Professor med engasjement for de minste

Ola Didrik Saugstad:
Kampen om oksygenet – mitt engasjement for de minste
Lunde Forlag, 2019
Innbundet, 202 sider

Desto hyggeligere er det å lese biografier som er opptatt av sak, mer enn person. Det er absolutt tilfelle med denne boka av barnelege og professor Ola Didrik Saugstad. Han vil være kjent for mange for sitt engasjement for å finne løsningen på mysteriet krybbedød. Eller som talsmann for de ME-sykes rettigheter. Men først og fremst har han vært engasjert som barnelege og forsker for å berge livet til de minste små, de som ved prematur fødsel eller av andre grunner ikke kan puste selv på grunn av manglende lungekapasitet. De trenger pustehjelp og hjelp til å styrke lungene så de ikke kollapser, såkalt «resuscitering». Det har vært allment antatt i 200 år at disse barna trenger tilførsel av rent oksygen, en «sannhet» som Saugstad gjennom hele sin karriere fra tidlig på 1970-tallet har utfordret og kjempet mot, i avhandlinger, tidsskriftartikler og som taler på medisinske kongresser. Det disse barna trenger, hevder Saugstad, er ikke rent oksygen, som selv i ganske små doser og over kort tid kan være meget skadelig for de små, men tilførsel av vanlig luft og hjelp til styrking av lungefunksjonen. Derfor har selvbiografien, som han gir ut i en alder av 72 år, fått tittelen «Kampen om oksygenet». 

Kamp på mange plan

Det har vært en kamp på mange plan. Først og fremst en kamp for å nå fram med nye forskningsresultater i et miljø som har sitt eget hierarki og ikke lar seg enkelt utfordre på etablerte sannheter. Dernest en kamp for å få midler til forskning og etablere gode forskningsrutiner og -hypoteser. Men kampen har også vært en kamp for de nyfødte barna, de som ikke kan overleve i egen kraft og trenger at noen ser dem og prøver å hjelpe dem, selv om de ikke ser ut til å være liv laga. Boka forteller om flere dramatiske situasjoner der Saugstad har fått være med å berge liv, helt konkret, men også om tilfeller der han ikke kom tidsnok eller manglet full oversikt over situasjonen. Et spesielt tilfelle er omtalt i boka «Varsleren» av Jon Hustad, som kom ut i 2006, og som omhandler en situasjon i 1992, der en liten gutt døde under behandling på Rikshospitalet, og der Saugstad sendte et brev om saken til sykehuset instituttgrupperåd da han i 1995 ble gjort oppmerksom på den. Det var en del støy rundt denne saken i 1995/96 og 2006, men jeg hadde glemt at det var Saugstad som var «varsleren». Det vil knapt overraske noen at hans engasjement for de minste av de fødte også strekker seg til de ufødte, til barna i mors liv. Han var en av de første som viste at dagens abortlov legger opp til et «sorteringssamfunn».

Menneskeverdet

Saugstad er noen år eldre enn meg og på mange måter en ekte 68’er. Politisk radikal og på barrikadene blant annet mot USA’s krigføring i Vietnam i studietida på 1960- og 70-tallet. Han kom ikke fra et kristent hjem, men ble kristen i unge år og engasjerte seg i Norges Kristelige Studentforbund, noe han framstiller som litt tilfeldig. Senere fant han seg godt til rette i Skolelaget (NKSS), sammen med sin kone, Anne-Margrete. Han skriver også positivt om de lavkirkelige lekmannsorganisasjonene og bedehusarbeidet, som han blant annet ble kjent med under turnustjenesten i Nord-Norge. Jeg husker ham fra abortkampen på 1970-tallet, der han fra et litt uvanlig hold holdt fram tanken om fosterets menneskeverd. Desto viktigere var hans engasjement. I dag setter han kampen for fosterets liv og verd inn i en større sammenheng: «Vi er inne i en tid hvor vi beveger oss i raskt tempo mot en trans-humanisme som også vil kunne bidra til en brutalisering av samfunnet. Det er ikke bare fosterets liv som står på spill. Slik vi tenker om de svakeste, tenker vi egentlig om oss alle. Spørsmålet om abort og fosterets status angår ikke bare fosteret og den enkelte gravide kvinnen, det påvirker hele samfunnsutviklingen. Hvorfor er det så få som ser dette? Slik vi behandler de svakeste blant oss, vil vi til syvende og sist behandle alle. Det er kanskje ikke minst dette jeg har vært opptatt av i de 40 årene jeg har deltatt i den offentlige debatten om bioetikk.»

Vant han fram med sin forskning og sine forskningsresultater? Den som leser boka får vite svaret. Jeg anbefaler den sterkt. Etter mitt skjønn er dette ei av de viktigste bøkene som er utgitt i Norge i år.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)