Reaksjoner etter Lærenemndsuttalelsen i Dingstad-saken
(Ressurser)
FBB-BAKGRUNN:
Debatt etter 14. mars 2000:
Reaksjoner etter Den norske kirkes Lærenemnds uttalelse
Div. aviser:
Dagen 21. mars 2000.
Avskjed som prost i Larvik
Bakgrunn
Mitt utgangspunkt har vært et pastoralt behov for avklaring om homofilispørsmålets status i Den norske kirke. Det har dreid seg om med hvilken autoritet jeg som prest og prost har i dette spørsmålet når jeg skal forkynne Guds ord til frelse for mennesker, veilede til et liv i overensstemmelse med Guds gode vilje og forvalte nøklene i skriftemålet. Alt dette er oppgaver kirken har pålagt meg ved ordinasjonen.
Problemstilling
For å få til en slik avklaring har jeg gått til yttergrensene av hva en kirke kan akseptere, nemlig å bryte kommunionen med min biskop og avvise hans rett til å føre tilsyn med meg.
Jeg har vært meg bevisst at en slik handling bare kan forsvares dersom biskopen har innført en lære som bryter med Guds ord og den apostoliske læretradisjon i kirken. Her har jeg vist til vår kirkes bekjennelse (CA 7 og 28) som igjen viser til Bibelens ord og autoritet. Dersom jeg har brutt med biskopen og med det kirkelige fellesskap på andre kriterier, er min handling selv å betrakte som en kirkesplittende. I tilknytning til CA 7 ba jeg derfor Den norske kirkes Lærenemd om å avklare hvorvidt Sigurd Osbergs lærestandpunkt og offentlige veiledning er "i overensstemmelse med evangeliet" og dermed om det ligger innenfor de grenser som definerer kirkens enhet.
Kjennelsen
Den norske kirkes Lærenemd har nå avsluttet saken og gitt sin kjennelse. Den har så langt jeg kan se tatt min problemstilling på alvor og søkt å gi den en behandling som svarer til det alvor saken har. Jeg synes også nemnda i hovedsak fremstiller og tolker mine fremlagte synspunkter på en saksvarende måte.
Konklusjonene i flertallsuttalelsen er tydelige og gir svar på det hovedspørsmål jeg har stilt. På forskjellige måter og på flere punkter gir nemnda et sterkt uttrykk for at det finnes absolutte grenser for hvilken lære som kan aksepteres innenfor en kristen kirke. Evangeliet om syndenes forlatelse skal og må forkynnes på bakgrunn av loven (Guds bud og krav) og formaningene til et hellig liv skal følge på. Det finnes med andre ord holdninger og handlinger som bryter med Guds ord og som derfor ikke hører hjemme i kirken. Nemnda begrunner også på en overbevisende måte at homofilispørsmålet ikke bare er et isolert etisk spørsmål, men tvert om må behandles som et viktig lærespørsmål i kirken.
På denne bakgrunn blir nemndas konklusjoner desto tydeligere og mer avklarende. Homofil praksis hører fra nå av med til de ting som kan sies å høre hjemme i kirken uten at den grunnleggende enhet omkring Ord og sakrament brytes. Det betyr at homofil praksis ikke er å betrakte som synd som en må bekjenne og gjøre opp for å ha visshet om syndenes forlatelse.
Flere av de konservative biskopene vil ha problemer med å definere homofilspørsmålet som et adiaforon. Ikke desto mindre må homofil praksis fra nå av, innenfor rammen av Den norske kirke, anses å være i overensstemmelse med evangeliet slik vår kirkes bekjennelse forstår uttrykket i CA 7 og dermed å være i pakt med vår kirkes læregrunnlag. Noen av biskopene har tidligere skrevet og sagt at slik praksis er synd. Allikevel står de nå sammen med de liberale biskopene som har brutt med Guds ord og kirkens tradisjon i alle konklusjoner. På denne måten gir de Tunsberg biskop rett når han tidligere har slått fast at mitt brudd med ham er et brudd med alle biskopene. Med flertallet i nemnda er de nå beredt til å legge ansvaret for å ha brutt kirkens enhet på meg og aksepterer at mindretallsbiskopene opererer innenfor kirkelig legitime grenser.
Alle biskoper, med unntak av en, aksepterer med dette en kirkelig praksis der en kan forkynne rettferdiggjørelseslæren ved troen alene på en slik måte at mennesker som i sin livsførsel bryter med Guds ord og vilje kan ha frelsesvisshet uten å gjøre bot. En slik avgjørelse er et hogg like inn i hjertet i en luthersk kirke som sies å "stå og falle" med rettferdiggjørelsen ved tro alene. Den norske kirke fremtrer etter dette i strid både med reformasjonen og med den luthersk-pietistiske vekkelsestradisjon. Den bryter også med en enstemmig økumenisk læretradisjon. Dersom noen etter dette fortsatt tror at dette dreier seg om en "Dingstad-sak", tar de alvorlig feil.
Gleden over mindretallet
Professor Ola Tjørhom har utarbeidet en særuttalelse som står på egne ben. Det er gledelig og oppmuntrende at nettopp en som representerer et økumenisk perspektiv avlegger et slikt vitnesbyrd. Det bekrefter at Den norske kirke er i ferd med å fjerne seg fra den store kirkelige tradisjon og konsensus i viktige etiske spørsmål. Han har tydeligvis måttet tåle sterkt press for sine standpunkter i nemnda. Ved sin særuttalelse la han også muligheten til rette for at Møre biskop i siste instans hadde et alternativ å hoppe over på. At det er bispemøtets preses som velger å gjøre dette, gir dette votum en ekstra tyngde. Bondevik har vist stort mot og satt de andre biskopenes stemmeavgivning i klar relieff. Hvordan Bondeviks stemmeavgivning skal forstås og hvilke håp som ligger i den for fremtiden, er fortsatt uavklart. Men slik den nå foreligger, er mindretallsuttalelsen en sterk teologisk og moralsk støtte til mitt anliggende. Den bekrefter at jeg har handlet på vegne av mitt kirkelige embede for å bevare kirkens enhet på apostolisk og allmenkirkelig grunn.
Personlige konsekvenser?
Jeg har ikke hatt et ønske om å kjempe for min rett som prest og prost. Min hensikt har vært å søke avklaring på embedets og kirkens vegne. Det må kunne slås fast at det har jeg nå fått. Jeg har rett til å vende tilbake til mitt embede som sokneprest i Larvik prestegjeld og prost i Larvik prosti. Dette forutsetter imidlertid vilje til å få min sak prøvet i rettsapparatet. For meg er ikke det veien, ikke fordi jeg ikke mener at jeg har rett eller ikke er villig til de personlige omkostninger som følger med. Men simpelthen fordi jeg ikke tror at sannheten har noe å vinne med en slik avskjedsak. En slik vei ville også skape ytterligere uro og konflikter i lokalmiljøet. Det forutsetter også et syn på prestetjenesten som jeg ikke har, som skulle gi presten som statsembedsmann en selvstendig rett til å kjempe for sitt embede, mer eller mindre løst fra menighet og kirke. Jeg må også spørre: Hvilken moralsk rett har jeg til å trenge meg på en menighet/et prosti som ikke ser denne konflikten som sin egen?
Dette betyr at det ikke går noen vei for meg tilbake til Larvik menighet/Larvik prosti. Om kort tid vil jeg derfor søke avskjed fra embedene som sokneprest i Larvik prestegjeld og som prost i Larvik prosti.
Når det gjelder spørsmålet om en videre fremtid i Den norske kirke som prest, vil jeg la dette bero en tid før jeg trekker en endelig konklusjon. Nå blir det viktig for meg å lytte til den debatt som lærenemdas uttalelse vil avstedkomme i kirken. Et viktig element blir også spørsmålet om hva biskop Bondeviks dissens betyr med tanke på fremtiden, med andre ord hvilken kirkelig status den får og hvilke kirkerettslige ordninger som kan etableres. I påvente av en avklaring stiller jeg mine ordinasjonsfullmakter i Den norske kirke i bero inntil videre.
