Problemet med Pride

I et demokratisk samfunn er vi vant med at ideologier og bevegelser utsettes for kritisk vurdering. Alle institusjoner må kunne redegjøre for begrunnelse og konsekvenser av det en står for. Dette er det viktig å bevare, selv om det alltid er ubehagelig å bli utsatt for kritisk etterprøving.

Pride-festivalene har så langt unngått denne kritiske etterprøvingen. De fremmes i alle kanaler på en ukritisk måte og som et entydig gode. Men det er ingen grunn til at Pride-bevegelsen ikke skal kunne diskuteres kritisk på samme måte som alt annet.

En viktig målsetting for Pride er å motarbeide diskriminering og trakassering av mennesker på grunnlag av seksuell orientering, og mange av dem som deltar, ønsker antagelig primært å uttrykke dette. Det er da også en målsetting det ikke er grunn til å ha kritiske innvendinger mot.

Det er likevel vanskelig å forstå Pride som en ren ytringsfrihet- og antidiskrimineringsmarkering. Pride bygger på en ideologi som definerer et menneskes identitet ut fra seksuell orientering, som ser kjønn primært som en sosial kategori, og som derfor ønsker en prinsipiell likestilling mellom alle seksuelle ytringsformer. Det innebærer at en må bryte med den foreldre/barn-relasjonen vi alle er blitt til ved. Den er bare én av mange muligheter for å realisere kjønn og seksualitet. Den tradisjonelle relasjonen mellom seksualitet og fruktbarhet bør avskaffes. Idealet er sex uten barn og barn uten sex. Dette er prinsipper det må gå an å drøfte og kritisere uten at en dermed blir beskyldt for å diskriminere seksuelle minoriteter.

Også i kirkelig sammenheng er det nå flere som støtter Pride. Men det er ingen kirkelige dokumenter som støtter prinsipiell likestilling mellom alle seksuelle ytringsformer. Det gjør ikke Sammen-utredningen, som legitimerte innføringen av likekjønnet ekteskap i Den norske kirke, og det gjør heller ikke Terje Hegertuns nylig utgitte bok. Jeg har skrevet nokså kritisk om den, og det er en kritikk som ingen så langt har prøvd å svare på. Samtidig er det rett å si at hans understrekning av trofastheten ikke på noen måte kan tas til inntekt for Pride-ideologien.

Det er derfor interessant å stille spørsmålet om hvorfor det er så få som diskuterer dette. Hvorfor lar nesten alle media seg bruke som ukritiske mikrofonstativer for Pride? Hvorfor ser vi akkurat i denne sammenhengen bort fra de allment aksepterte kriterier for etterprøving og informert debatt? 

Knut Alfsvåg 

(Tidligere på trykk i Dagen)