Provosert abort som globalt problem

Ifølge tall fra Verdens Helseorganisasjon foretas det omtrent 73 millioner provoserte aborter hvert år. Det svarer til omtrent halvparten av alle levende fødte barn. Statistikken viser altså atomtrent en tredjedel av alle påbegynte svangerskap ender i provosert abort, og da er tidlige aborter ved bruk av såkalt angrepille ikke regnet med.

Dette er et oppsiktsvekkende høyt tall som burde få mye større oppmerksomhet i diskusjonen om svangerskapsavbrudd enn det som faktisk skjer. Det hadde det også fått om dette hadde skjedd med et annet pattedyr enn mennesket. Da hadde det blitt betraktet som en økologisk katastrofe, og alle miljøvernere hadde krevd umiddelbare strakstiltak. Hvorfor skjer det da ingen ting når ofrene er kvinner og deres fostre?

Retten til svangerskapsavbrudd ble i utgangspunktet kjempet fram ut fra et ønske om å beskytte kvinner mot et altfor høyt antall svangerskap og for å være en utvei i en vanskelig og sosialt stigmatiserende situasjon. Det er en argumentasjon det er mulig å forstå og respektere, og den peker på problemer som er reelle også i dag. Om dette argumentet blir stående alene, fungerer det imidlertid som et fikenblad som prøver å dekke over det faktum at de høye aborttallene også skyldes det faktum at vi har kommet til å organisere vårt seksualliv på en måte som er grunnleggende destruktiv.

Etter min mening er det derfor altfor snevert å diskutere abort som et spørsmål om hvor kvinnens rettigheter slutter og fosterets rettigheter begynner. Dette burde også være en diskusjon om de negative konsekvenser av å akseptere retten til fri sex mellom samtykkendevoksne som en udiskutabel rettighet. Slik det nå er, kortslutter vi i praksis den debatten ved å gi nærmest uinnskrenkede rettigheter til dem som vil forsvare denne retten med alle midlerinkludert retten til drastiske teknologiske inngrep i kvinners og ufødte barns liv. Statistikken viser oss tydelig at dette har ødeleggende konsekvenser i strid med alle prinsipper om likestilling og økologisk bærekraft. Likevel er retten til fri sex et dogmefestet tabu som ingen tør å røre ved.

Vi burde etter hvert ha lært at forsøk på å løse etiske problemer med teknologi alltid har konsekvenser som primært går ut over de svakeste, som gjerne er kvinner og barn. Slik praksis når det gjelder provosert abort har utviklet seg, har den kommet til å bekrefte og forsterke denne tendensen. Er det ingen politikere som har mot til å ta tak i denne problemstillingen?

Knut Alfsvåg