En beklagelse
Til slutt vil jeg ikke unngå å nevne at jeg kjenner sterk at denne saken også må ha vært en belastning for mange homofile. Det må føles vondt at deres vanskelige livssituasjon blir gjort til en "sak" som skal avgjøres i en kirkelig lærenemd og at det brukes sterke ord som lett kan forstås som en fordømmelse av deres liv. Jeg er imidlertid overbevist om at den uklarhet som kirken har skapt, og dermed den dobbeltmoral som flere av de kirkelige avgjørelser legger opp til, i lengden vil være innebære den største belastning. Det er dypest sett inhumant å overlate spørsmålet om synd til den enkeltes samvittighet. Skal kirken forkynne syndenes forlatelse med troverdighet, må den også ta ansvar for å avsløre og fastholde brudd på Guds gode vilje, ikke på kjølig avstand, men i kjærlighet og solidaritet til mennesker som på en spesiell måte har fått byrder å bære. Her gjelder apostelens formaning fremfor alt: "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måte Kristi lov" (Gal 6,2).
Vårt Land 15. mars 2000
Lærenemnda
DEN NORSKE kirkes lærenemnd presenterte i går sin første uttalelse siden nemndas ble opprettet i 1988. Tunsberg-saken ble reist våren 1998 da biskop Sigurd Osberg ba lærenemnda vurdere Larvik-prost Asle Dingstads fraskrivelse av biskopens tilsyn. Nemnda har forsøkt å avverge lekkasjer, men konklusjonen var likevel kjent: Dingstad fikk ikke medhold, og flertallet var stort.
ET KLART flertall av nemndas medlemmer deler ikke Osbergs homofilisyn. Det betyr at man ikke gjør rett i å tolke nemndas vedtak som en tilslutning til mindretallsbiskopenes syn. Snarere tvert imot støtter mange Dingstad når han sier at kirken befinner seg i en læremessig unntakssituasjon. Denne situasjonen er ikke skapt av Dingstad og de som deler hans syn i homofilisaken. Flertallet vil likevel ikke gi tilslutning til de konsekvenser Dingstad trakk da han fraskrev seg Osbergs tilsyn.
LÆRENEMNDA HAR fattet en riktig avgjørelse, selv om den går ut over en person som har vist standhaftighet og mot i sin kamp for kirkens lære. Men det er farlig for Den norske kirke dersom det skapes situasjoner der hensikten helliger midlene. å frasi seg biskopens tilsyn er å bryte en viktig ordning, og lærenemnda mener det er uakseptabelt.
MANGE VIL bli skuffet over uttalelsen. Slik skuffelse er ikke vanskelig å forstå, men vi synes blant andre biskop Per Lønning har argumentert overbevisende for at så lenge ingen prest i Den norske kirke er blitt pålagt å handle i strid med Guds ord, kan ikke «sersjantene utnevne sin egen general». Lønning frykter begrensninger i kirkestyrets mulighet til å gripe inn mot kirkeoppløsende selvtekt, og at «pågående grupper på kirkens venstrefløy» vil høste størst glede av dette.
DET MEST oppsiktsvekkende ved lærenemndas behandling er at bispemøtets preses, Odd Bondevik, ikke støtter flertallet. Han distanserte seg også fra de øvrige biskopene i spørsmålet om Staten skulle anke Alta-dommen. Hans syn i disse sakene vil ikke gjøre samarbeidsforholdene i bispekollegiet noe lettere.
TUNSBERG-SAKEN aktualiserer behovet for alternativt tilsyn i Den norske kirke. Kirken har ikke så god råd at den kan kimse av at mange prester med Dingstad i spissen opplever det tungt å forholde seg til sine biskoper. Både med tanke på en anstendig personalpolitikk og ut fra det faktum at mindretallet må ta ansvar for den nye situasjon som er skapt i kirken, bør man raskt presentere gode løsninger på dette felt.
LÆRENEMNDAS UTTALELSE er en bekreftelse på at biskopene leder- og tilsynsansvar i Den norske kirke skal respekteres. Det er klargjørende, og konsekvensen av dét er at utnevnelser av biskoper er meget avgjørende. Men denne viktige prosessen er den politiske kirkeledelsen som har kontroll over, og det er det er på dette punkt slaget står. De som ønsker en selvstendig kirke må fortsette med det møysommelige politiske arbeidet som sikrer Den norske kirke en reell selvstendighet.
Vårt Land 29. mars, Dagen 30. mars 2000
Den uhellsvangre flertallsuttalelsen i Lærenemnda
Lærenemndas flertall har felt en klar dom over prost Asle Dingstads brudd på nattverdfellesskapet og det åndelige tilsyn fra biskop Osberg. Det er i prinsippet umulige ting Dingstad skal ha sagt og gjort. Litt romslighet overfor samvittigheten vil nemnda innrømme, men konklusjonen er så klar at vi i det minste kan vente en degradering av prosten til prest som konkretisering av utfallet.
Det melder seg en del spørsmål og innvendinger mot dette flertallet som har beveget seg slik fra uklare premisser til klare konklusjoner med kirkerettslig valør.
1. Hvorfor utsatte ikke lærenemnda avgjørelsen?
Flertallet i Lærenemnda innrømmer at det har vært et vanskelig arbeide. Nemnda har ifølge reglene ikke anledning til å bedømme biskop Osbergs lære. Dingstads uttalelser tar hele tiden utgangspunkt i Osbergs ytringer.
Osberg, som reiste saken, var dessuten selv medlem av lærenemnda og ville ikke fratre som inhabil frivillig selv om 6 av 18 medlemmer ønsket dette.
For å få en full avklaring i saksforholdene burde lærenemnda anmodet Departementet om at sak om Osbergs lære måtte bli oversendt Lærenemnda før en kunne ta fatt på Dingstads uttalelser. Alle ville være tjent med en så omfattende saksgang eller inntil videre stans i lærenemndarbeidet.
Ola Tjørhom i mindretallet på to så seg av logiske og saklige grunner nødt til å uttale seg om Osbergs lære. Dette var feil etter reglementet for kærenemnd, men. som påpeking av flertallets feilskjær ble dette både nødvendig og riktig.
2. Hvordan kunne flertallet komme til bestemte konklusjoner ut fra intern uenighet og delvis uklare forutsetninger?
Flertallet har ikke tatt opp til drøfting sin viktigste forutsetning i saken. De legger som Departementet (27.06.95) til grunn "at biskopene er enige om at vurderingen av homofilt samliv ikke er en læresak som splitter kirken". Dette synet kom biskopene også til høsten 1997 (BM sak 15/97, jf. Tunsberg-saken punkt 1.3 og 4.2.3. og 4.2.5).
Bispemøtet 1997 uttalte også at tilsynsbrudd mellom prest og biskop ikke kunne godtas (Tunsberg-saken 2.5).
At de foreliggende bispeuttalelsene kunne føre til det resultat flertallet landet på, forundrer ikke. Men hvorfor ble det ikke stilt spørsmål ved de premisser disse utsagnene bygger på?
Om de så ikke stilte disse spørsmålene, burde i alle fall flertallet ha prøvet å gi en begrunnelse for at Dingstad mangler dekning i Skriften for sitt syn på syndsbegrepet, kirkens enhet og biskopens tilsyn. Jeg kan ikke se at Skriftmaterialet er behandlet på noen fullgod og klargjørende måte. Flertallet har her hoppet bukk over mye utredningsarbeid av læremessig art som alt er gjort tidligere. Det kan ikke bli noen rett læreuttalelse om ikke Den hellige skrift får danne basis for uttalelsen. Min konklusjon er derfor at flertallet i Lærenemnda ikke har utgitt noen læreuttalelse, noe som jo nettopp var deres tildelte oppgave.
3. Mindretallet la Skriften til grunn.
Tjørhoms mindretallsuttalelse fortjener stor heder. Den legger Skriften til grunn for den teologiske vurderingen av Dingstads sak. Da viser det seg umulig å finne feil i Dingstads hovedbudskap om at homofilt samliv er synd, og at den som gjør synd (uansett hvilken), må gjøre bot og vende om forat han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Skriften med Guds lov fordømmer alle syndere, om ikke omvendelse skjer.
