Prester skal ikke først og fremst være psykologer eller terapeuter

I avisen Dagen 11. oktober kom det et stykke som hadde overskriften «Disse vil biskopene ikke ha til prester». Det innledes med at en skal være forankret i Den norske kirkes tro og normgrunnlag (skrift og bekjennelse) og fremstå som personlig egnet for tjenesten og kommende arbeidsoppgaver.

Her må det også sies når en sier «Den norske kirkes tro og normgrunnlag», at dette prøves på Guds ord og bekjennelsen – om det samsvarer. Gjør det ikke det, må Den norske kirke gå botens vei. Slik må jo alle trossamfunn spørre seg selv om de er i samsvar med Guds ord.

Og så kommer det ni punkter om hva som gjør en kandidat egnet til vigsling. Jeg kan ikke se annet i de ni punktene enn mellommenneskelige forhold. Og det skal vi aldri se bort fra - det har sitt å si for oss alle, hvem vi enn er, og i alle situasjoner.

Men til å være prest i tjeneste, kommer også gudsdimensjonen inn. Prestens forhold til den hellige, treenige Gud og hans ord i lov og evangelium. Og da må det sies: Presten skal være kalt av Gud. Han skal lyde Gud mer enn mennesker. Han skal ha møtt Jesus slik at han elsker Jesus mer enn seg selv. Han skal ha sin største glede i å lede mennesker til Gud. Dette er ikke med i de ni punktene som stilles for at en skal være egnet til prest i Den norske kirke.

Vi må ikke få prester som ikke er i stand til å forkynne Guds frelse til liv og salighet til oss. Det skal forkynnes lov og evangelium, Guds dom over synden og hans soning og forsoning i Kristus, til frigjørelse for en synder som vil leve i boten. Som Bibelen sier: I hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag. Prester skal ikke først og fremst være psykologer eller terapeuter eller eksperter på andre mellommenneskelige fagområder.

Det er viktig for en prest å ha kunnskap om disse ting, men det leder ingen inn i Guds rike med mellommenneskelige tanker eller folkereligiøsitet. Det er Guds ord og sakramentene, ved Den hellige ånd, som fører oss inn i Guds rike. Og det må være helt tydelig at det er dette det dreier seg om når det er spørsmål om hvem som egner seg til prest. For han skal ha sitt tyngdepunkt i Bibelen og bekjennelsen - ikke i mennesketanker om Gud eller i folkereligiøsiteten. Det duger ikke til frelse fra synden og døden og djevelens makt.

Dette er ikke selvsagt, og derfor skulle det vært med i det første punktet av de ni som nevnes. For da ville en signalisert hva de andre punktene styres av, nemlig av Guds ord. Og det er det som gjør en til en prest i tjeneste. Derfor står han ikke bare under en ordning eller en biskop, men presten står først og fremst under Gud og hans ord, som han en dag skal gjøre regnskap for. La det være tydelig hva det gjelder om for en prest, så han ikke bedrar seg selv i tjenesten og fører andre vill.

La oss nå få prester i kirken som i sannhet er det, og vil si det som Guds ord sier til menigheten, så vi arme, syndige mennesker skjønner at den hellige Gud er den vi må komme til alene gjennom Jesus Kristus. For det er bare han som holder oss oppe i all vår nød.

Finn Indrebø, Kleppestø

(Tidligere publisert i Dagen)