Reell ytrings- og samvittighetsfrihet for alle i Norge?

Parolen ”Je suis Charlie” har etter terroraksjonen mot satiremagasinet Charlie Hebdo gått verden rundt. I Paris og andre franske byer marsjerte millioner for ytringsfrihet og i solidaritet med ofrene for en islamistisk terror rettet både mot utøvere av det frie ord og mot jøder i et koscher supermarked. Politiske toppledere fra minst 40 land, deriblant noen muslimske land, stod arm i arm i en meget symbolsterk markering. Snart kom en ny utgave av Charlie Hebdo ut. Nå ble det vanlige oppslagstallet på rundt 60 000 eksemplarer plutselig til flere millioner. Mange store aviser i ulike land har trykket Muhammed-karikaturer, noe som igjen har ført til en bølge av opptøyer og hevnaksjoner i muslimske land. I flere europeiske land får islam-kritiske bevegelser som PEGIDA økt oppmerksomhet og oppslutning. Spørsmål knyttet til hva ytringsfrihet er, og hvordan den bør praktiseres, diskuteres livlig i media her i landet. 

Charlie Hebdo er kjent for karikaturer og forhånelse av ikke bare av muslimenes største profet, men også av kristne og jødiske symboler. Det er dermed ikke bare muslimer som blir rammet av blasfemisk hån og spott. I vestlige demokratier er blasfemi i juridisk forstand innenfor grensene for ytringsfrihet. Det er ikke dermed sagt at det er etisk riktig å bruke denne rettigheten. Bevisst å såre og krenke andre mennesker fører ikke noe godt med seg, men blokkerer for kontakt og meningsfylt dialog. Resultatet kan bli polarisering og flere konflikter på mange nivå.

Vi i Norge er glade for å leve i et fritt og privilegert land.  Vi kan som borgere uttrykke våre standpunkter offentlig og fritt organisere oss i ulike fellesskap. Etter egen oppfatning er vi i det internasjonale toppsjikt, ikke minst når det gjelder praktisering av sentrale menneskerettigheter som ytrings- og samvittighetsfrihet. Sammenlignet med mye av verden for øvrig, er dette sikkert også riktig. Likevel kommer det ikke sjelden opp saker der enkeltpersoners ytrings- og samvittighetsfrihet kommer i konflikt med samfunnets krav og flertallets forventninger. Ikke minst gjelder dette når diskusjonen dreier seg om yrkesetisk handlingsrom eller hva personer i et arbeidsforhold kan ytre seg offentlig om.

I Aftenpostens kronikk ”En sivilt ulydig fastlege”(19.12.2014) skriver fastlege og professor Eivind Meland om sin rolle som fastlege overfor abortsøkende etter 1.1.2015. Fra denne datoen gjelder nye forskrifter til abortloven. Det er nå kvinnen selv som skal fremsette abortsøknad. Legens rolle er å gi relevante medisinske opplysninger som skal vedlegges søknaden. Meland reagerer spesielt på at informasjon og veiledning nå skal gis på en objektiv måte uten at legen kan komme med sine personlige vurderinger. Det skal ikke legges noen hindringer i veien for kvinnens selvbestemmelse. Hensynet til legens samvittighetsfrihet må vike til fordel for kvinnens lovbestemte rettigheter. Når pasientens selvbestemmelse knesettes på denne måten, føler Meland seg redusert til en umælende funksjonær. Han protesterer mot et kvinnesyn der abortsøkende gjøres til ”hjelpeløse persilleblad”, …”ikke engang i stand til å tåle kontakt med egen samvittighet og egne verdier, og langt mindre å bli møtt av mennesker med samvittighetsbaserte forventninger”.  Meland vil i strid med forskriften fortsette med å formidle sine personlige vurderinger, samtidig med at han lytter og overveier pasientenes synspunkter i respektfulle dialoger.

Det er her ikke vanskelig å se reflekser av fjorårets heftige debatt om fastlegers adgang til å reservere seg mot aborthenvisning. Mange av dem som da uttalte seg mot dette, argumenterte med (alle??) kvinners sårbare situasjon. Det kunne høres ut som det å møte motforestillinger til egne valg i seg selv er krenkende.  Kanskje ville noen av de samme menneskene ikke ha noen forståelse for at troende mennesker, muslimer inkludert, kan bli dypt såret og krenket når deres tro utsettes for hån og spott. Det er et paradoks.