Tjørhom tar også avstand fra biskopenes antagelse at synet på homofilt samliv som synd eller ikke-synd ikke kan splitte kirken.
Mindretallsuttalelsen er svært kortfattet, men fremfor alt stiller den de rette spørsmål til flertallet. Det er spørsmål om læren flertallet ikke har gått inn i. Mindretallet avga en læreuttalelse. Jeg kan ikke se at flertallet gjorde det da de gikk fra uavklarte teologiske grunner til bestemte konklusjoner med kirkerettslig innhold.
Skriften har for lengst talt entydig og samstemmig om emnet for Tunsberg-saken. Det er en gåte for meg at flertallet i flertallet ikke innrømmer at Guds ord i kraft av seg selv og ifølge bekjennelsen står over lærenemnd og andre institusjoner, og at de ikke tar konsekvensen av at spørsmål om frelse eller fortapelse for lengst har splittet kirken.
Arvid Tångberg
Lærerkollegiet ved Norsk Lærerakademi:
Vårt Land 29. mars, Dagen 30. mars 2000
KOMPROMISS OG NYTOLKNING
Flertallsuttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd i den såkalte Tunsberg-saken er ikke i alle deler lett å tolke. Den inneholder uklarheter, flertydigheter og selvmotsigelser og preges undertiden av manglende samsvar mellom premisser og konklusjoner. Uttalelsen er derfor lite egnet til å skape en grunnleggende teologisk avklaring i en sak med tungtveiende læremessige implikasjoner. I konklusjonene er imidlertid kjennelsen flertallet i Lærenemnda har avgitt relativt entydig, og det er særlig disse vi i det følgende forholder oss til.
Hvem splitter kirken?
Ansvaret for å ha brutt kirkens enhet legges i flertallsuttalelsen på prost Asle Dingstad. Dette er å snu saken på hodet. Selvsagt er det riktig som flertallet konkluderer at Dingstad med sin tilsynsfrasigelse har brutt den kirkelige enhet i vår kirke. Men hans tilsynsbrudd ble jo fremkalt av den splittelse som er skapt av de biskoper som i et samlivetisk spørsmål offentlig lærer og veileder i strid med Guds vilje slik den er åpenbart i Skriften. Det er disse som med sitt alvorlige læreavvik har underminert den kirkelige enhet.
Vurdering av biskop Osbergs homofilisyn
Til tross for at det gjentatte ganger er blitt understreket at Lærenemnda ikke har hatt til oppgave å gi en læremessig vurdering av homofilisynet til biskop Sigurd Osberg, gjøres dette flere ganger i flertallsuttalelsen, iallfall indirekte. Tendensen i vurderingen går klart i retning av å skjerme Osbergs homofilisyn for anklagen om vranglære. Bl.a. hevdes det at Dingstad ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for å hevde at Osberg med sitt homofilisyn har brutt med kirkens apostolisitet, og selv definerer flertallet apostolisitet på en måte som gir Osbergs og de andre mindretallsbiskopenes homofilisyn en legitim plass innenfor apostolisk kristendom.
Homofilispørsmålets status og evangelieforståelsen
Et avgjørende punkt i Lærenemndas behandling av Tunsberg-saken har vært å vurdere hvilken vekt og betydning homofilispørsmålet har for kirkens liv og lære. Etter vår mening bidrar flertallsuttalelsen til å sikre homofilt samliv hjemstavnsrett i Den norske kirke. Anerkjennelse av slikt samliv i ordnede parforhold innebærer ifølge flertallet ikke at den grunnleggende læremessige enhet om Ord og sakrament rokkes, og uenighet i homofilispørsmålet er ikke til hinder for at en kan være enig om evangeliets lære (det vises her til Den augsburgske bekjennelse, artikkel 7). Det gis med andre ord plass for mindretallsbiskopenes homofilisyn innenfor en luthersk evangelieforståelse. Dette er så radikalt at det må kunne sies at vi her, sett i et reformatorisk perspektiv, har med en ny evangelieforståelse å gjøre. Ved å unnta homofilispørsmålet fra noe som virkelig angår evangeliet, legges det bånd på forkynnelsen av både lov og evangelium i møte med mennesker som har valgt å bryte med det Guds ord sier om rammene for vår seksualitet. Dermed unndras de muligheten for i denne sammenheng å gjøre bot og å høre evangeliet om syndenes forlatelse.
Homofilispørsmålet og rettferdiggjørelsen
Det er uforståelig at de som står for kirkens offisielle syn i homofilispørsmålet, kan gå god for den tolkning av rettferdiggjørelsen som kommer til uttrykk i flertallsuttalelsen. Homofilt samliv synes nemlig ifølge flertallet ikke å komme i konflikt med det som med rette karakteriseres som "sentrum i kirkens lære", rettferdiggjørelseslæren. Dingstads argumentasjon for retten til å frasi seg biskop Osbergs tilsyn sies i denne sammenheng å være nærmest lovisk, den skal stå i fare for å "tilsløre" rettferdiggjørelsen som troens sentrum. Men Dingstad har med sin tilsynsfrasigelse nettopp tatt alvorlig at rettferdiggjørelsen er sentrum i kirkens lære. Den som er rettferdiggjort, skal leve det nye livet (jf. Rom 6,4). Det er i en kirke som vil kalle seg evangelisk-luthersk, umulig å forkynne rettferdiggjørelseslæren på en slik måte at mennesker som i sin livsførsel bryter med Guds ord, skal kunne tro seg rettferdiggjort uten å ta et oppgjør med sin livsførsel. Flertallets argumentasjon fører til at Osbergs syn på homofili anerkjennes som en legitim konsekvens og variant av den lutherske rettferdiggjørelseslære.
Dessuten vil vi påpeke at det er et sentralt anliggende i de pågående økumeniske enhetsbestrebelser å understreke hvor nøye rettferdiggjørelsen og det nye troens liv henger sammen. Også sett i dette perspektiv er flertallsuttalelsen et steg i feil retning.
Kompromissene vender tilbake
På bispemøtet i mai 1999 ble kompromisslinjen i homofilispørsmålet forlatt. I stedet for å finne et minste felles multiplum og sy sammen enda et kompromiss, ble begge parter enige om å la den dype uenigheten komme klart frem. Både Bispemøtets flertall og mindretall brukte i sine respektive uttalelser (BM 12/99) en klart skjerpet språkbruk og argumentasjon, og viste med all tydelighet hvor stor avstanden er mellom de to standpunktene. Bl.a. anklaget mindretallet flertallet for bekjennelsesbrudd og dermed i realiteten for vranglære. Kompromissenes tid syntes å være forbi. Men nå har flertallsbiskopene, på ett unntak nær, i lærenemndsuttalelsen sammen med bispemindretallet avgitt en fellesuttalelse som igjen er bygd på kompromisser med medfølgende uklarheter. Det vil heretter være lett for mindretallsbiskopene å bruke fellesuttalelsen som et instrument i deres kamp for å gi homofile som lever i ordnede parforhold adgang til kirkelige stillinger. De konservative biskopene har ved å skrive under flertallsuttalelsen manøvrert seg inn i en kirkepolitisk sett håpløs situasjon. Hadde de sluttet seg til mindretallet, ville dette vært unngått.
Læremessig unntakstilstand
Den norske kirke befinner seg i en læremessig unntakstilstand. I en slik situasjon er det høyst beklagelig at et stort flertall i den nemnd i vår kirke som har et medansvar for å verne om og fremme en lære som er i samsvar med Guds ord og kirkens bekjennelse, må sies ikke å ha ivaretatt dette ansvar, men tvert om å ha avgitt en uttalelse som svekker bibel- og bekjennelsestro teologi. Særlig skuffende er det at nemndrepresentanter som vi hadde forventet ville slå vakt om den reformatoriske lære, i stedet har kommet i skade for å tilsløre og delvis omforme sentrale deler av denne lære. Slik har de dessverre bidratt til ytterligere å øke den læremessige forvirring i Den norske kirke.
