Problemer i evolusjonsdebatten

Teorien er langt på vei akseptert i den forstand at den legges til grunn av de aller fleste forskere innen feltet. Som alle aktuelle vitenskapelige teorier har den innebyggede problemer som en prøver å avklare gjennom mer forskning. Om resultatet vil være at teorien modifiseres eller forkastes og erstattes av en annen, vet ingen i dag. Vitenskapshistorien har mange eksempler på begge deler.

Ett problem ved evolusjonslæren er at den ofte fortolkes innenfor et positivistisk paradigme som sier at teologiske og filosofiske svar på livets grunnleggende spørsmål etter hvert vil erstattes av vitenskapelige. Dette er en feiltolkning. For det første er en teori som selv prøver å gi svar på de grunnleggende spørsmål etter Gud eller etter hvordan kunnskap blir til, selv en teologisk og filosofisk teori. Dessuten er en teori som bygger på tolkning av data framskaffet ved observasjon og eksperiment, uegnet til å gi svar på spørsmål som etter sin natur ikke kan besvares på denne måten. Alle monoteistiske religioner står sammen om en forståelse av at det fins en Skaper som selv ikke er en del av denne verden, men som er en forutsetning for alle fenomener som til sammen utgjør verden. Observasjoner av og teorier om hvordan disse fenomenene forholder seg til hverandre, vil derfor aldri kunne gi et adekvat svar på spørsmålet om hvordan en skal forholde seg til Skaperen. Det er en eksistensiell utfordring som aldri kan besvares rasjonelt og vitenskapelig.

Denne feiltolkingen er likevel et ganske markant innslag i evolusjonslærens egen historie. Forhåpentligvis er den ikke bestemmende for evolusjonslærens vitenskapelige kjerne. I så fall er evolusjonslæren så sterkt bundet til bestemte idehistoriske forutsetninger fra 1800-tallets Europa at den antagelig ikke kan berges. Det er imidlertid mange som har prøvd å gi den en mer universell utforming som ikke er så snevert positivistisk. Et krav om å skulle gi en konsekvent reduksjonistisk forklaring av fenomener som sannhet og kjærlighet er da også noe mange har vanskelig for å ta helt alvorlig.

Den samme misforståelsen, som altså ser gudstro som noe som skal bevises eller motbevises med metoder fra erfaringsbaserte vitenskaper, er imidlertid overtatt også av en del av evolusjonsteoriens kritikere. På den måten får vi forsøk på å forstå Guds skaperhandlinger som ledd i en årsakskjede som kan forklares rasjonelt (kreasjonisme), eller forsøk på å bevise Guds eksistens ut fra en påvisning av formålsbestemthet i naturen (Intelligent Design). Det er imidlertid store problemer forbundet med det å endre gudstro fra å være alle forklaringers forutsetning til å være en del av forklaringen. Alle vitenskapelige teorier har tidsbegrenset gyldighet. Opptrer Gud som et ledd i en årsaksanalyse vil noe av det hypotetiske og foreløpige også hefte ved gudstroen, og da blir gudsbildet selvmotsigende. Dessuten vil rasjonalistiske gudsbevis-teorier lett dra med seg en forståelse av at mennesket er herre over sitt gudsforhold. Det er neppe noen tilfeldighet at nådeteologiens store forkjempere (Augustin, Luther, Kierkegaard) har vært generelt skeptiske til gudsbevis-teorier.

Moderne kreasjonister viser likevel iblant til Luther fordi han mente at verden var blitt til i løpet av én uke for omtrent seks tusen år siden. Det er imidlertid stor forskjell på den forståelse av skapelsen en finner hos Luther og hos moderne kreasjonister. De forsøker å utlegge Bibelens fortelling om skapelsen slik at den gir svar på vår tids kosmologiske problemstillinger, mens Luther er opptatt av å få fram Guds faderlige omsorg for det han har skapt (jf. forklaringen til første trosartikkel i katekismene). Etter min oppfatning er det god grunn til å holde fast på dette som et hovedperspektiv.

(Tidligere stått på trykk i Dagen)