Pridefeiringens ideologiske røtter

«Mennesket har glemt Gud, det er grunnen til at alt dette skjedde.» Slik uttrykte den russiske forfatteren Aleksander Solzjenitsyn seg da han mottok Templeton-prisen i 1983. I talen hadde han skildret Sovjet-kommunismens grusomheter. I dag er kommunismen lite fremtredende i Europa. Men sekularisme, relativisme og ekstrem individualisme setter stadig sterkere preg på vestlige land. Dette åndsklimaet former folks tenkning, holdninger og adferd. Vi lever midt i en omfattende sex-revolusjon som gjennomsyres av en radikal kjønnsideologi. 

I sin bok «The Rise and Triumph of the Modern Self» (2020) gir den britiske kirkehistorikeren Carl R. Trueman en innsiktsfull beskrivelse av ideologiens røtter. Det dreier seg om menneskets forståelse av seg selv. Hva er et godt liv? Hvorfor lever jeg? Hva er min identitet? Påfallende i vår tid er den store rollen som indre følelser får når disse spørsmålene skal besvares. Såkalte «objektive sannheter» er bare sosiale konstruksjoner som er laget for å undertrykke minoriteter, får vi høre. Hvert menneske må ha frihet til å konstruere seg selv. Pride-feiringens stolte budskap er: Alle skal få være den de er, og alle skal få elske den de vil. Hvor finner vi røttene til denne tenkningen?

Filosofen Jean-Jacques Rousseau var romantiker. Mens Augustin hevdet at mennesket er født med en syndig natur, mente Rousseau at mennesket er godt i utgangspunktet. Barn må skjermes fra tradisjonen og samfunnet for å kunne utvikle seg naturlig i samsvar med sin medfødte godhet. Her finner vi en kime til vår tids dyrkelse av individet. Frihet er frihet til å være seg selv.

Charles Darwin var ikke selv revolusjonær. Men hans evolusjonslære la grunnlag for en tenkning der alle livsformer er resultat av tilfeldigheter og kamp for å overleve. Mennesket er ikke vesensforskjellig fra dyrene. Livet er uten overordnet mål. Vi er ikke ansvarlige overfor en Skaper. 

Friedrich Nietzsche forkastet ikke bare Gud som en unødvendig hypotese. Han skrev: «Gud er død. Gud forblir død. Og vi har drept ham.» Han tok et grunnleggende oppgjør med all metafysikk og allmengyldig moral. Det man kaller «kunnskap» er bare ideer som har bakgrunn i menneskers instinkter og deres kamp for å få makt. Når Gud er borte, kan du være din egen herre. Slik legger han grunnlaget for en relativisme som er typisk for vår tids postmoderne virkelighetsforståelse.

Karl Marx skildrer all historie som klassekamp mot undertrykkelse. Han kalte religion «opium for folket». Han ville rive ned kristendommen, som han mente ga folk illusjoner om lykke istedenfor sann lykke. En revolusjon måtte til for å frigjøre mennesker som var holdt nede av tradisjon og tro. I sin bok «Den amerikanske sexrevolusjonen» (1956, norsk oversettelse i 1998) skildrer den russisk-amerikanske sosiologen Pitirim A. Sorokin hvordan kommunismen i 1920-årene ville fjerne idealet om monogami og opprette full seksuell frihet. «Fri kjærlighet» ble begrunnet med at om en person er tørst, er det uvesentlig hvilket drikkekar han bruker. Folket skulle ikke være bundet av det «borgerlige» ekteskapet og familien. Resultatet ble at horder av hjemløse barn ble en samfunnsfiende. Antall skilsmisser, aborter og psykiatriske pasienter steg raskt. Resultatet var så sjokkende at regjeringen måtte reversere politikken sin. Dagens russiske politiske og kirkelige ledere kjenner sin historie og ønsker ikke å bli trukket med i den vestlige sexrevolusjonen.

Sigmund Freud lærte at mennesket helt fra barndommen er et seksuelt vesen, og at seksualiteten er avgjørende for hvem vi er. Seksuell tilfredsstillelse var for ham nøkkelen til det lykkelige liv. Freuds tenkning ble utviklet videre innenfor en marxistisk ramme av tenkere som Wilhelm Reich og Herbert Marcuse. Seksuell frihet var et nødvendig ledd i kampen for politisk frihet.

Herbert Marcuse og Theodor Adorno var ledende tenkere innenfor Frankfurterskolen. De ønsket at utdanningssystemet skulle brukes til å ødelegge «falsk bevisshet» ved å oppmuntre til en kritisk holdning til etablerte verdier. Marcuse var den viktigste ideologen bak 68-generasjonens samfunnsopprør. Foreldregenerasjonen er ofte konservativ. Foreldrenes menneskerett til å «sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen religiøse og moralske overbevisning», måtte ikke få hindre framskrittet. Seksualundervisningen er for viktig til å bli overlatt til foreldrene. Undervisningen må reguleres og ytringer må avgrenses til det som er egnet til å sikre det rette resultatet. For å forme folks tenkning må gamle ord gis nytt innhold, og nye begreper må innføres. Bare venstresiden og «kritisk tenkning» er kompetent til å gjennomskue falsk bevissthet. Kampen for seksuell frihet og nye samlivsformer ble en egnet strategi for å destabilisere tradisjonelle forestillinger. Det var viktig å få plassert de rette folkene i massemediene.