Guds gode vilje
Det er en kirke i strid med seg selv som uttaler seg mangetydig i Tunsberg-saken. Vi vil understreke at Guds ord ikke gir rom for den uklarhet som her kommer frem. Derfor kan troens folk frimodig støtte seg til Bibelens tekster. De etiske rammer Bibelen gir for menneskets liv og samliv, er gode, samfunnsbyggende rammer. Kirkelig uklarhet må ikke få skygge for Ordet som er gitt som lykt og lys for vår livsførsel. Det folk som søker Guds plan og lever i pakt med hans ord, har løfte om hans rike velsignelse.
Lærerkollegiet på kristendomsseksjonen på Norsk Lærerakademi vitenskapelig høgskole: Kåre Berge; Hans Bringeland; Paul Otto Brunstad; Arve Brunvoll; Jon Vegar Hugaas; John Steinar Jacobsen; Oddvar J. Jensen; Gunnar Johnstad; Geir Magnus Nyborg; Svein Rise; Njål Skrunes; Solfrid Storøy; Erik Waaler.
Dagen 24. mars 2000
Lærenemndas uttalelse i et ideologisk perspektiv
Uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd i den såkalte Tunsberg-saken ga oss bare én overraskelse, nemlig at mindretallet ble så lite som det ble.
At resultatet ble slik, var i utgangspunktet gitt. Etter normal rettsoppfatning vil man aldri sette en part til å dømme i egen sak. Men i lærenemnda satt Osberg selv og både argumenterte og stemte i sin. Kombinasjonen av politisk posisjonering og gruppedynamiske prosesser er tydelig å lese i dokumentet.
Drakampen om hvordan dokumentet er å forstå, er forlengst i gang. Det gamle "bispeflertallets" representanter mener å ha fått gjennomslag for flere av sine anliggender. Leser man imidlertid dokumentet litt fra utsiden, er det ikke vanskelig å se hvordan de konsesjoner som er gitt til Dingstad, i det alt vesentlige er beskrevet i psykologiske og gruppedynamiske termer: Man forstår Dingstads anfektelser og hans oppfatning av alvoret i situasjonen; hans ytring må tas så alvorlig som den er ment, og han må ha rett til å kritisere en biskop han er uenig med. Men de politiske realiteter ligger fast: det å frasi seg biskopens tilsyn er en politisk handling som ikke kan aksepteres.
Det kan være nyttig å se på den større ideologiske ramme rundt lærenemndas uttalelse, nemlig spørsmålet om teologiens og rikskirke-strukturens plass og ideologiske funksjon i samfunnet.
Teologien som politisk maktmiddel
I moderne teologisk forskning er det ett spørsmål som særlig dominerer. Det er spørsmålet etter hvordan teologiske ytringer er et middel i en politisk maktkamp. Hvilke samfunnsinteresser er det som prøver å etablere og utbygge sin makt gjennom den teologiske posisjonering? Hvilke idealer, anliggender og normer er det disse samfunnsinteressene søker å legitimere gjennom det teologiske arbeid? Det var ikke minst frigjørings- og feministteologien som skjerpet teologien for dette spørsmålet, i kjølvannet av den gamle marxistiske samfunnskritikken. For eksempel leser han Bibelen med brillene til den vestlige, industrialiserte, hvite mann, og gir de idealer og verdier som dette mannssamfunnet står for, et objektivt skinn gjennom påstanden om å drive objektiv vitenskapelig bibelforskning. Hun leser Bibelen med det feministiske, misoandriske (mannshatende) anliggendet og prøver både å avsløre mannsdominansen i Bibelen selv, og å utvikle et handlingsperspektiv for sine medsøstres opprørsbevegelse.
Sekstiåtternes fiendebilde
Nå er det slik at dette ideologikritiske perspektiv på teologien stort sett har vært brukt mot det de gamle 68-erne oppfattet som den store fienden: kapitalens dominans, den etablerte klasses kamp for å bevare status quo og hindre undertrykte grupper i å gripe makten, og gjerne kirken som det etablerte maktapparatets ideologiske hjelpemiddel. I norsk sammenheng har man, godt hjulpet av human-etikerne, betraktet "det konservative kristenfolk" som en særlig eksponent for dette undertrykkende maktapparat. Når for eksempel de revolusjonære kvinner og menn kastet ut mennene og kvinnene sine for å leve i proletariatets kollektive "familie", godt inspirert av Friedrich Engels bok Der Ursprung der Familie, møtte de naturlig nok motstand fra dette konservative kristenfolk, som dermed bekreftet sin klassetilhørighet og delaktighet i det undertrykkende maktapparat. Denne tenkningen sitter fortsatt dypt, som for eksempel når likestillingsombudet ser kjernefamilien som roten til det meste av det som er ondt. Til og med kampen mellom foreldrene i barnefordelingssakene skyldes ifølge henne kjernefamilien!
Det er imidlertid påfallende hvor lite disse "sekstiåtterne" har vært villige til å snu sine egne analysemetoder og bruke dem på de maktstrukturer de selv nå sitter og administrerer. Fortsatt hamrer man mot "den sterke lekmannsrørsla", enda den er redusert til en liten gruppe uten særlig betydning i de fleste lokalsamfunn. Bare i den aller siste tid har vi sett spredte ansatser til en ideologikritisk analyse av det moderne norske sosialdemokratiske maktsystem. Ikke så rart, for nå sitter de en gang så revolusjonære ganske trygt i maktens korridorer, enten det er i politikk, økonomi eller skoleledelse. Bruker man det gamle analyseapparatet på etablissementet i dagens samfunn, sager man av greinen man sitter på.
For mange er det viktig å opprettholde dette fiendebildet. For i norsk sammenheng og særlig etter 1968 har det vært en politisk nødvendighet for en gruppering, om dens anliggender skulle anses som legitime, å bli oppfattet som liten og undertrykt. Da for eksempel professor Peder Tyvand for en tid siden omtalte de homofiles organisasjon som "en sterk og undertrykkende gruppe", var det derfor helt som forventet at man rykket ut umiddelbart for å rydde slike inntrykk av veien. Men det sterkeste ankepunktet man kan anføre mot Tyvands synspunkt, er at det er politisk ukorrekt. Som beskrivelse av realitetene i saken er det ikke mindre plausibelt enn det motsatte.
Desto mer nødvendig er det å fokusere spørsmålet om forholdet mellom sosial makt og sosial symbolbruk, og teologiens (og kirkens) plass i denne symbolbruken. For det er ikke til å komme forbi at teologien har en symbolfunksjon i den politiske maktkamp.
Samfunnsmakt og teologisk symbolbruk
Den kjente amerikanske bibelforskeren Walter Brueggemann har vært opptatt av å beskrive det israelittiske samfunn i Det gamle testamentet i politisk-ideologiske og sosiale kategorier, og samtidig bruke denne analysen på det moderne amerikanske samfunn og kirkeliv. Selv plasserer han seg på en slags sosialdemokratisk venstrefløy, med tydelig front mot det politiske og religiøse høyre i amerikansk politikk. Brueggemann knytter an til Det gamle testamentes profeter. Disse forsto sin samtid som en organisasjon av sosial makt, og forvaltningen av denne var nøye knyttet til bruken av sosiale symboler. Om dette sier han:
"Organiseringen av sosial makt og administreringen av sosiale symboler var intimt knyttet sammen. Det ene forsterker og legitimerer det andre. Sammen utgjør de et sosialt system som ordner, definerer, vurderer og legitimerer alt liv. Det søker å omfatte og monopolisere alle sosiale meninger og alle sosiale muligheter. Det har innflytelse på leveringen av et "godt liv" for de som deltar i og støtter systemet. Slik støtte gis på forskjellige måter: politisk konformitet, økonomisk solidaritet, rituell enhet, …og moralsk sammenheng."
"Effekten av et slikt sosialt byggverk (som det jo er) er at 'systemet er løsningen' for alle sosiale behov og ethvert håp. Ja, intet av verdi faller utenfor systemet, slik at systemet kommer til å bli forstått som lik virkeligheten."