Det finnes eksempler som viser at etisk veiledning basert på Bibelens verdier forsøkes fjernet fra det offentlige rom. GuttogJente.no er et nettsted der det gis kristen veiledning rundt temaene kropp, sex, forhold og identitet. Nettstedet eies av 15 kristne organisasjoner som representerer de fleste kirkesamfunn her i landet. De som sender inn spørsmål til nettstedet, kan gjøre det anonymt. Spørsmålene besvares av en gruppe frivillige, og svarene kvalitetssikres av et fagråd bestående av en lege, en helsesøster, en sykepleier og to teologer tilknyttet Indremisjonsforbundet og Norsk Luthersk Misjonssamband.

Legen og helsesøsteren (et ektepar) er nå satt under lupen av helsemyndighetene fordi de som rådgivere for nettstedet er angitt med sine yrkestitler. De ble i fjor høst innklaget for fylkeslegen i Troms av Human-Etisk Forbund. Fylkeslegen er bedt om å vurdere om rådene som gis strider mot vilkårene for å praktisere som overlege/forsker og helsesøster. Styreleder i Human-Etisk Forbund, Tom Hedalen, synes det er problematisk at helsepersonells formelle kompetanse brukes for å gi svarene på nettsiden faglig tyngde. Han mener helsepersonell ikke skal blande sin religiøse overbevisning inn i svarene. Som human-etiker står han for en etikk basert på et ikke-religiøst grunnlag. Blir moralsk veiledning basert på et ikke-religiøst livssyn mer helsefaglig holdbart? Dette ser ut til å være Hedalens utgangspunkt.

Å oppsøke rådgiving fra GuttogJente er en frivillig sak. Selv om dette er noe alle kan unngå på linje med en uønsket vare eller tjeneste, argumenterer Hedalen med hensynet til mottakerne av rådene. Dette hensynet er så viktig at det trumfer helsepersonells ytrings- og samvittighetsfrihet. Hvor er da respekten for dem som søker og gir en veiledning som Hedalen ikke liker?

Den siste tiden har lærer Max Hermansen kommet i medienes søkelys på grunn av sitt engasjement i norsk PEGIDA. Han får ikke fortsette som innleid konsulent ved Opplæringskontoret for service og samferdsel i Oslo. Arbeidsforholdet avsluttes fordi Hermansen etter arbeidsgivers syn har ekstreme holdninger som er uforenlige med foretakets virksomhet. Siden arbeidsgiver har gitt uttrykk for at Hermansen er en meget dyktig lærer, og ingen har beskyldt ham for utilbørlig opptreden i klasserommet, må mistilliten skyldes hans aktiviteter på fritiden.

Hermansen har også jobb som samfunnsfaglærer ved to videregående skoler i Oslo, men er sykmeldt på grunn av trusler om fysisk vold fra elever. Disse opplysningene kom han selv med i Dagsnytt Atten den 23. januar. I samme program deltok også advokatene Geir Lippestad og Vidar Strømme. Lippestad mente det er åpenbart at Hermansen ikke bør fortsette som lærer. Begrunnelsen var Hermansens fronting av PEGIDA og hans negative syn på islam. Dette hevder Lippestad underminerer den tilliten en lærer er avhengig av både hos arbeidsgiver og muslimske elever. Lippestad sa at Hermansen må velge mellom å være lærer og aktivist/ekstremist. Det høres etter dette ut som veien til yrkesforbud for lærere med politisk ukorrekte meninger ikke er lang. Strømme har ikke samme oppfatning av begrensningene i en lærers ytringsfrihet som Lippestad gir uttrykk for. Strømme trakk paralleller mellom den overveldende hyllesten til ytringsfriheten etter terroraksjonene i Paris og Hermansens sak. Han sa det er bemerkelsesverdig at vi så kort tid i etterkant stryker i praktisk gjennomføring av ytringsfriheten her i landet.

Det er ikke flertallets synspunkter som trenger beskyttelse. Å komme med ukontroversielle ytringer medfører ingen risiko, tvert imot. I praksis viser det seg at det krever stort mot å stå for spesifikt kristne verdier, spesielt i samlivsetikken, og for politiske standpunkter som eliten i politikk og akademia ikke aksepterer. Det letteste er utvilsomt å si ” Je suis…….”(ett eller annet som det ikke koster meg noe å stå for).