Kirken har mistet sitt nest dyrebareste klenodium. Det dyrebareste er Kristus selv, men det nest dyrebareste, det er martyrsinnet, de kristnes martyrsinn. Ikke at de ville være helter eller var bidt av ærgjerrighet, ikke at de var syke i sjelen eller fant glede i selvpinsel, men at de elsket Kristus slik at intet offer til Ham var dem for stort. Med dette martyrsinn overvant vi engang verden, og uten det vil verden overvinne oss».

En måned etter at han holdt denne preken, sent på kvelden 4. januar 1944 fant Kaj Munk sin død fordi han kompromissløst hadde fulgt sin overbevisning. Han ble skutt av SS offiserer ved Hørbylunde Bakke, etter å ha blitt hentet fra Vedersø prestegård tidligere på kvelden.

Allerede i 1935 hadde Munk kritisert jødeforfølgelsene i Tyskland. Det avstedkom at regjeringen i Danmark (Staunings sosialdemokratiske regjering som samarbeidet med nazi Tyskland til i 1943) bad biskopen i Ribe om å lukke munnen på Munk. Biskopen adlød ordren, men Munk lot seg ikke true til taushet. Han svarte biskopen følgende:

«Av en viss tømrer (Gud tilgi ham, han var bare jøde) har jeg lært den asfaltopptreden at når man kjemper for ånd gjelder det i mange tilfeller å opptre uforsiktig, uteskende og sårende så man misforstås av dem hvem Gud har tillukket begripelsen og av dem hvem fanden har utstyrt med god vilje til å misforstå. I denne lærdom akter jeg å fremture innenfor hans kirke – og siden utenfor, når det en dag har behaget de dertil innrettede å kaste meg ut».

Jeg tviler ikke på at det kirkelige lederskap er overbevist om at de har gjort en velgjerning ved å sende de to prestene på dør. Biskopen i Ribe trodde også sikkert at han gjorde en vel-gjerning da han prøvde å lukke munnen på Kaj Munk.

Bibelen selv forteller at det jødiske lederskap var overbevist om at de gjorde en velgjerning da de sørget for å ta livet av Jesus.

Jeg er heller ikke særlig i tvil om hvem som har gjort mest for den kristne kirke av de to prestene og dem som har satt dem på porten; det er prestene. De har kjempet for ånd, mot den åndsmakt som heter feminisme. Denne åndsmakt er ikke demokratisk, og den har et syn på mennesket som er uforenlig med krisen livsanskuelse. Denne åndsmakt er besnærende, for likestilling høres så fint ut.

Etter kristen livsanskuelse har hvert menneske en uendelig verdi, uavhengig evner, posisjon eller for den saks skyld moralske kvaliteter. Det enkelte individ taper ikke sin verdi fordi om det er oppgaver det ikke kan mestre. Av ulike grunner kan ikke alle mennesker føre et fly eller spille fotball på landslaget. Dette aksepterer vi uten videre, men vi aksepterer ikke en bibelsk begrunnelse for at menn og kvinner har ulike oppgaver. Årsaken er åpenbar: etter sin natur vil mennesket ikke ha en Gud til å råde over seg. Slik har det vært fra skapelsens morgen.

Kirken og det store flertall av kristne i Norge lar seg styre – ikke av Bibelen, men av det folk flest mener. Synet på kvinnelige prester er radikalt endret på noen tiår. Det skyldes ene og alene folkemeningen. Det samme gjelder synet på ekteskap og samliv, barnet i mors liv og sikkert snart aktiv dødshjelp. Den norske Kirke lar kort og godt ikke lenger Bibelen avgjøre hva som er godt og ondt, rett og galt, sant og usant. Det er den til enhver tid rådende folkemening som er avgjørende, det som er politisk korrekt.

Munk ble skutt for sin overbevisnings skyld. De to prestene er kastet ut av kirken slik Munk trodde han skulle bli.

Rundt om i verden dør kristne hver dag for sin overbevisnings skyld. Dette er ikke noe nytt. Det er heller ikke noe nytt at Jesus og Bibelens sannhet blir fornektet. For 1600 år siden skrev Augustin:

«I fedrenes tid rant de rettferdiges blod, av den sæden vokste kirken opp. Åpenlyst raste djevelen som en løve. Nå er han slu som en slange. Vi må ta kampen opp mot ham slik martyrene gjorde. Deres våpen var lidelse, årvåkenhet er vårt. Kirken vil alltid være forfulgt enten av løven eller av slangen. Fienden er langt farligere når han bedrar enn når han raser. Kristne ble tvunget til å fornekte Kristus – i dag blir de opplært til det. Vold den gang, i dag settes det snarer».

Den norske Kirkes nåværende lederskap er bedragere. Dette lederskap lærer mennesker å fornekte Bibelens sannhet, og dermed også Jesus.

Det ligger i sakens natur at en bedrager ikke kan tåle den som følger sin overbevisning, koste hva det koste vil. Her ligger forklaringen på at de to prestene har mistet sine stillinger; bedragere kan ikke tåle de som følger sin overbevisning. Ved å følge sin overbevisning har de to prestene synliggjort bedrageriet i kirken. Derfor måtte de bort.

At de to prestene er martyrer, påstår jeg ikke. Men de har vist en beundringsverdig vilje til å følge sin overbevisning, koste hva det koste vil. Det ser også ut til at de har familie som følger dem. Slik sett har de like beundringsverdige ektefeller.

Kaj Munks ord er gått i oppfyllelse i vårt folk. Verden har overvunnet kirken i vårt folk. Slik er det ikke over alt på kloden. I Kina og Iran vokser den kristne kirke som aldri før. Der koster det å være en kristen. Men der blir verden overvunnet av kjærligheten til Jesus.

Johan Haga, advokat