De som forvalter dette systemet, tenderer til å absoluttere det. For, som han sier, alternative måter å beskrive virkeligheten på, utgjør en trussel. For de som peker på alternativer
"…hevder at denne måten å organisere sosial makt og sosiale goder på, ikke er noe som er absolutt gitt, men noe som er funnet på i historien. Målet til dem som forvalter og støtter systemet, er å stabilisere det slik at det ikke merkes at det er et system, slik at det ser ut til å være den eneste virkelighet, den eneste mulige, tenkbare realitet."
Slik oppdager ikke deltakerne i dette systemet at det er et system som det finnes alternativer til. Makthaverne søker også å fremstille det slik at det eneste alternativet til det etablerte systemet er kaos. Så langt Brueggemann.
I norsk sammenheng er det ikke vanskelig å se hvordan hele det sosialdemokratiske prosjekt nettopp har bestått i å administrere de sosiale symboler slik at man får inntrykk av at dette systemet for forvaltning av sosial makt og goder i samfunnet er det eneste som kan gi oss det gode liv. Fra valgkamp til valgkamp de siste par tiår har for eksempel Arbeiderpartiets strategi gått ut på å tegne et bilde av seg selv som det eneste alternativet til sosialt og politisk kaos. Nærmest som en lærebok i det Brueggemann sier, fremtrådte Torbjørn Jaglands ultimatum til folket i valgkampen 1997, idet han igjen truet med kaos om Ap ikke fikk beholde makten med 36,9. Men poenget lar seg utvilsomt utvide til å gjelde det politisk-sosiale maktsystem generelt.
Den profetiske oppgaven i en slik sosial verden består i å være et destabiliserende nærvær, sier Brueggemann, slik at systemet ikke likestilles med virkeligheten, slik at alternativer er tenkelige, slik at absolutte krav fra systemet kan kritiseres.
Offisiell religion stabiliserer systemet
Også den "offisielle" religionen har sin plass i stabiliseringen av dette maktsystemet. Walter Brueggemann, som selv tilhører den politisk radikale fløy i amerikansk teologi, beskriver den religiøse struktur i Det gamle testamentet slik:
Det var synlige, legitimerte, aksepterte, stabile og velfinansierte religiøse strukturer med et anerkjent, økonomisk sikret lederskap. Det betyr at templet og dets presteskap spilte en legitim rolle i ordningen av sivil virkelighetsoppfatning. … Følgelig tjente den etablerte religion i høy grad stabiliseringen av makt og kunnskap for noen på bekostning av andre.
Brueggemann fortsetter med å si at det er dette israelittiske kongedømmets modell som har dominert vår lesning av GT - samtidig som denne modellen har tjent interessene til en etablert, kuturelt legitimert kirke. Han tenker naturligvis på den amerikanske politisk-religiøse høyrefløy i det republikanske partiet.
En annen bibelforsker, Joseph Blenkinsopp, beskriver situasjonen i det gamle Israel på samme måte. På motsatt side sto profetene. De gammeltestamentlige profeter var dissidente intellektuelle, en gruppe som ofte spiller en sosialt destabiliserende rolle idet de inntar en uavhengig, kritisk eller fornyende linje overfor vanlig etablerte antakelser eller dominerende ideologi. Når det gjelder innholdet i denne "dissens", sier Blenkinsopp at den i særlig grad var rettet mot
stats-sponset religionsutøvelse som del av et undertrykkende kontrollapparat og dets personell som eksponenter for en offisiell statsideologi.
Selvsagt har ikke vi et "undertrykkende kontrollapparat" i denne betydning. Men likevel tror jeg vi her er ved kjernen i et gedigent problem for det vi kan kalle "den rikskirkelige struktur" eller "mediekirken". Det er vanskelig å se at det offisielle kirkeapparat, over noen tid, kan komme til å fremtre som dissidenter (avvikere) i forhold til den offisielle (i Norge: sosialdemokratiske) enhetsideologi. Tvert imot vil den stort sett strø sand på det som allerede er blitt politisk korrekt. Da det ble politisk korrekt å advare mot ytterligere økonomisk vekst og den miljøpolitiske retorikk startet, kom kirken etter.
Homofilisaken som eksempel
La oss ta homofilisaken som illustrasjonseksempel. På den ene side kritiseres homofiliforkjemperne av de konservative for at kirken med en aksept av homofil praksis svikter sitt fundament og oppgir sin identitet. På den annen side, godt hjulpet av media, mobiliseres det nå et helt apparat av galluper og argumenter som alle baserer seg på det selvsagte utgangspunkt at kirken må være i takt med folket og ikke finne på å gå i utakt med det! I diametral motsetning til de konservatives premiss, får man her inntrykk av at det er kirkens eksistens i folket som står på spill dersom ikke kirken oppgir sin "antihomofile" maktbruk som er i grunnleggende utakt med befolkningen. I oppropet "Gi oss en kirke som alle kan tro på" mobiliserer initiativtakerne endatil ateister som underskrivere, åpenbart ut fra den tanke at også ateister skal kunne tro på den.
Denne mobiliseringen faller sammen med Rimi-Hagens interesser, som nå kaster deler av millionene sine inn i kampen for kirkelig anerkjennelse av homofilt samboende. Dermed er antakelig siste spiker slått i kisten til det som en gang var myten om det vi kan kalle den "offisielle" teologis samfunnskritiske og antikapitalistiske funksjon, som 68-generasjonens politisk radikale teologer sto for. I stedet ser vi nå tydelig sammenfallende interesser med kapitalmakten og de liberalistiske markedskrefter, en kombinasjon vi ganske sikkert kommer til å se mer av i tiden fremover.
Det er her hele dynamikken i "majoritetskulturkirken" ligger. Den lever av å tilpasse seg den dominante samfunnskulturen og være underlagt den samme radikale endring som denne. Det vil ikke nødvendigvis si "folket", for "folket" er trolig en nokså ideologiløs størrelse. Sannsynligvis er det mer treffende å finne drivkreftene i utviklingen i de kulturliberale intellektuelle miljø som har sine røtter i hovedstaden omkring 1900. I denne tilpasning og endring har majoritetskulturkirken sin eksistensberettigelse. Derfor er det naturgitt at den vil gå gjennom den samme identitetsforandring.
"Mediekirkens" identitetsforandring
Dette vil føre til så radikale endringer at homofilisaken nærmest bare er for en overflatekrusning å regne. Det vil bli nærmest umulig å snakke om kristelig misjon i betydning av "å gjøre andre folkeslag til disipler". Liknende skjebne vil det adskillig nyere begrepet "evangelisering" lide. Det samme gjelder "fortapelsen". Den vil ikke forsvinne helt, dog; men det vil bli et politisk begrep, som gjelder dem som er "utenfor" det politisk korrekte. Den gode sosialdemokrat går ikke fortapt. På samme måte blir også "omvendelse" et politisk begrep. Den gode sosialdemokrat trenger ikke å omvende seg. Han er jo allerede i det systemet kirken skal legitimere. Gudsbildet vil endre seg i takt med den fremvoksende polyteisme. Vi skal ikke gi oss inn på en forhåndsdom av den nye "hognestadsaken", det kan godt hende Hognestad har endret teologi. Men det er interessant at flere av biskopene mener at han egentlig ikke har tatt noe oppgjør med den gudsforståelsen som Oslo biskop i sin tid "avsatte" ham for, samtidig som andre biskoper tydeligvis ikke trenger ytterligere avklaring på det punkt. Majoritetskulturkirken, mediekirken eller den rikskirkelige struktur vil, om den overlever, bli en synkretistisk, polyteistisk religionsform tilpasset et såkalt multikulturelt norsk samfunn.
I det praktisk-kirkelige liv finnes det naturligvis betydelige motkrefter mot en slik utvikling. Bildet vil derfor fortone seg mer sammensatt og utviklingen mindre rettlinjet. Det kan dukke opp strukturelle alternativer vi ikke ser i dag. Og ikke minst: Det går en grense for hvor lenge politikerne finner det politisk opportunt å understøtte det store rikskirkelige system økonomisk. Blir oppslutningen om gudstjenester og kirkeliv - interessen for kirken i befolkning og media - for liten, kan denne grensen fort være overskredet. Man får ikke lenger noen politisk gevinst av det.