Den radikale feminismen fremmet den nye kjønnsideologien. «Man blir ikke født som, men blir en kvinne», skrev Simon de Beauvoir i 1949, og ville frigjøre kvinnen fra samfunnets forventninger. En må skille mellom kjønn og seksualitet. Å være kvinne er å føle seg som kvinne. Prevensjon, fri abort og kunstig inseminasjon ville frigjøre kvinnens seksualliv. Dette må få status som kvinnens reproduktive menneskerettigheter. I FN søker vestlige stater å oppnå internasjonal enighet om dette. Den fysiske kroppen må ikke få bestemme hvilket kjønn man har, skrev feministen Shulamith Firestone. Den biologiske familiens tyranni må brytes.

Organisasjonen «FRI. Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» definerer seg selv som «en medlemsorganisasjon for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, interkjønnspersoner og andre som bryter med normer for kjønn og seksualitet». Den er en del av den internasjonale LHBTQ+-bevegelsen. Deres politiske program er å fjerne tradisjonelle normer for samliv og seksualitet. Alle samlivsformer og all seksuell utfoldelse skal aksepteres så lenge de er basert på likeverd og samtykke. Prostitusjon er positivt fordi de prostituerte gjør en nyttig samfunnstjeneste ved å tilfredsstille folks seksuelle behov. «Forutsetningen for å ha en god seksuell helse er å kunne leve ut sin seksualitet fri for skam», kan vi lese. Trosamfunn som ikke «tar aktivt avstand fra og arbeider mot diskriminering av mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet», skal fratas offentlige tilskudd. I praksis ser vi hvordan uenighet blir tolket som diskriminering, og mange kvier seg for å ytre seg offentlig imot FRI.

Om Pride-festivalene står det: «Det er viktig at FRIs lokale avdelinger står som avsendere av festivalene i Norge.» I norske barnehager og skoler blir barn tidlig opplært i deres ideologi under betegnelsen «Rosa kompetanse». Pride-ideologien feires med demonstrasjoner og regnbueflagg, og får nå bred og ukritisk tilslutning i våre massemedier. 

Ideologien har en fortelling som er egnet til å mobilisere. Den følger et marxistisk grunnmønster: Noen utøver makt ved å undertrykke andre. De hvite undertrykte de fargede. Menn undertrykte kvinner. Dette skjer fortsatt. Men nå må identitetskampen kjempes for dem som ikke følger vanlige normer for familieliv og seksuell adferd.  Mangfoldet må feires. Alt skal være likestilt, også retten til å ha barn. Hvilke følger dette vil få for den oppvoksende generasjon, er det få som bryr seg om. 

At politikere på venstresiden begeistres av denne ideologien, er kanskje ikke så overraskende. Det nye er at Høyre går i teten for en slik moralsk liberalisme/nihilisme. Helseminister Bent Høie fikk stortingsflertallet med seg til å innføre en lov der alle med noen tastetrykk kan bestemme sitt eget juridiske kjønn. Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup tok initiativet til å endre flaggloven slik at regnbueflagget kan heises på alle offentlige flaggstenger. Statsminister Erna Solberg går i parader, vaier med flagg og ønsker Happy Pride. De verdikonservative i partiet hører vi ikke lenger noe fra. Og kulturminister Abid Raja (V) forsikrer at Pride ikke dreier seg om politikk. Hvem kan være imot at alle må få elske den de vil? Les: Sex med hvem og hvor mange de vil. 

Den norske kirke ledes av Åpen folkekirke, som er blitt en viktig aktør for å fremme Pride-ideologien. «Dere er jordens salt, dere er verdens lys», forkynte biskop Kari Veiteberg i Oslo Domkirke til deltakerne som skulle ut i Pride-tog i 2019! Hun hadde ingen kritiske merknader til FRIs politiske program. 

I en revolusjonær tid blir fag som historie og religion nedprioritert. De binder tanker til fortiden. Barn skal læres opp til kritisk tenkning, men på rett måte. Pride-ideologien får i dag spre seg uten å bli diagnostisert. Den postmoderne kjønnsideologien lærer at alt er normalt og godt. Det eneste som er uønsket, er personer som advarer folk og roper varsku. 

I Luthers lille katekisme står det i forklaringen til det første bud: «Vi skal over alle ting frykte og elske Gud og sette all vår lit til ham.» Det sjette bud lyder: «Du skal ikke drive hor.» Pride-ideologiens talspersoner feirer stolt sin frihet fra Ham som de verken frykter eller elsker. Ingen skal ha dårlig samvittighet, er den nye frihetens evangelium. Men der ingen får dårlig samvittighet, har ingen bruk for syndenes forlatelse. De har ingen bruk for en Frelser, og finner derfor ingen nådig Gud. Solzjenitsyn fant årsaken til Sovjet-kommunismens ulykke: «Mennesket har glemt Gud, det er grunnen til at alt dette skjedde.» Der mennesket har byttet ut Bibelens Gud med Seg Selv, har vi grunn til å frykte resultatet. 

(Tidligere publisert i Dagen)