Moderne bibelforskning mellom flertallskultur og trosfellesskap
La oss nå vende tilbake til teologen Walter Brueggemann. Han tar også for seg den moderne bibelforskning. Her finner han to tendenser eller linjer. Den ene kaller han prosessteologisk; den andre frigjøringsteologisk. Prosessteologene kjennetegnes ved at de a) søker "et meningsfullt grensesnitt med de aktuelle kulturelle former", b) finnes vanligvis i universitetssammenheng og ikke primært interessert i formingen av synagoge / kirke som et alternativt og distinkt trosfellesskap, og c) tenderer mot sosial konservativisme. På den annen side står frigjøringsteologene. Teologene her er a) ikke så mye opptatt av kontakt med kulturelle former og verdier, men henvender seg til "et spesielt trosfellsskap som lever i ukomfortabel spenning til de dominerende kulturelle former og verdier"; b) "finnes helst i et bekjennende fellesskap eller en skole tilknyttet dette", og c) tenderer mot sosial og etisk radikalitet.
Igjen er det nærmest slående paralleller i det norske teologiske utdanningssystemet, iallfall hvis vi definerer den sosiale og etiske radikaliteten som den vi finner utenfor det politisk "korrekte" sosialdemokratiske symbolspråk. Det er ikke vanskelig å se hvordan det vi kan kalle universitetsteologien har hatt et klart anliggende rettet mot det allmenne kulturelle grensesnitt. Man har gjerne betont den forståelsesmessige rammen som er satt av universitetet. Oppmerksomheten på kirken har vært rettet mot det å betone kirken som stats- og folkekirke, som en del av den allmenne kultur, og vært veldig lite villig til å betone forskjellen mellom kirke og folk eller mellom "trosfellesskapet" og "kulturkristendommen". Det er videre interessant å se hvor ensartet de utspill i etikkdebatten har vært som kommer offentlig til syne fra universitetsteologisk hold. I de mange offentlige homofilidebattene har vi for eksempel ennå ikke klart å oppfatte en eneste røst herfra som for alvor har dissentert i spørsmålet om hvorvidt homofil praksis er etisk legitim, et etisk spørsmål som teologer og kirkemedlemmer er så til de grader uenige om.
Det er på den annen side interessant at Brueggemann lokaliserer den motsatte tendens, av "frigjøring" altså, i "et bekjennende fellesskap eller en skole tilknyttet det", nettopp der hvor teologi og bibeltolkning, for å være forskning, ikke hører hjemme ifølge tradisjonell skandinavisk akademisk ideologi: med andre ord de private, kirkelige teologiske institusjonene. Og at den nettopp retter seg mot "et spesielt trosfellsskap som lever i ukomfortabel spenning til de dominerende kulturelle former og verdier", for å sitere Brueggemann igjen.
Her er imidlertid også de institusjonene som intenderer å være lokalisert i "et bekjennende fellesskap", så som Menighetsfakultetet, Lærerakademiet og Misjonshøgskolen, i en utsatt posisjon. For også disse er nå helt basert på statlige midler, som igjen er betinget av at studenttallene holdes oppe. Det kan i sin tur kanskje innebære at man ikke er altfor skarp i kantene i sin kritikk av det bestående. Jeg er ikke overdrevent optimistisk i troen på at disse institusjonene i utpreget grad vil utgjøre det "profetiske" destabiliserende element i den norske flertallskultur. Jeg tror faktisk at det heller kan komme fra "outsiderne" innen religiøs opplæring, den skogen av nykirkelige bibelskoler som iallfall for tiden står uten eksamensrett og uten et kvalifisert teologisk personale, og som også greier seg uten vesentlig statsstøtte. Psykologen og sosialantropologen Jan Brøgger sier følgende angående samfunnsvitenskapene, en refleksjon som nok ikke er mindre aktuell for teologien. Han spør om det er tenkelig at forskningens resultater kan gå imot oppdragsgiverens (altså statens) politiske ønsker:
Det må villig innrømmes at det er en nesten umulig oppgave i en tid da forskningens finansiering så å si utelukkende kan støtte seg til offentlige budsjetter. Å overbevise makthaverne om det fortreffelige i å finansiere sine argeste kritikere er en vanskelig oppgave.
Helt fra opplysningstiden har det bibelvitenskapelige program bestått i å befri seg fra kirkelig dogmatisme. Vi kan ikke overse at denne frigjøringsprosessen var legitim. Men i dag trengs det i vårt samfunn en ny og like fundamental teologisk frigjøringsprosess, nemlig fra den sosialdemokratiske fundamentalisme og dens dogmer.
Kirkens samfunnsmessige side
Tilbake til den aktuelle saken. De "konservative" har ofte hevdet at de ytre ordningene i kirken spiller liten rolle så lenge man fritt får forkynne evangeliet om hjertenes omvendelse til frelse. Med et slikt utgangspunkt kan "den motsatte side" gjøre rent bord, for da vil politikk hele tiden bli møtt med psykologi, og det blir rått parti for politikerne.
Universitetsteologene har vært mye tidligere ute enn de "konservative" lærestedene, og vært mye mer bevisst omkring dette med teologiens funksjon i den sosiale og politiske symbolbruk, og dermed i forvaltningen av samfunnsmakt. Det har blant annet å gjøre med deres sterke forbindelser til amerikansk teologisk miljø, som nettopp har fokusert den politisk-sosiale dimensjon ved teologien. De "konservative" lærestedene har orientert seg mer mot tysk tradisjon, som har vært tilbøyelig til å tenke om teologien som en ren åndsvitenskap, en indre-kirkelig og nesten objektiv disiplin, og de har vært lite villige til å finansiere merkostnadene med å sende sine folk over havet. Noen av oss som har gjort det, har for en stor del måttet finansiere det av egen lomme.
Men også de "konservative" må ta på alvor at kirken ikke bare er samlingen av de omvendte hjerter. At teologien utøver en legitimerende funksjon i det politiske prosess. Kirkens barn oppdras ikke bare i et troende fellesskap, heller ikke bare i kirken som en sosiologisk størrelse. Den religiøse oppdragelse foregår hele tiden i et komplisert sam- og motspill med en kultur utenfor den religiøse institusjon, og teologi og bibelvitenskap må forholde seg til denne. Uten at også "de konservative" har en klar forståelse for den sosiologiske side ved kirken, og for den politiske funksjon som teologien spiller, har "de på den andre siden" allerede seieren inne i de kirkelige stridigheter. Men de "konservative" burde ha et godt utgangspunkt i lekmannskristendommens historie. Vi kan tenke på foreningen av kristendom og politisk radikalisme i den gamle vestlandske venstrebevegelsen på slutten av 1800-tallet. Men de gamle anliggener må bearbeides i lys av det faktum at de aktive kirkelige miljøer er blitt marginalisert i dagens samfunn.
Ikke utvandring men omforming av de kirkelige strukturer
Jeg slår ikke til lyd for en sektforståelse eller en utvandring av Den norske kirke. Jeg har selv ingen planer om å gjøre det. Men vi trenger å få i gang en skikkelig debatt om en helt annen og mye mer fleksibel organisasjonsstruktur i kirken enn den vi har i dag, hvor det profetiske, det destabiliserende og dissidente (avvikende) i forhold til maktapparatets symbolbruk kan få skikkelige levekår. Her må vi ikke være redde for å gripe fatt i selve bispeembetet. Er det virkelig en teologisk nødvendighet i en luthersk kirke? Enda mer problematisk er det å tenke seg at en norsk biskoppelig struktur er en teologisk nødvendighet. Den norske kirke er primært enkeltmenighetene - og en del av den universelle kirke. Den "norske" er en etterlevning. Overlevning fra den tiden kongen og hans embetsverk bestemte folkets religion. Og kan noen virkelig mene at nasjonalstaten er en teologisk begrunnet enhet? Den nasjonale struktur er jo ikke noe annet enn en praktisk ordning fordi vi nå tilfeldigvis har felles historie, språk, geografi, og lever under de samme kulturelle betingelser, noe som forresten er en sannhet med store modifikasjoner når vi sammenligner Oslo med deler av Bjørgvin. Jeg slår til lyd for en mye tydeligere kongregasjonalistisk, altså lokal, kirketenkning. På det rikskirkelige plan er ikke bare kirkens rådsstruktur, men også den biskoppelige struktur med bispemøtet, praktiske samarbeidsordninger for forvaltningen av felles økonomi og felles arbeid.
Den norske kirke vil overleve. De mange livskraftige lokalmenighetene vitner om det. Men jeg tror min generasjon er en slags overgangsgenerasjon. De gamle offisielle kirkestrukturer og organisasjoner vil kanskje forsvinne, og vi er ennå ikke i stand til å se hva som etter hvert vil danne seg av nye kirkelige mønstre. Det eneste ganske sikre er at de vil bli svært så forskjellige fra i dag.
Veilederkollegiet i SKG v. Tom Hængsle:
Sandefjord, 31. mars.
TROENS LYDIGHET
Etter lærenemndas avgjørelse i Tunsbergsaken vil vi som veiledere i Samråd på Kirkens Grunn få uttale følgende:
All sann tale om kristen kjærlighet forutsetter lydigheten mot Jesu bud. En kjærlighet til Gud som ikke underordner seg hans bud, er en selvmotsigelse. Dette gjorde Herren klart for sine første disipler: "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud." (Joh 14,15). Og i sin misjonsbefaling forplikter Kristus Kirken til å lære alle som vil være hans disipler, "å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,20). Ingen kirkelig myndighet, verken lærenemnd eller biskoper, kan dispensere fra denne troens lydighet.
Vi må derfor advare alle troende mot å innrette sin livsførsel etter lærenemndas kjennelse. Den representerer en læremessig forvirring som opphever Guds bud. (Mark 7,9). I en kirke der ti av elleve biskoper aksepterer at rettferdiggjørelsen ved troen alene kan forkynnes på en slik måte at mennesker kan bryte Guds bud og likevel ha frelsesvisshet uten å gjøre bot, lever man i overhengende fare for å ta skade på sitt åndelige liv og endog tape sin salighet. De prester som i samsvar med den apostoliske formaning forkynner til troens lydighet i sann omvendelse og et hellig liv, finner ingen støtte i flertallets forståelse av evangeliet og fellesskapet i Ord og sakrament.
For dem som vil leve i troens lydighet, etter apostolisk tro og liv, gis det etter vår oppfatning ingen fremtid i Den norske kirke. De prester og det lekfolk i Den norske kirke som fortsatt vil fastholde apostolisk tro og liv, må spørre seg om hvordan de skal finne livsrom der. I så måte ligger det et særlig ansvar på den ene biskop som uttrykte ønske om en vurdering av alternativt tilsyn. At et slikt ønske fremlegges, forandrer ikke den realitet at vranglæren er gitt kirkelig legitimitet.
Allerede etter bispemøtene våren 1999 uttalte vi at vi ikke så noen annen vei enn et oppbrudd fra Den norske kirke. Det som har skjedd i lærenemnda, bekrefter dessverre at vår uttalelse den gang ("Avgjørende veivalg") var en riktig vurdering. Når og hvordan et oppbrudd fra Den norske kirke skal finne sted, vil måtte avspeile den enkeltes livssituasjon, men det er under alle omstendigheter nødvendig at troende mennesker nå tar ansvar for sin egen fremtid.
Vi vil til slutt minne om at troens lydighet også innebærer å vise barmhjertighet mot dem som påføres særlig tunge byrder på grunn av den strid som utkjempes om den sunne lære. (1 Tim 1,10). Vi tenker både på dem som opplever at kirken svikter dem i kampen for å føre et rent liv, og på dem som føler at deres spesielle legning og deres særskilte fristelse henges ut som den verste og altoverskyggende synd. "Brødre, dersom noen blir grepet i et feiltrinn, må dere som lever ved ånden, vise ham til rette. Men gjør det med varsomhet, og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov." (Gal 6,1-2)
Leder i UTSYN, 26. mars.
Lærenemnda
I 1988 ble Den norske kirkes lærenemnd oppnevnt. Et langvarig utredningsarbeid lå bakom, og den ble etablert som et uavhengig organ som skulle avklare lærespørsmål i kirken. De 11 biskopene utgjør flertallet i nemnda, som består av i alt 20 medlemmer. Bare biskopene og kongen kan reise sak for lærenemnda. Nemnda hadde de første ti årene ikke behandlet en eneste sak.
Da bispemøtet ble splittet på homofilispørsmålet våren 1995, anmodet biskop Sigurd Osberg om å få sitt eget syn på spørsmålet prøvet av kirkens lærenemnd. Men departementet avviste dette. Begrunnelsen var at et samlet bispekollegium hadde uttalt at dette ikke er en læresak som splitter kirken.
Departementets svar viser for øvrig hvilket skjebnesvangert vedtak bispemøtet gjorde idet det enstemmig sa at homofilispørsmålet ikke er kirkesplittende. Dermed har man ufarliggjort et avvikende syn på et spørsmål der Bibelen taler krystallklart.
Det siste året har imidlertid lærenemnda fått homofilispørsmålet til behandling. I mai 1998 anmodet Sigurd Osberg lærenemnda å behandle læresak angående prost Asle Dingstad, som har frasagt seg biskopens tilsyn fordi han lærer i strid med Bibelen. Nemnda har nylig avlagt sin innstilling. Denne er delt i et flertalls- og et mindretallsvotum. Mindretallet utgjøres av Odd Bondevik (bispemøtets preses) og Ola Tjørhom (Misjonshøgskolens representant).
Mindretallets konklusjoner er følende:
Det fins ikke grunnlag for å rette en læremessig anklage mot Dingstads teologiske argumentasjon. Hans syn på homofilt samliv er i samsvar med Bibelen.
Når noen biskoper fristiller seg i forhold til Bibelen og kirkens vedtak, er det en større og mer problematisk utfordring enn Dingstads stillingstagen.
Kirken har ikke myndighet til å innføre en praksis som på avgjørende vis bryter med Bibelen.
Kirken bør snarest mulig vurdere å etablere et alternativt biskoppelig tilsyn som kan muliggjøre full deltagelse for Dingstad og hans meningsfeller i det kirkelige liv.
Flertallet på sin side mener at homofilispørsmålet ikke er av en slik karakter at det berører fellesskapet mellom de troende i en kristen kirke. En hevder derfor at Dingstad ikke har rett til å fraskrive seg biskopens tilsyn uten at det får konsekvenser for hans stilling i Den norske kirke.
Etter vårt syn er det for det første viktig at to medlemmer av lærenemnda våger å dissentere i en så følsom sak. Det gir i seg selv et riktig signal. Det er dessuten svært prisverdig at mindretallet så klart presiserer at Dingstads brudd med sin biskop ikke er noe annet enn det enhver av oss er pålagt ut fra kirkens bekjennelse når en står overfor en vranglærer. Det tredje og kanskje viktigste er at mindretallet våger å omtale Osbergs syn på homofilt samliv som et avvik fra den bibelske norm. En viser her til Augustana art. 28, som slår fast at det finnes et forbud fra Gud mot å lyde biskoper som lærer i strid med evangeliet.
Vi er glade for at slike synspunker kommer fra lærenemnda, selv om det bare dreier seg om et lite mindretall.
LEDER i Luthersk Kirketidende nr. 8/00, 14. apr. 2000.
Lærenemnda - mot høyre og venstre
Lærenemnda har avgitt sin første uttalelse. Saken var prost Dingstads brudd med biskop Osberg. Men Saken i saken var selvsagt spørsmålet om homofilt samliv.
Noe av problemet med Lærenemndas uttalelse er at den bare indirekte berører denne Saken i saken. Homofilispørsmålet blir ikke tatt opp i sin bredde. Av formelle grunner - som kan diskuteres, men ikke her - begrenset nemnda seg til å vurdere hvorvidt Dingstads brudd i kommunion og tilsyn med biskopen var berettiget. Siden ingen hadde reist læresak mot biskopen, ble hans syn ikke gjort til gjenstand for drøfting. I den grad Lærenemndas uttalelse er en uttalelse om homofilisaken, og det er den selvsagt tross alle forbehold, foreligger det her en manglende symmetri allerede i utgangspunktet. Tunsberg-saken er i virkeligheten blitt en Dingstad-sak.
Likevel inneholder nemndas uttalelse noen viktige markeringer i homofilisaken av mer generell karakter. Flere av disse virker det som om offentligheten ikke har fått øye på. Det alle imidlertid har merket seg er nemndas avgrensning mot høyre:
Asle Dingstad får ikke medhold i sitt brudd med biskopen. Heller ikke særuttalelsen til Ola Tjørhom (med tilslutning fra Odd Bondevik) kan sies å gi Dingstad full støtte. Rett nok heter det her at det er "intet grunnlag for å rette en læremessig forankret anklage mot prost Asle Dingstads teologiske argumentasjon". Disse to har da også stor forståelse for hans aksjonsform. Likevel deler ikke Tjørhom og Bondevik uten videre Dingstads sentrale premiss om at Tunsberg biskop bedriver "kvalifisert vranglære", selv om de også vil holde den muligheten åpen.
Lærenemndas markering mot venstre er naturlig nok blitt mindre påaktet av media og kommentatorer. Men den er der. Nemnda avviser for det første at homofilispørsmålet ikke kan handle om den "evangeliets lære" som omtales i CA 7. Dermed avvises en oppfatning som hevder at kirken bare kan splittes på rene "trosspørsmål" som f.eks. direkte berører trosbekjennelsen. Nemnda mener at "evangeliets lære" i CA 7 må forstås slik at både lov og evangelium er inkludert. Selv om etiske spørsmål ikke utgjør troens sentrum, kan de likevel berøre så sentrale sider ved kirkens lære at de kan splitte kirken. Nemnda understreker at dette prinsipielt også kan være tilfelle for spørsmålet om homofilt samliv (4.2.2).
Men nemnda blir ikke bare stående ved slike grunnleggende betraktninger. Den beskriver også nærmere hva som kan utgjøre en kirkesplittende lære. Det henvises til en innstilling til Bispemøtet i 1997 av biskopene Bergan, Bondevik og Osberg. Disse tre åpnet dengang for en debatt om mulige "sekundære løsninger i visse klart definerte situasjoner", samtidig som de skrev følgende: "Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må ansees som kirkesplittende vranglære". Slik Lærenemnda omtaler denne uttalelsen fra de tre biskopene, er det åpenbart at det skjer med tilslutning (4.2.5).
Det er dekning for å hevde at Lærenemnda tydelig avgrenser seg fra en posisjon som vi i ulike varianter ofte kan støte på i debatten: "Heterofilt og homofilt samliv er begge gudskapte og gudvillede former for samliv som må sidestilles fullt ut." Dette er etter mitt syn en selvfølgelig, men likevel helt nødvendig markering fra nemndas side.
Nemnda avviser også samlet en prinsipiell antinomistisk posisjon. I avslutningskapittelet understrekes at kirken er forpliktet på Guds vilje slik den møter oss i "de ti bud, det dobbelte kjærlighetsbud og de apostoliske formaninger". Nemnda kan åpenbart ikke støtte en bruk av kjærlighetsbudet som medfører at man setter til side apostoliske formaninger som er tungt forankret i skapelsen, menneskesynet og forholdet mellom kvinne og mann.
Lærenemnda er uenige om "hvordan Skriften skal tolkes og anvendes i homofilispørsmålet, hvordan loven skal forstås og hvordan loven skal forkynnes i forhold til evangeliet i dette tilfellet". Men en samlet nemnd vil avvise en etisk argumentasjon som nærmest på forhånd frakjenner apostoliske formaninger gyldighet når de kolliderer med menneskers opplevelse av kjærligheten.
Lærenemnda har foretatt en avgrensning mot høyre. Nemndas flertall støtter ikke Dingstads aksjonsform mot sin biskop. Men i sitt oppgjør med en prinsipiell likestilling av homofilt og heterofilt samliv, og i sin avvisning av en antinomistisk posisjon, har Lærenemnda også markert en viktig front mot venstre. Det skal bli spennende å se om nemndas deltakere er villige til å henge bjella på eventuelle katter som i tiden framover måtte bli identifisert etter disse kriterier.
Halvor Nordhaug
Uttalelse fra Kautokeino menighetsråd:
Dagen 11. mai 2000.
Flertallet handler mot Skriften
Menighetsråd er pålagt en stor oppgave etter gjeldende reglement: Å fremme menighetens åndelige liv.
Dette er et ansvar som også hver enkelt i menigheten har del i sammen med de tillitsvalgte. Det er ikke bare prester, biskoper og lærenemnd som har rett til å dra omsorg for rett lære og liv i kirken.
Hver menighet og hvert menighetslem har del i denne oppgaven: "La oss holde uryggelig fast på bekjennelsen av vårt håp" (Hebr 10:23). Til menighetene sier apostelen Johannes: "Dere elskede, tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!" (1Joh 4:1).
I dagens situasjon da det pågår en tragisk lærestrid i vår kirke, vil vi be om at alle kristne besinner seg på sitt ansvar for å holde fast på troens dyre og eneste skatt i Den Hellige Skrift. Ingen person og intet råd i kirken kan tilkjennes rett i "læreuttalelser" om det ikke kan grunnes på Guds Ord.
Nylig har et flertall i Lærenemda avgitt en uttalelse som påstår at striden om hvorvidt homofili er synd, ikke splitter kirken. Forestillingen om at homofilt samliv ikke skulle være synd på linje med annen utukt og andre brudd på Guds bud, er en ny lærdom som deler av lærenemnda selv har innført. De som har innført den nye læren, blir videre skjermet av et flertall som mener at homofilt samliv riktig nok strider mot Guds vilje, men ikke bryter det kristne fellesskapet i lære og liv.
Den apostoliske trosbekjennelse sier at kirken er "de helliges samfunn". Dette kan ikke ha noen mening å bekjenne for dem som i stedet for syndenes forlatelse preker syndenes tillatelse i kirken. Det er også selvmotsigende å gi slike lærere beskyttelse og mulighet til å spre sin lære, når denne lære strider mot "Guds åpenbarte vilje".
Herren er en hellig Gud som ikke tåler synden. Han har varslet dom og fortapelse for alle som synder mot hans hellige vilje uten å vende om i anger og bot. Den som forkynner Guds Ord, må også tale som Guds Ord og si dette, som stikker i hjertene. Dette har Asle Dingstad gjort, men av flertallet i lærenemnda har han mottatt ydmykelse til takk for troskap mot sin ordinasjon på Skriften og bekjennelsen.
Guds Ord gir ingen anledning til å korte av på alvoret ved synden, heller ikke når det gjelder homofilt samliv, som er synd etter Skriftens samstemmige og klare vitnesbyrd. Om utukt og andre synder sier apostelen: "Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill!"
Flertallet i lærenemnda har ikke bøyd seg for apostelens ord som viser at avvik fra formaningen er villfarelse og vranglære. Slikt kan ikke tåles i "Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll" (1Tim 3:15). Flertallet i lærenemnda står sammen om å tåle og tillate villfarelsen i Guds hellige tempel.
Siden flertallet i lærenemnda ikke bygger på Guds Ord, forkaster vi deres uttalelse og erklærer den for ugyldig. Vi vil oppfordre alle menigheter til å motsette seg at denne uttalelsen får noen som helst betydning i menighetenes tro og liv.
Vi vil støtte mindretallet som består av biskop Odd Bondevik og professor Ola Tjørhom. Vi takker Herren for at prost Asle Dingstad og lærenemndas mindretall ikke har gått med på å kompromisse med Guds Ord slik flertallet gjør. Vi vil be om at flertallet trekker tilbake sine ugyldige "læreutsagn".
Vi vil fortsatt be Herren om at Den norske kirke kalles tilbake til sin egen begynnelse i Guds Hellige Ord og Den lutherske bekjennelse.
Kautokeino menighetsråd ved Ellen Marja Turi Gaup
Med støtte fra Rafsbotn